You're in the path of something beyond your control

When you die, your life flashes, and you disintegrate - radiating your energy. When something turns into it's opposite, when love becomes hate - there are always sparks, but when life turns into death - it's explosive!

Dette er åpningsstrofene i Kissed. Hovedpersonen - Sandra Larsons (Molly Parker) stemme ligger som voice-over idet vi ser lyset av en lampe, en blitz som fyller hele lerretet, og siden; de lysfylte nærbilder av hender på en kropp, fingre som grer gjennom hår. Det er poetisk, og det handler om nekrofili.

På grunn av filmens kontroversielle tema, kanskje framfor dens filmatiske kvalitet, har Kissed blitt gjenstand for en del oppmerksomhet, både i Norge og verden for øvrig. Her til lands er Kissed den første filmen med nekrofili som tema som har sluppet gjennom filmtilsynets kontroll.

Som kanadisk filmskaper kommer Lynne Stopkewich fra et land med en filmproduksjon der det finnes ulike tradisjoner. Flere navn har markert seg gjennom tidene: Denys Arcand med filmer som Jesus fra Montreal (1989) og Kjærlighetens sanne natur (1993), Arto Paragamian med Because Why (1993), dessuten Neil LaBute med kinoaktuelle Menn i mellom. Sterkest synes likevel David Cronenberg og Atom Egoyan, med en rekke solide og personlige filmer bak seg. Egoyan (Family Viewing, Exotica, Den søte ettertid) har vært konsentrert om tema omkring familien, fremmedgjøring og mangel på kommunikasjon. Cronenberg (Videodrome, Fluen, Tvillingskjebner) har vært opptatt av å utforske menneskekroppen i forandring. Men også den menneskelige psyken, når denne beveger seg mot det grensesprengende, slik hans siste film Crash var et uttrykk for.

Stopkewich' interesse for grenselandet mellom livet og døden, mellom det aksepterte og det makabre, kommer med andre ord ikke fra et vakuum. Men selv om hun i Kissed berører fremmedgjøring og det grensesprengende kroppslige, har Stopkewich valgt et stilistisk uttrykk som skiller seg både fra Egoyan og Cronenberg. Crash ble som kjent nektet visning av Oslo Kinematografer da den hadde premiere i Norge. Også Kissed ble spådd en dårlig skjebne, med hensyn til distribusjon, da den ble lansert under fjordårets filmfestival i Cannes. De sterke reaksjonene har imidlertid uteblitt, og grunnen til det kan ligge i den humane tilnærmelsen Stopkewich har valgt.

Kvinne

I intervjuer har Stopkewich sagt seg enig i at hun som kvinne har en fordel i denne sammenhengen. Når det er en kvinne som har laget en film om nekrofili stiller man med andre forventninger, og kanskje er de mindre preget av fordommer om perversjon, enn hvis det var en mann som sto bak. Likevel; forventningene til hva en film om nekrofili vil handle om, hva den vil si og hva regissøren har på hjertet, er der fortsatt.

Filmen

I Kissed er studenten Sandra Larson den sentrale karakteren. I filmens anslag ser vi en død person bli båret inn i en sykebil, og Sandra står ved siden av. Deretter klippes det til Sandras barndomsår og i voice-over forteller hun om sin fascinasjon for døden og "det døde liv". Dette tilbakeblikket er en forholdsvis lang sekvens med det formål å underbygge Sandras "naturlige" interesse for døden. Her blir vi innviet i hvordan hun allerede som ung jente utvikler ritualer for å gravlegge døde dyr hun finner i naturen. En alminnelig fornuft gjør imidlertid at hun holder det skjult for omverdenen. Sammen med en venninne lager hun begravelser for dyrene om dagen, men om natten går hun alene tilbake for å gi dem en "ordentlig seremoni". Når venninnen etter hvert forstår hvordan det er fatt, sjokkeres hun, og de to slutter å ha kontakt.

Deretter klippes det fra barndomsårene til nåtiden og Sandra forteller: "This was the first time I saw myself from the outside". Slik berører Stopkewich en problematikk i forholdet mellom Sandras egen opplevelse av sine handlinger og hvordan omverdenen oppfatter henne. En problematikk som kunne satt nekrofili i et perspektiv og gjort temavalget interessant. Imidlertid nøyer Stopkewich seg med denne antydningen. I stedet er filmen konsentrert om Sandras handlinger; hvordan hun målrettet oppsøker kontakt med de døde. Stopkewich legger liten vekt på å skildre Sandras tanke- og væremåte i kontrast til det samfunnet hun faktisk er en del av.

Sandras inngangsbillett til daglig kontakt med døde mennesker er en ledig stilling hos Wallis Funeral Home, der Sandra får anledning til å ta det store skrittet og fullbyrde seksualakten med de døde. I begravelsesbyrået får hun innblikk i balsameringskunsten, som også blir hennes studievalg. Hennes nekrofili framstilles som en indre trang, noe uunngåelig; "Crossing over was glorious, overwhelming. It was absolutely addictive" forklarer hun. Dette følges av bilder hvor hun danser rundt likene, i en seremoni som munner ut i blitzlyset som metafor på hennes orgasme. Stopkewich har således valgt karakterens subjektive perspektiv i de deler av filmen som ved annen fremstilling kunne gjort publikum til kikkere. Slik unngår Kissed å moralisere, eller en moralsk stilling, hvilket setter regissøren i en friere posisjon til sitt tema.

Nekrofili

Nekrofili er forbudt i stort sett alle land. Men i motsetning til de fleste handlinger av overgrep, går ikke nekrofili ut over noen i fysisk forstand. Det er de moralske aspekter som ligger til grunn for at det er ulovlig. Respekten for de døde, og ikke minst de etterlatte gjør nekrofili til en uakseptabel beteelse. I den grad Kissed forholder seg til spørsmålet om respekt er det først og fremst i forhold til Sandras følelser for sine "elskere". Hun dyrker dem som individer med personlighet og har kjærlighet for deres ulikhet. Slik framstår aldri hennes handlinger som makabre, groteske eller perverse, men som nødvendige for at Sandra, med sin legning skal kunne, leve i harmoni med seg selv. Det Stopkewich berører er tabuområdet som ligger i kjærligheten mellom det levende og det døde. I et portrett av en person som pirres seksuelt av døde mennesker.

Hvorfor Sandra er som hun er, blir aldri forklart. Mangelen på psykologiserende faktorer i Kissed er et bevisst valg fra regissørens side. Hun har bygget sin historie på en novelle av Barbara Gowdy, og uttalt at det nettopp var friheten fra forklaringer som fascinerte henne med fortellingen. I vårt samfunn blir mennesker med en slik legning ansett å være syk til sinns og mangle vesentlige menneskelige følelsesevner. I Stopkewichs film handler det om kjærlighet.

Hun anvender som nevnt poetiske virkemidler i sin framstilling. I et varmt lys har hun en hyppig bruk av nærbildet som filmatisk perspektiv. Med et tema knyttet til døden og kulde, er dette et overraskende valg. Som oftest avspeiles tema i fargebruken og avstanden i fotograferingen. Et kjølig lys i blåtoner ville understreket kulden, og et kamera på avstand mangel på nærhet mellom karakterene. Stopkewich skal ha all ære for å være ukonvensjonell i sin framstilling. Man opplever at det er følelsene som står i sentrum. Spørsmålet er om hun på denne måten oppnår å behandle den tematikk hun har satt seg fore; relasjonen mellom det levende og det døde.

Mennene Sandra har sex med er alltid unge menn, de har nylig avgått med døden og det foregår alltid i renslige former. Dette er elementer som får nekrofili til å framstå i et lys som gjør det "spiselig". Stopkewich har nesten fjernet de aspekter som knytter an til det døde, som om det bare var sovende menn det dreier seg om. Dette kan forklare at reaksjonene på Kissed som en morbid film har uteblitt. Men når Stopkewich unngår å problematisere de kontroverser som finnes, for eksempel respekt, eller den mangelen på respekt som Sandra utviser, mener jeg hun også fjerner seg fra det temaet legger opp til.

En kjærlighetshistorie

Historien utvikler seg til å handle om det levende mennesket som står sentralt i Sandras liv; medisinstudenten Matt (Peter Outerbridge). Matt oppsøker Sandra på en kafé og blir hodestups forelsket i henne. De utvikler et forhold, men Sandra slutter ikke å omgås de døde. Matt har vært klar over dette fra begynnelsen, og ga uttrykk for at han aksepterte det. Og kanskje det var nettopp denne siden ved Sandra han ble fascinert av. Når han etter hvert likevel reagerer og misliker det, er det som sjalu kjæreste. Aldri utfra etiske og moralske spørsmål. Selv om filmen fortsatt er viet Sandra og hennes legning, skjer det en tematisk endring etter at Matt har blitt introdusert. Filmen forlater i større grad problematikken omkring nekrofili, fascinasjonen av det døde og hvordan et menneske som Sandra forholder seg til den levende verden, for å konsentrere seg om den umulige kjærligheten Matt opplever. Denne umulige kjærligheten er ikke unik i denne sammenhengen. Den er på linje med den umulige kjærligheten alle kan oppleve, dersom den man forelsker seg i ikke er i stand til å gjengjelde ens følelser. Også Sandras "kjærlighetshistorier" må nødvendigvis handle om den umulige kjærligheten. I så henseende kunne hennes relasjoner vært en metafor på avstand og mangel på kommunikasjon. I stedet blir de framstilt som mindre problematisk enn den kjærligheten Matt opplever.

Voice-over

I filmen har Stopkewich valgt å anvende voice-over som et viktig fortellermessig grep. I Kissed fungerer det som en inntreden til Sandras univers. Via Sandras fortellende stemme, hennes til tider ekstatiske fortellinger om sine opplevelser, blir Kissed som en betroelse - fra Sandra til oss. Dessuten tilfører voice-overen en side ved Sandra som er mer filosoferende enn slik hun er framstilt for øvrig. Når regissøren i utgangspunktet har valgt et kontroversielt tema å bygge sin historie på, blir det viktig å skape et akseptabelt og troverdig filmunivers. På mange måter lykkes Stopkewich i dette. Gjennom å framstille Sandras handlinger fra hennes egen synsvinkel, uten å moralisere, legges det opp til at tilskueren selv får ta standpunkt til hovedpersonen og hennes handlinger.

Personlig opplever jeg å akseptere Stopkewich rammebetingelser, men på samme måte som i en science-fiction eller en western film; som et fiktivt univers. Mer problematisk er det at Kissed legger opp til å utforske det eksplosive i møtet mellom livet og døden, uten at jeg opplever at den tilfredsstiller dette løftet. Stopkewich har entret Sandras subjektive indre. Men i motsetning til Cronenberg, når han behandler mennesker på kant med samfunnets normer, har ikke Stopkewich utforsket psyken hos sin aktør. Dermed sitter man igjen med en film om den umulige kjærligheten, og spørsmålet om det var nødvendig å ta utgangspunkt i nekrofili melder seg.