24 timer og 40 minutter i Qatar

Kjære Vinduet-leser,

På grunn av kosmiske tilfeldigheter, egne livsvalg, politiske utviklinger og en merkelig regel om at man maksimalt kan tilbringe 24 timer i terminalen på Hamad internasjonale flyplass, tilbrakte jeg (Ola Innset), en norsk statsborger født i svenske Karlskoga, nylig en natt på et hotellrom i Doha, Qatars hovedstad, med utsikt til en tom parkeringsplass og en gigantisk fotballstadion bygget av 974 containere som snart skal demonteres for å sendes til Uruguay. Der tenkte jeg på vilkårene for å skape kunst, men mer om dette i andre del av nyhetsbrevet. Først, dette er ukens nye saker på vinduet.no:

I «Ser etter mønstre for å bryte dem» skriver Vinduets faste kritiker Live Lundh om Hanne Ørstaviks nye bok bli hos meg og om en aha-opplevelse hun hadde da hun for noen år siden intervjuet forfatteren for Vårt Land, og om at Hanne Ørstavik kan være «kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.»

Og i «Om gessælen (del én)» skriver Simen Sætre om en mennesketype «som definerte hele tilværelsen for oss som vokste opp i innlandsbygdene» – for artikkelforfatterens del, Brøttum i Ringsaker kommune – men som ikke har funnet sin plass i litteraturen, eller overhodet vært nevnt, før han begynte å dukke opp i Matias Faldbakkens senere romaner. Les første del av Simen Sætres artikkelserie om «gessælen», andre og avsluttende del kommer om noen dager.

*

Se for deg et lite land med få innbyggere, som i århundrer er blitt styrt av naboer og kolonimakter, men som blir selvstendig i det 20. århundret og tidlig på 1970-tallet innser at det finnes enorme mengder fossile brennstoffer i havet rett utenfor. Jeg snakker om Qatar, og på vei hjem fra en australiareise jeg håper å kunne skrive mer om senere, ble jeg altså tvunget til å bli kjent med en ørliten flik mer av landet enn hva jeg opprinnelig hadde tenkt til. Vi husker alle fotball-VM i desember, og den merkelige overgangen fra starten av mesterskapet, da alle var kritiske til korrupsjon og menneskerettighetsbrudd, til avslutningen, da Messi fikk på seg kappe og en slags vag forestilling hadde bredt om seg, om at det kanskje egentlig var litt kolonialistisk, og til og med rasistisk, å være kritisk til ting som pisking og steining. Rasistisk mot den eneveldige emiren av Qatar, får man anta, og ikke folk flest, som risikerer å både piskes, steines, fengsles og drepes dersom de for eksempel skulle være homofile.

Men «folk flest» er en interessant størrelse i et land i et land med 2,7 millioner innbyggere, men bare drøye 300 000 statsborgere. Det er her forskjeller og likheter mellom petrostatene Qatar og Norge blir interessante. Statene har nemlig det til felles at de er ekstremt rike – de formelig vasser i penger og har mer enn de omtrent noensinne vil kunne klare å bruke opp. De som tror at Norge har en «sjenerøs», oljefinansiert velferdsstat bør ta en kikk på Qatar. Deres noenoghundretusen statsborgere kan glede seg over at staten dekker alt fra helse, utdanning og bolig til etableringsstøtte, strømregninger og pensjon, og det på tross av at ingen betaler skatt. I Norge har vi gjort det annerledes, og handlingsregelen om at kun en liten prosentdel av den årlige avkastningen fra oljefondet (som er tre ganger så stort som Qatars tilsvarende fond) kan gå til å finansiere statsbudsjettet, gjør at vi betaler skatt og at Norge, tross den svimlende rikdommen, bare er litt bedre å bo i enn våre naboland. Pengene er isteden plassert rundt på verdens børser, og på nbim.no kan man se Nikolai Tangens tall gå opp og ned i real time, mens barseltilbud blir stadig dårligere, matkøene øker og rektoren på den lokale barneskolen drar i gang en ny plakatkampanje for å kutte dopapirforbruket.

Der land uten oljefond ofte har kuttpolitikk, såkalt austerity, fordi de har faktiske pengeproblemer, er det noe litt annet som foregår i Norge. Begrunnelsen for å ikke bruke mer oljepenger har variert, fra frykt for såkalt «hollandsk syke» da handlingsregelen ble innført på 1990-tallet, til dagens inflasjonsfrykt. Det blir dermed fristende å tenke at norsk kuttpolitikk dypest sett handler om å disiplinere befolkningen; holde oss på tå hev og sikre at vi fortsetter å bruke det meste av vår tilmålte tid på en eller annen «produktiv» jobb, istedenfor på omsorgsarbeid og fritid.

For hva ville da ha skjedd? Norge har riktignok en relativt imponerende kulturpolitikk, med ulike statlige subsidier til produksjon av for eksempel litteratur. Men hva om menneskene faktisk ble frigjort fra lønnsarbeidets åk? Her kan man fable i vei om all den menneskelige kreativiteten og empatien som ville ha fått utløp, all den fantastiske kunsten som ville ha blitt produsert hvis vi kunne dele de viktigste oppgavene mellom oss og ellers hatt fri – men resultatene fra det levende eksperimentet Qatar må sies å være nedslående (selv om jeg ikke fikk gjort spesielt grundig research på den qatarske folkesjela på mine 24 timer og 40 minutter i landet). Forholdstallet mellom arbeidsinnvandrere og statsborgere, og det faktum at arbeidsinnvandrere ikke har noe i nærheten av de samme rettighetene som statsborgere, taler nemlig sitt tydelige språk. Jeg vet ikke hvem som først sa at «vi har funnet olje i Nordsjøen, ikke sykepleiere», men det er et fint bilde på at en velferdsstat ikke først og fremst drives av penger, men av arbeidskraft. Pengene vi tjener på å selge olje til utlandet kunne riktignok ha kommet godt med i et samfunnsomformende prosjekt hvor flere av oss kunne ha jobbet med viktige omsorgsoppgaver istedenfor å drive med mellomledelse og telefonsalg, men det er det jo sant nok ganske få som har tatt til orde for.

Qatarene fant heller ikke sykepleiere på havets bunn, rett under der de tidligere hadde fisket og dykket etter perler; de fant gass. Som nevnt er Qatar et autoritært diktatur, så man skal være forsiktig med å gi innbyggerne særlig mye av skylda for styre og stell, men det samfunnet som har oppstått etter at de enorme gassinntektene frigjorde qatarene fra det nevnte åk, er ikke et vakkert samfunn. Det finnes en verden utenfor gulfstatens drøye 10 000 kvadratkilometer, og qatarene bruker en brøkdel av pengene sine på å importere lutfattige mennesker fra Afrika og Sør-Asia til å gjøre all jobben for dem. Hit kommer de for å bygge stadioner, kjøre limousiner, lage mat for å ta vare på qatarer og turister istedenfor sine egne familier i Nepal, Bangladesh, Ghana og Uganda – tidvis under slavelignende forhold. Selv dersom det skulle ha resultert i noen interessante kunstverk, og ikke bare vulgærarkitektur og Coldplay-konsert i ørkenen, ville det jo ikke ha vært verdt det.

Jeg tror ikke det er noen dyp sannhet om menneskenaturen i dette; at vi er nødt til å disiplineres, eller at vi alltid vil finne noen å undertrykke. Heller tror jeg eksempelet Qatar, i anledning gårsdagen, viser at sosialismen må være internasjonal og at det er sannhet i det gamle slagordet: Ingen er fri før alle er frie.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt