Å se det lyse i det mørke

Kjære Vinduet-leser,

Vi har denne uken to nye tekster om interesser som kan fortone seg som noe partikulære, men også kan sies å handle om selve livet:

Hans Petter Blad, som sist skrev for Vinduet om den danske forfatteren Mikkel Thykier, tar i essayet «Natten på film» for seg cinefilien – fascinasjonen for film, filmkritikk og filmteori – som for hans del «fant sitt første, aparte uttrykk» med et glimt av Brigitte Bardot da han var fem. Og deretter så han seg aldri tilbake.

Les «Natten på film» av Hans Petter Blad herfra. (Så får det heller være opp til den enkelte å erfare om det ligger, som han foreslår, «en særegen nytelse i å se den psykoseksuelt-politiske fabelen Saló eller Sodomas 120 dager av Pier Paolo Pasolini på kino i dag, fordi filmrullene er slitte, fordi selve filmen preges av det faktum at det er en spiral, og at presset er større på celluloiden nærmest sentrum av filmen. På en slitt filmrull vil slutten, innerst mot spolen, være preget av tidens tann på en annen måte enn begynnelsen. Selve filmnegativets beskaffenhet blir en del av opplevelsen og gir en kognitiv opplevelse av stadig å være på vei mot handlingens mørke kjerne.»)

Ukens andre nye tekst er signert Teresa Grøtan, som sist skrev et lese- og lyttestykke for Vinduet om det amerikanske enmannsorkesteret Beirut, og nå har skrevet om sin fascinasjon for spansk konjunktiv, et verbmodus som «kan uttrykke fundamental usikkerhet, for eksempel om hvorvidt man ønsker å leve.»

Les hennes dypt personlige essay «Døden i grammatikken» herfra.

*

Og så vil vi invitere til sommerfest- og symposium.

Det skjer 11. juni klokken 18 i Gyldendalhuset i Oslo, og starter med et temaarrangement i Hamsunsalen om Kjartan Fløgstad, som fyller 80 år noen dager i forveien. Arrangementet er et samarbeid med Gyldendal, som altså både er jubilantens og Vinduets forlag, og vil blant annet by på spesialskrevne foredrag av Cathrine Sandnes, Mímir Kristjánsson og «vår egen» Torbjørn Klippenvåg Pettersen. Etter seansen trekker vi ut i foajeen og kanskje også opp og ut på terrassen. Det er gratis inngang, åpent for alle og lett servering.

Vel møtt!

PS. I går ble den årvisse Tidsskriftdagen arrangert på Litteraturhuset i Oslo, i regi av Norsk tidsskriftforening. Programmet bød blant annet på en scenesamtale med kunsthistorikeren Nina Mauno Schjønsby, som presenterte sin bok Gi meg alt hva du kan (Tekstbyrået forlag), om Camilla Collett og Emilie Diriks håndskrevne tidsskrift Forloren skilpadde. Boken startet med en artikkel i Vinduet 3/2018, «Gi meg alt hva du kan; jeg skal ordne det», som vi anbefaler som ukens arkivtekst, ikke minst fordi gårsdagen også var Verdens skilpaddedag.

PPS. Tidsskriftdagens konferanseprogram er erfaringsmessig ikke kjennetegnet av verdens mest sangvinske forsamling. Arrangementet starter allerede ved lunsjtider, overarbeidede nisjetidsskriftredaktører sitter gjerne benket med laptopen oppe og cropper bilder i Photoshop eller finredigerer i CMS-systemene sine, mens skravla går på scenen om bladportopolitikk, regjeringens nye lesestrategi og svekket perspektivmangfold i riksavisene. Men noe var annerledes i går. Det var ikke bare tung tids tale; det var en nimbus av høytid. Kanskje skyldtes det at arrangementet sammenfalt med lanseringen av boken Det skal vera tid. Det skal vera skrift: Tradisjon og trøbbel i norske tidsskrift av Audun Lindholm og Bente Riise (red.), og at hele tolv av bidragsyterne til antologien, en murderer’s row av tidsskriftdoldiser, ble kalt opp på scenen og intervjuet på eminent vis av Bok & Bibliotek-redaktør Arne Olav Hageberg – litteraturprofessoren og NRK-programlederen Otto Hageberg ville vært stolt over hvordan nevøen modererte polyfonien.

Eller kanskje var det Audun Vinger, som til boken har skrevet om sin tid som Vinduet-redaktør under overskriften «Stille dager i Fehns Minde», som løftet forsamlingen ut av arbeidshverdagen og over i noe annet, da han under samme scenesamtale erklærte at å være tidsskriftarbeider «er jo – jeg kan ikke si meningen med livet, for det høres teit ut», men han sa det på en måte likevel.

Eller så var det Lars Julius Halvorsen, som underviser i medieøkonomi ved Høgskulen i Volda, som fikk Tidsskriftdagen 2024 til å transcendere. Halvorsen var flydd inn til den påfølgende programbolken «Stjele, tigge eller kle av deg på gata? Er kulturtidsskriftet et underskuddsforetak av natur eller en uoppdaget gullgruve?», et spørsmål han skulle diskutere med Tekstallliansens daglige leder Inga Moen Danielsen og Norsk Barneblad-redaktør Nana Rise Lynum. I slike settinger kommer medieforskere fra Volda vanligvis med relativt kjølige analyser av tidsskriftfeltet, og vel gestaltet innledningsvis Lars Julius Halvorsen denne rollen ved å advare om at «det store bildet er at det er en ganske tilspisset oppmerksomhetsøkonomi» og at tidsskriftene må vokte seg for å ikke bli «kulturens KrF», altså ikke glemme å henvende seg til nye generasjoner.

Men så foreslo han å «prøve å se det lyse i det mørke», og begynte å snakke om blodgivere. Lars Julius Halvorsen påpekte at de som frivillig gir blod, gir blod av høyere kvalitet enn de som selger det – «gitt blod er bedre enn kjøpt blod», av en eller annen grunn. Og ikke helt ulikt frivillige blodgivere har tidsskriftarbeid gjerne et element av selvoppofrelse og dugnadsånd, og «idealismen som ligger i det, gir livskraft … Det kan være en fattig trøst.»

Og ikke bare en fattig en, heller! Etter det var det bare å lukke laptopen og sprette ut i baren.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset