Berømte menn som har vært på Nærsnes

Kjære Vinduet-leser,

Jeg heter Simen V. Gonsholt og dette er Vinduets redaksjonelle nyhetsbrev, som den siste måneden, mens Vinduet.no er under utvikling, har vært vår digitale versjon av den antikke litterære toposen locus amoenus (latin: «behagelig sted»), en enklere, avsides tilværelse å trekke seg tilbake til – i sinnet, om så ikke fysisk – for å samle tankene og bygge opp idébanken.

Men i dag skal det dreie seg om et annet locus amoenus, et lite ferieparadis som har vært en kreativ fødselshjelper for minst to av Norges største kulturelle bautaer: Vi skal til yttersiden av gamle Røyken kommune.

På fredag hadde Thomas Robsahm og Aslaug Holms mangeårige dokumentarprosjekt a-ha: The Movie premiere. Vinduet overvar en førpremiere i IMAX-salen til Odeon Kino vis-à-vis Storosenteret, som kanskje ikke var den verdigst tenkbare settingen, markedsledende lydkvalitet, lerretstørrelse og nimbusen av eksklusivitet til tross: Da den tenårige billettøren før filmen loddet ut LP-plater fra a-ha-katalogen, stilte hen et åpent spørsmål til publikum om hva man overhodet skal med LP-plater uansett. Da visningen omsider startet, var det feil film: Den siste actionkomedien til Ryan Reynolds.

Men da rett film ble funnet, var det til gjengjeld slutt på fremmedgjøringseffektene. a-ha: The Movie er en ganske rettfrem dokumentar om tre unge voksne menn som drar til London for å bli popstjerner, mislykkes og drar hjem, drar tilbake igjen og lykkes mer enn noen (bortsett fra dem selv) hadde forestilt seg, og siden har følt seg en smule misforstått, både innad i og utenfor bandet.

Det er imidlertid én ting filmen hopper over: Det er at det ikke egentlig var i London de ble a-ha. Det skjedde i mellomtiden, da Pål Waaktaar og Magne Furuholmen vendte tilbake til Norge, i påvente av at Morten Harket skulle komme hjem fra interrail. En ferietur Magne og Pål forøvrig først tolket som manglende popstjerneambisjoner: «De misforstår meg», sukker Morten i filmen, «fatter ikke hvordan de klarte det». Men den påfølgende høsten og vinteren 1982 blir han med dem til Waaktaar-familiens hytte på Nærsnes. Dit har de med seg firespors opptaker, gitarsynth, synth og trommemaskin, og spiller inn en demo kalt «Lesson One», som senere skulle bli omarbeidet og skifte navn til «Take On Me». Det var også samme sted Morten så ordet «a-ha» i Påls notatbok, som var tenkt som en låt-tittel, men i stedet ble til et hakket bedre bandnavn enn Mortens foregående soul/blues-kvintett Souldier Blue.

Det var «der alt begynte», som Paul Waaktaar-Savoy sa i et Dagbladet-intervju med sin bandbiograf Jan Omdahl i 2015. På Nærsnes, altså, et anonymt tettsted langs kystveien i daværende Røyken (og dagens Asker) kommune, kjent – i den grad noe av dette er kjent – for båtbyggingsindustri og isblokkeksport, for den tradisjonsrike Oslo Øst-rivieraen Ramton Camping og for å ha manet Jan Erik Vold til stordåd.

Det var nemlig på Nærsnes at Jan Erik Vold skrev sin umiddelbart klassiske diktsamling Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968); det var også der han hver sommer svømte de fire(!) kilometerne over Oslofjorden til Spro fyr på Nesodden; og det var under dette ritualet, som han kalte «fjord-cross», at det ikoniske omslagsbildet til Entusiastiske essays (1976) er tatt. (Her og i det følgende baserer jeg meg på Kaja Schjerven Mollerins eminente monografi Historien om Mor Godhjerta fra 2019.)

Fra sommeren 1966 leide foreldrene hans en liten stue på Nærsnes, ovenfor Slemmestadveien. Sommeren etter døde hans far, Ragnar Vold. Sommeren 1968, mens vennene og forfatterkollegene Jan Erik Vold hadde invitert til Nærsnes for å fylle tomrommet, var ute og badet, satt han selv inne i hyttas glassveranda og ferdigstilte flere av diktene til Mor Godhjertas glade versjon. Ja. På kvelden testet han dem på hyttegjestene. «At Mor Godhjerta er en utpreget sosial bok, vet alle som har lest den», som Kaja Schjerven Mollerin skriver. Men boken er ikke bare formet i og av et kulturelt fellesskap, den er også formet av Nærsnes-landskapet.

Vel er den kjent som en Oslo-bok – Mor Go’hjertas vei er en blindvei på Bjølsen, mange av diktene utspiller seg i hans leilighet på Briskeby – men hoveddiktet «Det alle vet», som knytter farens død til havet («havet havet dette / havet som venter oss alle») er situert ved en kampestein som ligger og «vipper» på et berg ned mot Ellefstranda på Nærsnes.

Og selv om bokens omslagsbilde, av brostein og trikkeskinner, er distinkt urbant, er fargespillet av intenst grønt og brunfiolett ment å påkalle gresset og Victoria-plommene på Nærsnes. (Plommeslang og sylting inngikk for øvrig i det spartanske matbudsjettet til a-ha høsten 1982.) Man kunne tilsynelatende nesten få en overdose natur der. Fra diktet «Amper juli blues», om blomstringen midtsommers: «Hvem faen / har bedt om så mye».

I midten av juli i år, på det som kan ha vært sommerens varmeste dag, satt jeg i andre etasje av Gyldendal-huset, praktisk talt alene, da Jan Erik Vold kom forbi Vinduet-kroken. Han var på forgjeves leting etter sin redaktør og et trykkferskt eksemplar av Venn, jeg har våket, hans omarbeidede og komprimerte nyutgivelse av Gunvor Hofmo-biografien Mørkets sangerske (2000). Han hadde skjorta helt åpen, brystkassa bar – ikke bare en stil å aspirere til, men en livsstil.

I alle fall: Jeg spurte om han hadde tenkt over hvilken stor kulturhistorie lille Nærsnes egentlig har, i og med at det er stedet hvor – riktig nok med noen års mellomrom – både a-ha og Mor Godhjertas glade versjon. Ja ble skapt?

(Det er forresten også en annen forbindelse her: Som nyhetsbrevet til Jazznytt påpekte nylig, apropos Nasjonalbibliotekets pågående Gunvor Hofmo-utstilling «Ja er det korteste ordet i verden», har hennes lyrikk hatt en sterk innflytelse på tekstuniverset til a-ha. I Ørjan Nilssons samtalebok Tårer fra en stein (2017) sier Paul Waaktaar-Savoy: «Det er mange av de tingene hun skrev som jeg følte jeg kunne skrevet … Og Hofmo hadde jo titler som jeg bare kunne drømme om å lage selv.» Før han nevner at han siden har lest Mørkets sangerske. Men det hadde jeg ikke åndsnærværelse til å legge til, og kanskje ville det ikke spilt noen rolle.)

«Det vet jeg ingenting om», svarte Jan Erik Vold.
«Det er et flott sted. Men jeg traff ingen andre der.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset