Børre Larsen og Brageprisen

Kjære Vinduet-leser,

Ukens nye tekster på Vinduet.no handler begge om drapssaker som har kastet lange skygger.

Ingvill Kjærstein, bokredaktør i Fett, presenterer i essayet «Ave Theresa» den koreansk-amerikanske kunstneren og forfatteren Theresa Hak Kyung Cha (1951-1982), som ga ut sitt inntil nylig oversette hovedverk, hybridromanen Dictee, bare noen dager før hun ble myrdet. «Denne teksten er eit forsøk på å yte Dictee rettferd», skriver Ingvill Kjærstein, som ble introdusert for boken som masterstudent i litteratur i Japan: «Cha var ikkje interessert i å vinne lesaren over, i å forklare kva ho gjorde. Ho berre gjorde det. Det er det som gjer Dictee til eit eineståande verk, førti år seinare.»

Mens journalist og sakprosaforfatter Simen Sætre, som i Vinduet sist analyserte lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur, har skrevet en tenkt granskning av norsk krimjournalistikk, etter frifinnelsen av Baneheia-drapsdømte Viggo Kristiansen. «[D]et er påfallende at justismordene som er avslørt i Norge de siste årene, ikke er avslørt av krimjournalister. I stedet er de rullet opp av gravende journalister utenfor institusjonene, slik som Tore Sandberg (Per Liland-saken, Fritz Moen-saken) og Bjørn Olav Jahr (Tengs-saken, Baneheia-saken)», påpeker Simen Sætre: «Gravejournalistikk er, i motsetning til krimjournalistikken, undersøkende og maktkritisk.» Les hans punktvise essay «Om krimjournalistikk».

*

Brageprisen, som siden 1992 har hedret ny norsk litteratur, i år som tidligere i fem kategorier, ble torsdag i forrige uke delt ut fra Dansens Hus i Oslo.

Skuespillerbandet The Young Suffering Ensembla åpnet showet, som ble ledet av NRK-profil og komiker Yousef Hadaoui. Gro Dahle holdt en prolog («Kjære menighet, vi er samlet her i dag for å løfte boka frem …», begynte hun) og ble tildelt årets hederspris. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen sto for kveldens lengste utdelingstale og reflekterte i den blant annet over hva en bok i dag er – «en bok er ikke lenger en bok», foreslo hun, for nå fins det også strømmelitteratur; «da jeg var ung, var strømming mat, eller knapt nok mat», mintes hun også – før hun delte ut prisen i barne- og ungdomsklassen til Julia Kahrs for Familien Brattbakk. Yousef Hadaoui avsluttet sendingen med å oppfordre publikum til å «hente seg noe mat og drikkebonger» og vinnerne til å bli igjen på scenen for selfies.

Mens NRK i prisens tidlige år sendte utdelingen direkte på TV, ble årets utdeling strømmet på Facebook, hvor kommentarfeltet var åpent, og gjerne ble benyttet av forlagsredaktører til å gratulere forfattere. Men etter åpningstalen til Gro Dahle kunne man også se Facebook-profilen Børre Larsen kommentere: «Fantastisk prolog! (…) Selv kan jeg dessverre ikke komme. NETTOPP kommet hjem fra sykehus HJERTE STANS/INFARKT!» Og da Ingeborg Arvola fikk prisen for beste skjønnlitterære bok med Kniven i ilden, la han til: «Skulle så gjerne ha vært der! Men hjerte stoppet».

Børre Larsen (f. 1952) fra Hamar er billedhugger og mannen bak vinnerstatuetten, som forestiller den norrøne dikterguden Brage i stående, deklamerende positur, med et horn i den ene hånden. På telefon i går – i tilsynelatende god form, omstendighetene tatt i betraktning – forklarte Børre Larsen hvordan han kom til å se årets utdeling fra sykesengen på Diakonhjemmets hjerteavdeling.

– Jeg skulle jo egentlig ha vært tilstede, som jeg har vært i alle år. Eller det er to år jeg ikke har vært det, den ene gangen åpnet jeg selv separatutstilling på Astrup Fearnley og den andre gangen, som var i år, lå jeg på sykehuset med hjertestopp. Eller hjerteinfarkt, sa noen – jeg orker ikke å lese epikriser. Men jeg var hos [el-kjeden] Power, for reparasjon av mobilen min. Så besvimte jeg og hadde ikke puls. Det var en ansatt som fikk liv i meg. Hadde jeg vært alene, hadde jeg vært død. Men sykebilen kom raskt, for jeg var i sentrum, i Lille Grensen [i Oslo]. Samtidig som jeg var på den store grensen, kan du si.

Herregud. Men en ansatt på Power reddet livet ditt?

– Ja, hva han gjorde … Det er det jeg tenkte jeg skulle få mer detaljer på. Jeg skulle egentlig vært nedom og takket ham, men jeg orker ikke ennå. Jeg falt rett ned og måtte sy i ansiktet, opp mot nesa og helt inn ved øyekroken. Huet er helt dizzy. Men jeg kommer meg litt for hver dag. Jeg er hjemme fra sykehuset nå.

Ja, hvordan var det å følge Brageprisen derfra?

– NRK mente alltid at det var vanskelig å lage god TV ut av litteratur, husker jeg. Amanda eller Spellemannprisen, det er kanskje lettere å lage underholdning av det. Men jeg mener nå at siste program, som jeg så for første gang som tv-seer, på en måte – jeg så det fra PC-en, som deg, antakelig – jeg syntes det var veldig allment, og ga litt åndelig føde også. Konferansieren var ganske morsom, han holdt liv i leiren, liksom, men det var ikke bare skravl. Og prologen holdt det i seg selv oppe. Men jeg er jo ikke en objektiv seer.

Hvordan fikk du oppdraget med å lage statuetten?

– Det var en konkurranse, i 1990 eller 91, mellom fem-seks kunstnere. Jeg så for meg Brage som sto og deklamerte et kvad, med et ølhorn i hånden – «bragebeger», det var jo et kjent begrep, har alltid vært, for han fikk et ølbeger, han som hadde skrevet det beste kvadet. Jeg husker jeg så de andre forslagene, det var mye penner og utbrettede bøker ... Jeg tok for meg selve Brage.

Lager du nye statuetter for hvert år? På samme måte?

– Mer eller mindre. Men hvis du ser på den første og den i dag, ser du stor forskjell. Eller jeg ser stor forskjell. Hovedtrekkene er de samme. Malen er den samme. Men hvordan jeg fremstiller den, er en annen. For jeg klarer ikke å lage den sånn som jeg gjorde i 1992. Det var jo ikke datamaskin den gangen, jeg tegnet ut flere tegneblokker for å komme fram til det endelige resultatet. Så skjærer du ut i stål med skjærebrenner, og for å kunne gjøre det med vanlig skjærebrenner, må du bruke helt rent oksygen. Sånt som man bruker på sykehus, til spesielle operasjoner, som den gang var veldig dyrt, og nå er så dyrt at du ikke får tak i det, på verdensmarkedet er det dyrere enn gull. Så teknologien utviklet seg i litt forskjellige retninger. Først var det noe elektrisk skjæring, det var ikke så veldig effektivt, for stålet i statuetten – som er tre centimeter tykt, det er ganske tungt, hvis du har kjent på den – for at varmen skal gå rett gjennom det, må du ha rent oksygen. Ellers må du file så innihelvete, og smått er det, og kronglete. Så vi vannskjærer nå. Det har ikke lenger noe med skjærebrenning, gass og elektrisitet å gjøre. Statuetten var preget av bare håndarbeid fra A til Å. Nå benyttes jo den teknologien som finnes. Det er vann.

Hva syntes du forresten om årets vinnere? Var det noen du følte ble forbigått?

– Nei, altså, jeg er skulptør, sier jeg da. Jeg blander meg ikke opp i det.

PS. Forlaget Fanfare, som ble drevet av Synne Øverland Knudsen (fra 2013 til 2022) og Amalie Kasin Lerstang (fr 2013 til 2016), takket i går for seg for godt, i form av en pressemelding og en imponerende gravstein. Synne Øverland Knudsen skrev i fjor i Vinduet om sine erfaringer som uavhengig forlegger og lydlitteratur-pionér. Vi anbefaler hennes personlige essay «Gründeren er gal» som ukens arkivtekst.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset