Den andre kvinnen

Kjære Vinduet-leser,

Vi er inne i andre fulle uke med betaversjonen av Vinduet.no og har publisert tre nye tekster siden sist: Essayet «Hitlers fis» av Mattis Øybø, Maria Horveis anmeldelse av Hanna Dahls første roman Kraft og et intervju med Simone de Beauvoir, titulert simpelthen «Intervju med Simone de Beauvoir». Det sto opprinnelig på trykk i Vinduet nummer 3/1968 og er nå utstyrt med nye annotasjoner, for å kontekstualisere noen av navnene og bøkene som kommer opp i den dyptloddende og dypt fascinerende samtalen.

Den sto på trykk side om side med «Nødvendigheten av å leve inautentisk», Dag Solstads innflytelsesrike introduksjon av den polske eksilforfatteren Witold Gombrowicz, men fikk i motsetning til Solstad ikke en henvisning på forsiden av Vinduet 3/68, selv om intervjuet i praksis introduserte Simone de Beauvoirs eksistensialistiske filosofi for et bredere norsk publikum.

Så vi vil gjerne benytte anledningen til å løfte frem artikkelforfatteren, Solveig Sætre, hvis intervju også dannet grunnlag for hennes hovedfagsoppgave i fransk, som hun i 1969 fikk utgitt som boken Kvinnen – det annet kjønn? En studie i Simone de Beauvoirs filosofi (Gyldendals Fakkel-serie), ett år før Pax oversatte Simone de Beauvoirs eget filosofiske hovedverk Det annet kjønn.
Solveig Sætre var i det hele tatt en brobygger mellom fransk og norsk åndsliv på andre halvdel av 60-tallet, både i og utenfor Vinduets spalter – hun oversatte den franske filosofiprofessoren Jean-Baptiste Fages’ bok Hva er strukturalisme? (Gyldendal, 1967) og bidro til antologien Charles Baudelaire og den skapende fantasi (Universitetsforlaget, 1967). I tillegg ble hun i 1968 kåret til vinner av Vinduets utlyste essaykonkurranse av året, for en tekst kalt «Jens Bjørneboes totalitetsperspektiv», hvor hun leste Bjørneboes lyrikk opp mot frihetsfilosofien til Simone de Beauvoirs livspartner Jean-Paul Sartre.

Men etter 1960-tallet ble det stille fra Solveig Sætre, i alle fall stoppet tekstproduksjonen hennes tilsynelatende fullstendig opp. Så hvem var hun? Hvordan landet hun allerede som student et slikt scoop? (Det finnes en god del hovedfagsoppgaver om Simone de Beauvoir, men formodentlig ikke så mange som er basert på personlige samtaler med henne.) Og hva drev hun det til senere i livet?

Jeg spurte først tidligere Vinduet-redaktør Janneken Øverland, som hadde lagt merke til at Solveig Sætre var en av svært få kvinner som skrev i datidens Vinduet-numre, og foreslo å forhøre seg hos Karin Gundersen, professor emeritus i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo og oversetternestor. Karin Gundersen hadde imidlertid ikke noe på navnet Solveig Sætre, men lovet å rote rundt i bakhodet («eller er det frontallappen?») og eventuelt komme tilbake til meg. I mellomtiden ringte jeg Gro Bjørnerud Mo, hennes professorkollega i franskseksjonen og nylig avgått UiO-prorektor, som også var blank, men foreslo å spørre litteraturprofessor Knut Stene-Johansen, Sartre-oversetter og Morgenbladets mangeårige frankofile matskribent under sitt nom de plume Kimmeridge. Knut Stene-Johansen var i ferd med å boarde et fly til Paris (så klart) da han tok telefonen; han måtte også melde pass når det gjaldt Solveig Sætre og foreslo å ringe Bente Christensen, som har oversatt mange av Simone de Beauvoirs verker, blant annet 2000-versjonen av Det annet kjønn (Pax) og senest langessayet Alderdommen (Vidarforlaget, 2016).

Men Bente Christensen måtte bare beklage: På 1960-tallet var hun mest «på nyromanen» (i motsetning til Simone de Beauvoir, fremgår det av intervjuet med Solveig Sætre) og fikk ikke øynene opp for fransk feministisk tenkning før i senere tid. Hun sendte meg videre til Ida Lou Larsen, som både er franskfødt og var redaktør i Pax da forlaget første gang utga Det annet kjønn. Hun sendte meg videre til sin etterfølger i Pax, nyfeminisme-pioneren Birgit Bjerck, som sendte meg videre til sin tidligere redaktørkollega Irene Iversen, professor emeritus i litteraturvitenskap. Og her kom et lite gjennombrudd i saken, som strengt lå foran øynene mine hele tiden: Irene Iversen påpekte at Solveig Sætre, ifølge kolofoninformasjonen i Vinduet 3/1968, var født i 1926. Hun var ikke en generasjonsfelle av noen av dem jeg hadde snakket med, hun hadde passert 40 da hun fullførte sitt hovedfag i fransk. (Noe man muligens kan ane i samtalen med Simone de Beauvoir, kanskje særlig i et spørsmål om studentopprøret i Paris: Det er en voksen kvinne som snakker.)

I 2013 døde Solveig Sætre, ifølge forfatterregisteret til Nasjonalbiblioteket. Og det er faktisk – og beklageligvis – alt vi har på henne. «Men hva som gjorde at hun forsvant fra de litterære/litteraturkritiske sirklene er verd å reflektere over», foreslår Irene Iversen i en sms. Og som oversetter Bente Christensen skrev i en påfølgende epost: «Siden jeg selv ikke er på sosiale medier, kom jeg ikke på å foreslå det, men har du prøvd på Facebook? Der holder jo gamlingene til. Sikkert også de gamle feministene.»

I første omgang tenkte jeg imidlertid å lufte det her: Har DU informasjon som kaster lys over den videre karrieren og livet til cand.philol. Solveig Sætre (1926-2013)? Ta kontakt på vinduet@vinduet.no. Vi er lenge oppe.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset