Den hvite iris

Kjære Vinduet-leser,

Etter en måneds vinterdvale er vårt redaksjonelle nyhetsbrev med dette tilbake og Vinduet.no oppdatert med to nye, vidtfavnende tekster:

I «Å få lov til å se» skriver Carina Elisabeth Beddari om sitt møte med lesbiske strippeklubber i São Paulo på 1970-tallet, gjennom bildene til den brasilianske fotografen Rosa Gauditano, og om hva denne bildeserien fra militærdiktaturets tid har felles med Ordinary Notes, den siste boken til den amerikanske akademikeren Christina Sharpe («The Woman Shaping a Generation of Black Thought», ifølge New York Times) og de nyeste utgivelsene til Sumaya Jirde Ali og Camara Lundestad Joof, for å nevne noe.

Les mer i «Å få lov til å se» av Carina Elisabeth Beddari.

Og i «Dikt på børs eller i naturens katedral» skriver Espen Grønlie om ny norsk lyrikks svar på «Barbenheimer», Finans av Martin Svedman og Middelalderen av Kristin Berget, som kom ut med noen få dagers mellomrom denne måneden, på samme forlag, og for vår anmelder både «illustrerer spennet i norsk boklyrikk» og på sett og vis også spennet i hva en poet er. «I norsk dagligtale er en poet et menneske som skriver dikt, og som fortrinnsvis har utgitt en bok med dikt», foreslår han, men argumenterer også for at en poet ikke er «definert gjennom sin bibliografi», så mye som gjennom å inneha «en slags språksans», en sans for «når noe blir noe mer enn en beskrivelse eller påstand og i stedet står der og dirrer.»

For mer, se dobbeltanmeldelsen «Dikt på børs eller i naturens katedral».

*

Finnes det virkelig et eget litterært språk? Som, for å si det med Espen Grønlie, «kan være noe helt annet enn dagligspråket»? Det ble også tema på Toril Moi-seminaret i Bergen 14. januar.

Endagsseminaret, offisielt kalt «Litteraturforskerens stemme», ble arrangert av Universitetet i Bergen, hennes alma mater, og markerte at norsk litteraturforsknings største eksportsuksess nylig rundet 70 år. Moi, som siden 1989 har vært professor i litteratur ved Duke-universitetet i Durham i USA, var tilstede på seminaret, som ble ledet av Christine Hamm, professor i nordisk litteratur ved UiB, og samlet norske og skandinaviske akademikerkolleger, forfattere og litteraturkritikere i det rustikke Zinken Hopp-rommet til Litteraturhuset i Bergen.

Seminaret ble også strømmet og lastet opp på YouTube, samfulle fem timer og 38 minutter, som for det blotte øye kunne fremstå som definisjonen av norsk sakte-tv – midtveis i sendingen ble det lagt ut en tekstplakat med bilde av hovedpersonen, og den lå der en halvtime, mens deltakerne var ute til lunsj. Men det føltes overhodet ikke som sakte-tv, det føltes mer som om seminaret formelig sto der og dirret, særlig da Geir Gulliksen – forfatter, Oktober-redaktør og tidligere Toril Moi-student – tok scenen som dagens siste foredragsholder.

Frem til da hadde seminaret stort sett handlet om hva programtittelen lovet, altså litteraturforskerens stemme, som vekselvis ble karakterisert som «en metafor for egenskaper ved teksten» (av UiB-førsteamanuensis Jørgen Magnus Sejersted) og en idé som peker «inn mot fagets grunnleggende humanistiske kjerne», men også ikke «en metafor, egentlig, men noe kroppslig» (fortsatt Sejersted).

Etter hvert gikk det litt sport blant foredragsholderne i å karakterisere sine egne og andre foredragsholderes stemmer: «neddempet og åpen», «passiv og spak», «en lavtemperert intensitet», «spissmunnet» og «tørr og rasjonell og selvsikker … litt sånn suveren» – hvilken karakteristikk som tilhørte hvem, kan man kanskje ane seg til ved å studere programmet.

Så sa: Christine Hamm: «Da har vi kommet til det punktet hvor vi må lytte til våre kropper – ikke stemmen, men kanskje andre kroppslige behov.» Det var tid for lunsj.

Etterpå benyttet Ingunn Økland, mangeårig hovedanmelder i Aftenposten, sitt foredrag til en oppsummering: ««Samtalen her før i dag gir meg følelsen av at man i litteraturforskningen syns det er noe revolusjonerende i å bruke sin egen stemme.» Men da hun så overlot ståbordet på scenen til en ullgenserkledd Geir Gulliksen, og han begynte med å dukke under bordet for å helle seg et glass vann – «jeg bare må drikke vann» – var det som om han ikke bare fikk renset sin egen stemme, men seminaret for alt snakk om stemme overhodet.

Overskriften på hans foredrag var «Hva er et kjærlig blikk?», men han nyanserte det til at han ville si noe om Toril Mois blikk, «og hvordan det ser ut for en forfatter, en skjønnlitterær forfatter, hvis det fortsatt er noe som heter det. Inntil videre insisterer jeg på det.» Grunnen til at han insisterte på det, skulle det vise seg, var at han oppfattet det som at Toril Moi insisterer på det motsatte. «’Med språk mener jeg altså slett ikke det som kalles litterært språk (jeg tviler faktisk på at noe slikt finnes)’, skriver hun et sted», siterte han. Alt er altså det samme språket, enten det er daglig talt eller skrevet, romaner så vel som sakprosa, forsto Gulliksen denne parentesen som et uttrykk for: «Og det blir vanskelig å forklare hvorfor det blir galt, om vi ikke beholder forståelsen av at romaner vanligvis, i de fleste tilfeller, og på tross av alle mulige unntak, er tekster som vi må lese på en litt annen måte enn det vi kaller sakprosa.»

Han nevnte en setning fra Per Pettersons Ut å stjæle hester, «Du bestemmer selv når det skal gjøre vondt»: Den er blitt løftet ut og hyppig sitert, nærmest som «en leveregel», men er en replikk i boken, påpekte han, «og ikke egentlig skrevet for å bli dratt ut av sammenhengen.» Samme med Karl Ove Knausgårds harselas med svensk «babygym» i Min kamp 2: «Den sekvensen ble av enkelte lest som en antifeministisk utblåsning. Men den forfatteren som skrev den setningen, lever fortsatt i familien sin og tar seg av barna sine uten store kvaler, har jeg inntrykk av.»

Min kamp «var en selvbiografisk roman, det er det ingen tvil om», la han til. «Men så lenge det skriver seg fra en roman, er det fortsatt grunn til å huske at det er skrevet og utgitt med en slags anførselstegn eller klamme rundt seg.»

Ny vannpause.

«Men for Toril Moi er det viktig å slå fast at det ikke lenger er noe absolutt skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa», konkluderte Geir Gulliksen. «For meg som skriver skjønnlitteratur, og er i nær kontakt med andre som gjør det, føles det litt ubegrunnet. Hvorfor er det så viktig for Toril Moi å insistere på dette?»

Så tok Toril Moi selv mikrofonen. «For det første har jeg sjelden hørt et så vakkert formulert og fint, sensitivt lest foredrag», begynte hun. «Samtidig mener jeg at du komplett misforstår hva jeg sier når jeg mener at det ikke finnes et litterært språk. Egentlig så mener jeg at Shakespeare er den beste språkbrukeren av det engelske språk som noen gang har fantes. Det jeg er imot, er at det finnes et språk som vi kaller det daglige og så finnes det et helt annet språk som da skulle vært forbeholdt litteraturen. Den setningen til Per Petterson er jo helt alminnelig norsk. Det er bare det jeg mener.»

Forfattere er «eksperter på språkarbeid», la hun til, så det ikke skulle være noen tvil: «Men det er helt alminnelige setninger. Det er bruken som gjør dem spesielle. Det er forfatterens kunst. Det er mitt syn … Ut fra det mener jeg faktisk at jeg er uskyldig i disse anklagene.»

Men Geir Gulliksen var fortsatt ikke overbevist: «Det er noe her som blir borte hvis man snakker om at det bare finnes ett språk, og det som er spesielt med forfatterne er at de er så innmari gode til å bruke det», avsluttet han. «Jeg tror ikke ‘god til å bruke det’ er presist i forhold til den erfaringen jeg lever i nærheten av, da. Så. Takk.»

Denne levde erfaringen kunne sende tankene til den særegne tilstanden hans Oktober-kollega Ingeri Engelstad i en annen sammenheng – et forsvar for Dag Solstads idiosynkratiske kommatering – karakteriserte som «skriveøyeblikket». Men det var noe med hvor stusslig det plutselig lød å være «god til å bruke språket», som også fikk meg til å tenke på fjorårets beste julehefte, Asterix-album nummer 40: «Den hvite iris» (oversatt, som vanlig, av den norske postmodernismens første beveger, Lyotard-studenten Svein Erik Søland).

I nok et forsøk på å erobre Romerrikets siste hvite flekk, har Julius Cæsar denne gang blitt overbevist om å sende inn sin sjefslege Dydolastus alene til den standhaftige gallerlandsbyen. Han har nemlig utviklet en metode, kalt «Den hvite iris», som går ut på å motivere romerske hærstyrker og overvinne motstandere, kun med språkkunst.

Og lenge går ting etter planen: Dydolastus, som er inspirert av datidens greske filosofi og datidens Marit Kolby-diett og har gråstripet bølgehår, som en krysning av Bernard-Henri Lévy og Susan Sontag, holder både Obelix stangen med forblommede vendinger («Din arkaiske råskap skjuler et mykt, omsorgsfullt hjerte») og snakker seg inn i hjertet på fiskehandleren Hermetix («Vær hilset edle handelsmann dunstende av tang og tare!») Men snart har Asterix avslørt ham – «Han snekrer pene setninger, men de får ikke følger» – og skremmer ham ut av landsbyen med sine egne, vagt truende aforismer («Hvis ugresset ikke forsvinner, vil frosten ta seg av det»).

Gallerne følger deretter etter ham tilbake til Lutetia, datidens Paris, hvor de stormer en teaterforestilling overvært av Cæsar, og Dydolastus får smake hva landsbyhøvdingen Majestix kaller «noe mye bedre enn hvite iriser, nemlig min egen lille metode … BLÅVEISER!» Snart ligger Dydolastus og en hel garnison svimeslått utover scenen, og Cæsar beordrer sin sjefslege kastet til løvene («Nå skal du gjøre kattedyrene mine glade!»), inntil Asterix griper inn. Han påpeker at publikum har sittet som fjetret til basketaket: «Se hvor fornøyde de er for vår lille forestilling, som ikke ville vært mulig uten Dydolastus!» «Cæsar er ikke utakknemlig», sier Cæsar, og modererer straffeutmålingen til «et lite galeiopphold for å få munnhellene på plass».

Og omtrent sånn sluttet det da Geir Gulliksen og Toril Moi gikk hver til sitt på Litteraturhuset i Bergen, etter nærmere seks timer seminar. «Det var fantastisk at dere var her så lenge!» sa Christine Ramm. «Jeg vil også si at ingen går herfra uten å ha en skjerpet bevissthet på sin egen språkbruk og sin egen stemme i forskningen!»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)