Den meandriske konsekvens

Kjære Vinduet-leser,

Vi har nettopp publisert «Å være vitne», et essay av Irene Engelstad om Karin Haugane, som i fjor ble tildelt Aschehougprisen for sitt forfatterskap. Irene Engelstad har, som juryen, tatt for seg hele forfatterskapet, men med et særlig blikk på hennes essensielle essaysamling Språk og erfaring fra 2020 og den nylig utgitte diktsamlingen Våre heroiske liv.

Siden sist har vi også publisert Andreas Wieses anmeldelse av den amerikanske Pulitzer-grossisten Colson Whiteheads nye roman Harlem Shuffle, en heist-krim fra 1960-tallets New York som ifølge vår anmelder «utvider rammene for god litteratur». Vi har dessuten innledet vår artikkelserie om «litteraturens materielle strukturer», som vil si at vi skal follow the money i ukene fremover, og begynner med Sandra Lillebøs personlige tekst og bokettersyn «Om penger». (Obs! Hvis du leste denne teksten da den ble publisert, fredag morgen i forrige uke, manglet ved en inkurie siste avsnitt. Det var på plass først fredag ettermiddag. Vi beklager feilen.)

Litt mer om «Om penger», det vil si om selve tittelen, som ikke bare introduserer vår artikkelserie på fyndig vis, men føyer seg inn i Vinduet-historien, side om side med klassiske «Om …»-titler som Erling Sandmos «Om spøkelser» (3/2015), Geir Grothens «Om overveldelsens problem» (22/9/2004) og Thure Erik Lunds «Om det kriminelle» (1/10/2003). Men det skal også sies at Vinduet-titler ikke alltid har vært så kontante og to the point – kanskje særlig ikke fra midten til slutten av 1990-tallet.

For hvis 90-tallstitler- og ingresser eksplisitt handlet om noe, handlet de ofte bare litt om noe: I 1999, for eksempel, kom både Stig Aasviks oppgjør med Aftenpostens bokanmeldelser, titulert «Litt om Aftenpostens likegyldige litteraturkritikk», og Jan Inge Reilstads poesigjennomgang «Litt lyd om lyrikk»; året før skrev Jan Erik Vold «Litt om Bjørn Aamodts poesi» og Hadle Oftedal Andersen «Noko om trendar i den nye norske lyrikken». Lyrikken kan være elliptisk, det skulle for all del bare mangle at man ikke foregir å si alt – men heller litt – som er å si om den.

Det var imidlertid ikke bare poesi som ble møtt med en utpreget prøvende holdning på den tiden. I løpet av tiåret fikk Vinduets lesere for eksempel «en forsiktig lesning» av George Batailles korttekst Madame Edwarda (Janike Kampevold Larsen, Vinduet 1/95), «usikre flanerie[r] rundt» Bob Dylan-sanger (i «Tre amerikanske skisma» av Frode Molven, 6.5.98), et «... forsøk på å samle bitene» (Olaug Nilssens anmeldelse av Steffen Sørums roman Du elsker meg, 11.12.2000), en «spontan lesning» av Karl Ove Knausgårds debut Ute av verden (25.11.98) og ikke minst en «meandrisk lesning» av Steinar Lødings forfatterskap (14.10.98). De to siste der var signert Tom Egil Hverven, som på 90-tallet grep an tekster på stadig nye måter, kanskje aller mest oppsiktsvekkende i undertittelen på hans epokedefinerende essaysamling Å lese etter familien. Forsøk om norsk litteratur på 1990-tallet (Tiden, 1999). Merk preposisjonsbruken: Ikke et forsøk på, altså, men om.

Nå om dagen går Tom Egil Hverven, som hovedanmelder i Klassekampens bokmagasin, mer rett på sak. Hans nyeste anmeldelse, fra sist helg, om Hans Petter Blads Schizothermia. En roman om forfatteren Thure Erik Lund, lød simpelthen tittelen: «Om vennskap»

– Det er kanskje en meandrisk konsekvens, sier Tom Egil Hverven i telefonen.

Og herfra kan det være greit å vite at en «meander» ifølge ordboksdefinisjonen er en «bue- eller halvsirkelformet buktning som utvikles i vannløp over flat eller svakt hellende grunn», og grunnen til at han i sin tid anvendte denne buktningen som lesemåte i sin (forøvrig gnistrende) studie av Steinar Lødings forfatterskap, er at Lødings romaner gjerne inneholder elver – en av dem heter sågar Glomma brenner. En annen grunn var, som Tom Egil Hverven skrev dengang, at løkkeformede svinger i flate elvelandskap til forveksling likner «det lesende blikkets vei fra en linje til den neste.»

Men så var det denne meandriske konsekvensen.

– Når elven graver og graver, jobber seg ut mot dens ytterkanter, forblir ikke lenger buktningen den samme. Til slutt har selve landskapet forandret seg, og lesemåten blir kanskje også uttømt, legger han til.

Det er nesten litt vemodig, når man ser det på den måten. Men Tom Egil Hverven har vel å merke ikke helt sluttet å lese eller skrive som han gjorde på 90-tallet. Om et par måneder, idet norske elver for alvor begynner å røre på seg igjen, kommer hans nye essaysamling Å lese etter troen. Den har undertittelen Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset