Den såkalte tidsskriftdød

Kjære Vinduet-leser,

Vi avslutter sesongen med årets siste og nettopp publiserte utgave av Hanna Stoltenbergs månedlige spalte Mikroanmeldelser, som er lagt opp som en lett alternativ siste liten-julegaveguide. Nytt siden sist er også vår husessayist Tor Eystein Øverås’ lesning av årets kanskje mest påfallende litterære tendens, som har fått ham til å spørre seg: «Er dagboken den nye romanen?» I tillegg har Frida Skatvik, Le Monde Diplomatiques kompromissløse quizmaster, anmeldt «Splinten i øyet», den første essaysamlingen til Frode Helmich Pedersen, Sydnesplassens Marcel Reich-Ranicki.

Nå tar redaksjonen pause fra publisering frem til midten av januar, så da gjenstår det bare å ønske alle en fredelig jul og god Vinduet-lesning, som, hvis jeg (Simen V. Gonsholt) tenker meg om, i grunn føles som lenge sammenvevde begivenheter. Vi har alle våre overgangsriter i tenårene: Mitt var at jeg begynte å ønske meg årets siste nummer av Vinduet framfor «Knoll og Tott» i julestrømpa. Nå vet jeg ikke helt hvor utbredt tradisjonen julestrømper-med-julehefter-i egentlig er, men i alle fall blir denne tradisjonen praktisk umulig å gjennomføre i år, i og med at Vinduet ikke lenger eksisterer i papirformat (selv om det for all del fortsatt går an å bestille forsommerens doble jubileumsnummer). Så her følger en alternativ julehefteguide.

Det spørs om det lar seg gjøre å få vinterutgaven av The Paris Review i hus før julaften, men det er i alle fall spennende å følge hva som skjer med det amerikanske ur-litteraturtidsskriftet, som har fått en Radiolab-aktig podkast og til siste nummer ble redesignet av den britiske formgiveren Matt Willey, som også har lansert nesten ufattelig ambisiøse Inque Magazine. Mens New York Review of Books, kjent i alle år for stilren prosa og kaotisk forside, har ansatt deres første visuelle redaktør noensinne, den kanadiske illustratør-forfatteren og stjerne-AD-en Leanne Shapton, og hennes første forside er, som Per-Mathias Høgmo en gang sa om Josimar, til å få frysninger på ryggen av. The Believer skal legge ned, men deres siste utgave, et temanummer om buzz-ordet oppmerksomhet, er et verdig punktum. Og Bookforum, har det noen gang vært bedre? Har det bare alltid vært så bra? Men den norske tidsskriftoffentligheten har ikke noen grunn til å sette sitt lys under en skjeppe, heller: Siste utgave av Vagant, som har en temaseksjon – rettelse, et dossier – om «skogen», er en maktdemonstrasjon og en rent ut sanselig opplevelse: Det lukter ikke bare papir av nummeret, det lukter bål, Finnskogen og the wood wide web. Og når var Syn og Segn sist like uforutsigbart, i positiv forstand, som nå? I Marit Eikemo- og Hilde Sandvik-perioden? Og hvordan kan Bokvennen Litterære Avis komme ut så ofte og holde så jevnt høyt nivå? Og hvorfor snakker ikke alle om reise-nummeret til Arr? Og siste nummer av Z, hvor forfattere skriver om film og Tone Hødnebø er gjesteredaktør – kjempegod idé, velfortjent avbrekk fra Anne Carson-gjendiktingen, bare litt stress for oss at alle skal være litteraturtidsskrift plutselig. Samme med Nytt Norsk Tidsskrift: Skal de også skrive om virkelighetslitteratur nå? Og Agora - journal for metafysisk spekulasjon om Illiaden! Jazznytt: Hver uke tenker man at de bruker opp alt kruttet i nyhetsbrevene sine, men de gjør aldri det, de har holdt tørt mer enn nok krutt til papirutgavene også. Siste Samtiden, med Bjørn Hatterud som gjesteredaktør: Unikt. Siste nummer av Fett, med «krise» som tema: Det dirrer fra første til siste side. Og oppi alt så driver Prosa og går viralt.

Så bare ikke glem: «Man har i årene etter krigen skrevet og talt så meget om den såkalte tidsskriftdød, det lyder omtrent som coloradobillen og stikkelsbærdreperen – en virus, etter alt å dømme, som langsomt og sikkert gjør det av med alle åndelige ytelser av ikke sensasjonspreget art. Det skal innrømmes at den har herjet slemt, denne død, og det i store kulturland med en forventet leserkrets på millioner. Den kan vel også kalles likegyldighet, en slik bille, eller var det virus vi sa? Den trives i et tomrom som heter tidsnød, og som selv den minst travle kan skaffe seg på halsen når han beflitter seg på ikke å ha tid. På den annen side bekjempes fenomenet ganske effektivt av folk som skaffer seg tid til det som interesserer dem, på bekostning av tusen ting som slett ikke interesserer dem, men som de ikke kan la være å beskjeftige seg med.»

Hilsen Johan Borgen, Vinduet 4/1956
og
Simen V. Gonsholt og Ola Innset
Vinduet.no