Det finnes et perfekt ord

Kjære Vinduet-leser, 

«Litteraturen har tradisjonelt vært et sted for føljetonger. Dostojevskij skrev føljetonger. Dickens skrev føljetonger. Og nå gjør jeg det også», sa Paal Bjelke Andersen fra sin salongscene, torsdag i forrige uke. Den utrettelige poesiarbeideren og undergrunnsforleggeren (og nåværende Deichman-bibliotekaren) leste deretter en tekst fra sitt nye prosjekt Gespenster, «et tidsskrift bygd på vennskap», som han redigerer sammen med sin partner Beate Petersen, scenekunstneren Liv Kristin Holmberg og billedkunstneren Thomas Kvam. Paal Bjelke Andersens eget bidrag til første nummer var en serie naturlyriske betraktninger fra Solemskogen i Oslo, under tittelen «Rop i skauen». Han vil fortsette serien i kommende utgaver, for slik å «bygge noen sammenhenger/strekk over flere numre», det var det han mente med føljetong. (Å slå seg i hartkorn med Dickens og Dostojevskij var ment som en spøk, bedyret han.) Og om man ikke akkurat kan holde pusten for fortsettelsen på diktsyklusen hans – Gespenster «utkommer med ujevne mellomrom», ifølge kolofonen – var det en slående stor oppslutning rundt ideen og prosjektet som sådan. Gespenster ble lansert med opplesninger og musikalske innslag – lydkunstneren Arne Borgan lagde Rorschach-aktige tegninger på direkten med en el-bue(!) – i den luftige stuen til et kråkeslott av et kunstnerkollektiv i Oscars gate i Oslo. Og selv om arrangementet kolliderte med Morgenbladets sommerfest på Kunstnernes Hus, bare noen kvartaler nedenfor, var kollektivet fylt til randen av både språkpoeter, allroundkritikere, samtidskomponister, performancekunstnere og innflydde bergensakademikere; den provisoriske vinbaren mistet til slutt Vipps-forbindelsen av all interessen.

*

Charles Dickens’ føljetonger – hans romaner ble altså i sin tid først publisert i serialisert form i aviser – er også utgangspunkt for Bernhard Ellefsen, til daglig bokansvarlig i Morgenbladet, som i et nettopp publisert, monumentalt Vinduet-essay argumenterer for at den moderne, serialiserte romanen er en av måtene «litteraturen gjør seg uomgjengelig for oss på» og en subversiv metode for å vinne den oppmerksomhetsøkonomiske «kampen om lesernes og kulturens oppmerksomhet, snarere enn å stille seg på siden av den og synge svanesanger.»

Les «Linjen etter Dickens» av Bernhard Ellefsen på Vinduet.no nå, eller serialisér den for deg selv utover sommeren (den er, som seg hør og bør, ganske lang).

*

Vi har også et nytt essay av Torbjørn Klippenvåg Pettersen, som i flere av sine tidligere Vinduet-tekster – om Tor Obrestad, for eksempel, eller Georg Johannesen, eller Jon Michelet – har skrevet en passant om hvordan hans største leseopplevelser er knyttet til gåturer. Det har sammenheng med at han både leser og går mye, og når sommeren står for døren, legger han ut på langtur. I «Notto Fipp på en tripp» skriver han om den bananfikserte kappgjengeren og frisksporteren Notto Fipp (1885–1931), som fikk en posthum berømmelse som bifigur i Lars Saabye Christensens roman Bernhard Hvals forsnakkelser, men i sin samtid ble betraktet som mer av en vandrende hamsunsk figur. Essayet til Torbjørn Klippenvåg Pettersen, som vi tør påstå han var satt på jorden for å skrive, kan også leses som en guide til skjulte perler i vandringslitteraturen, til egnede og ikke fullt så egnede gåturer i sommer, og til hva man kan gjøre for å komme gjennom natten dersom man ender med å tilbringe den på en benk ved den tsjekkiske elven Vltavas bredd (stikkord: tre raske sigaretter, en drøy klunk brennevin og så ti spretthopp).
Les mer i «Notto Fipp på en tripp» av Torbjørn Klippenvåg Pettersen.

*

Ukens tredje (og forsommerens siste) innsalg er tidligere Litteraturhuset i Oslo-programsjef og sakprosaist Andreas Liebe Delsetts anmeldelse av den kanadiske historikeren Quinn Slobodians nye bok Crack-Up Capitalism, som vår anmelder beskriver som «ubehagelig god» og «overraskende morsom». Overraskende, kanskje, fordi Crack-Up Capitalism blant annet handler om akkumulasjonskrisen som rammet Vesten på 1970-tallet, slutten på den kalde krigen, oppløsningen av østblokken og det kinesiske kommunistpartiets markedsvending.

Les Andreas Liebe Delsetts anmeldelse «Frykt og avsky i kapitalismens randsone».

*

Dette nyhetsbrevet tar nå en pause, men vi vil til slutt tipse om noen litterære nyhetsbrev som trolig ikke gjør det, for eksempel «Kilder til begeistring» av novelleforfatteren og tv-humordoldisen Bjarte Arneson, som hver fredag skriver om «ting du blir glad av, bare du legger merke til dem», én ting av gangen; «Dit haren hopper» av Agnar Lirhus, som uanstrengt veksler mellom nyskrevet poesi, økokritikk og bokbransjekritikk; og … fins det egentlig flere norske forfattere med nyhetsbrev? Oppdatér oss gjerne. Av engelskspråklige (hvorav noen delvis er bak betalingsmur) vil vi tipse om den amerikanske kritikeren Christian Lorentzen, som hvert øyeblikk nå skal kommentere Ryan Rubys Vinduet-forelesning, har han varslet; den amerikanske essaynestoren Mary Gaitskill, som vår spaltist Hanna Stoltenberg skrev om tidligere i år; romanaktuelle Elif Batuman, som har startet et nyhetsbrev som sjarmerende nok foreløpig mest handler om hvor vanskelig hun synes dette med nyhetsbrev er; den amerikanske litteraturprofessoren Aaron Gwyns «The Night Does Not End», som utelukkende handler om salig Cormac McCarthys roman Blodmeridianen; og så har du så klart Salman Rushdies Substack, som ikke kunne hett noe annet enn «Salman’s Sea of Stories».

*

Vi vil også anbefale dokumentarfilmen Turn Every Page, nå tilgjengelig på opptil flere strømmetjenester, som handler om amerikanske Robert A. Caro, biografenes biograf, og hans mangeårige forlagsredaktør (og tidligere New Yorker-redaktør) Robert Gottlieb, som i forrige uke døde, 92 år gammel. Filmen er regissert av Gottliebs datter Lizzie, og mye mindre stramt redigert enn man kanskje skulle forvente av noen som vokste opp med en far som kuttet 350 000 ord fra The Power Broker, Robert A. Caros 1300-siders biografi om New Yorks byplanlegger Robert Moses. Turn Every Page er snarere et overflødighetshorn hvor alt og ingenting skal med – hvorfor dukker skuespilleren Ethan Hawke opp og leser høyt fra The Power Broker? Hvorfor ikke? – og blir slik en smittende kjærlighetserklæring til både biografikunsten, bokbransjen, ballett, journalistikk, tidsskrifter, ekteskap, vennskap og ren, skjær skriveglede. Men fremfor alt er det en film om tegnsetting: Å redigere Toni Morrisons kommaer var «en evigvarende krigstilstand», minnes Gottlieb kjærlig; et semikolon – særlig Caros – er «noe å starte en borgerkrig over». (Minst et kvarter handler om semikolon.) Og til slutt sitter Gottlieb og sier han håper at han er den av filmens to hovedpersoner som dør først, slik at Caro rekker å fullføre siste bind av sin fembindsbiografi om den tidligere amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson. Den notorisk nitidige Caro nekter imidlertid å la seg stresse: «Det finnes et mot juste», sier han bare. «Det finnes et perfekt ord.»
En ting er sikkert: Etter å ha sett filmen, er det vanskelig å ikke tenke at dette, dette skal bli sommeren man endelig leser The Power Broker, eventuelt får man gjøre som oljefondsjef Nicolai Tangen og nøye seg med Working, Caros kortere artikkelsamling fra 2020 om å skrive The Power Broker. («Vil nesten gå så langt som å si at den er ‘helt dødsbra’!!» tekster Tangen.)

*

Og til de knippe utvalgte som er så heldig å være mottakere av Voldposten, Jan Erik Volds årlige klippmappeutgivelse, kan vi melde om at årets nummer trolig er nært forestående; redaktøren har stått med sin rullekoffert på Gyldendals kopirom store deler av måneden. Voldposten er inne i sin 18. årgang, den så dagens lys i 2003 og samler forfatterens siden sist publiserte avis- og tidsskrifttekster i kuratert utvalg, i tillegg til annet beslektet eller relevant stoff. Sakset fra lederen i Voldposten 2013: «Visse temaer går igjen år etter år. Vanstyret av landets hovedstad. Alvoret i klimatrusselen. Den politiske glemsel og fortielse. Hangen til å velge dyreste løsning, når det fins en billigere og bedre, i tråd med hva menigmann ønsker. Vår satsing på flytrafikk og nedprioritering av den klimavennlige jernbane. Avviklingen av våre svømmeanlegg, som gjør at innvandrerne (uten hytte ved sjøen) drukner. Etc.» Årets utgave vil dreie seg «mer om Georg Johannesen enn om Vladimir Putin», fortalte Jan Erik Vold nylig Vinduet, innimellom stensileringen. Men lykke til med å bli mottaker av utgaven, opplagstallet ligger fast på 52 signerte eksemplarer. Fra samme 2013-leder: «Voldposten er ikke til salgs. Den er en samizdat i Europas mest blåøyde nasjon. Den sendes gratis til redaktørens venner, kolleger, meningsfeller. Og til landets statsminister. Samt et par fiender.»

God sommer. Vinduets nyhetsbrev er tilbake i august, mens Vinduet.no i mellomtiden forblir vidåpent.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset