Drømmenes teater

Kjære Vinduet-leser,

Forrige ukes utgave av Norges beste (og lengste) nyhetsbrev «Now’s the time», skrevet av Jazznytt-redaktørene Audun Vinger og Filip Roshauw, hadde et rapsodisk sluttparti signert sistnevnte, kalt «Frakks wild years: Kulturopplevelser og distraksjoner i utvalg, del 2».

Det begynte med noen strøtanker om norske kirkeroms x-faktor som konsertlokaler («de har gamle sikringsskap og uoppussa små kommunale kjøkken med et tilfeldig utvalg kopper og praktiske plastglass, pulverkaffe og husholdningssaft, de fremstår mer avslappet og kledelig shabby enn svært mye annet i norsk kulturliv»‘), skled brått over i en imaginær monolog fra Chat Noirs revyscene, en kunstfilosofisk åpenbaring fra første dag av Norsk-amerikansk litteraturfestival, en pitch for et tv-program kalt «Hylekoret» (hvor et par hundre av Norges aller mest rabiate stemmer» samles «til et episk korslag med noen av landets dyktigste dirigenter»), en drøm om en ny Farris-variant (Farris Agurk), en øm kultursosiologisk studie av unge frakkbrukere («det finnes frakkekulturelle symboler som er undervurdert av folk over 18, fordi de er overvurdert av folk under […] Jens Bjørneboe og The Doors lider denne skjebnen, på litt ulikt vis»), før det hele kulminerte med en teori om at Coca-Cola og Pepsi er et motsetningspar som kan overføres på absolutt alt. Og det var altså bare én del av nyhetsbrevet.

Denne uken har vi – tilfeldigvis, får man si, i tilfelle det fremstår opportunistisk å hive seg på – to nye tekster på Vinduet.no om litteratur som hengir seg til en lignende, assosiativ drømmelogikk:

Leif Bull skriver om den skotske romanforfatteren David Keenan, som i sin tid som musikkjournalist myntet sjangeren «h-pop» – «h-» for «hypnagog», den for enkelte hallusinasjonsfremkallende grensetilstanden mellom søvn og våken tilstand, som vår artikkelforfatter mener er en situasjon som «sier en hel del også om bøkene [Keenan] med tiden har gitt ut», en type romankunst som «oppstår i spennet mellom det lille, materielle livet og det abstrakte, okkulte, magiske, som gir en fargesprakende himling over grå og konkret hverdag.»

Les mer i «Bandet vårt kan være livet ditt» av Leif Bull. (Og hvis noen lurer på hvordan h-pop høres ut, er den amerikanske lo-fi-musikeren Ariel Pinks sang «Round and Round» sjangerens store crossover-hit.)

Og så har Kenneth Moe, som i 2015 ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin kortroman Rastløs, skrevet en slags oppfølger til sitt fjorårsessay «Innsiktene til en romanforfatter». I del to utdyper og nyanserer han sin romantenkning, og argumenterer for «verdien av et drømmelogisk element i enhver form for fortelling», ikke minst fordi dette elementet «påminner oss om mulighetene vi har til å våkne opp fra våre fastlåste verdens- og selvbilder i hverdagen.»

For mer, se «Notater for en psykedelisk realisme» av Kenneth Moe.

*

Før sommeren publiserte vi et essay av Torbjørn Klippenvåg Pettersen om ultravandreren og outsiderforfatteren Notto Fipp (1885–1931) fra Setesdal, som i 1930 selvpubliserte sin selvbiografi Sult, melk og bananer, og langt senere dukket opp som en bifigur i Lars Saabye Christensens roman Bernhard Hvals forsnakkelser (2010), hvor det heter seg at Notto Fipp «foredlet og opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet og det er det bare eneren som makter.»

I sommer dro artikkelforfatteren på en fottur i Notto Fipps fotspor. Ruten gikk fra Lyngdal til Hornnes kirke i Evje, hvor Fipp er begravet, til et foredragsoppdrag i KUBEN Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Her er et kort reisebrev fra en lang gåtur, signert Torbjørn Klippenvåg Pettersen:

«Er det ett navn jeg har uttalt nok ganger dette året, er det ‘Notto Fipp’. Ikke minst fordi jeg alltid må si det minst to ganger:

– Notto Fipp.

– Hm?

– Notto FIPP.

– Nei, aldri hørt om.

Med andre ord: Korte, plutselig avbrutte samtaler var den sosiale kontakten mens jeg vasset meg frem fra Lyngdal til Evje.

Det siste strekket fulgte jeg den gamle traseen til Setesdalsbanen (nedlagt 1962), som nå er omgjort til sykkelvei. Det var flatt å gå, det var oppholdsvær og da jeg kom frem til Hornnes kirke, tittet solen frem.

Her ligger Notto Fipp begravet, det tok meg en stund å lokalisere graven hans, men da jeg fant den, sto det en benk godt plassert. Jeg ramlet ned på den og tok noen sigaretter mens jeg tenkte mitt. På gravstenen er det innskrevet ‘Eg gjeng meir og talar mindre’, og det er jo et betydelig bedre valgspråk enn den forvanskningen man støter på i Bernhard Hvals forsnakkelser: ‘Når jeg går, tenker jeg mindre.’

Det er ikke min erfaring. Jeg var på vei til Arendal for å holde et lite foredrag om Notto Fipp, så jeg grublet en del på hvordan det skulle legges opp. Hvilken sammenheng skulle jeg sette ham inn i? Løsningen ble å trekke opp av hatten flere av mine helter, på mitt private parnass står det en ganske vindskeiv og forblåst gjeng. Ved hjelp av Mensen Ernst (1795–1843), Anders Mehlum (1848–1942), Isabelle Eberhardt (1877–1904) og Elg-Johansen (1881–1965) hadde jeg tre opplagte innganger til å snakke om Fipp for de tjuefire pensjonistene som møtte opp til ‘senioronsdag’ ved Kuben i Arendal: frihet, vandringslyst og matvaner. Der Fipp holdt seg til melk og bananer, foretrakk Mehlum stikkelsbærvin og krumkaker. Fipp gikk tur/retur Trondhjem-Oslo, Mensen Ernst sprang tur/retur Konstantinopel-Calcutta. Fipp ble etter hvert landskjent bygdeoriginal, Elg-Johansens berømmelse som samme var begrenset til Grenlandsdistriktet. Fipp ble påkjørt i Evje, med dødelig utgang, Eberhardt druknet i en styrtflom i Sahara.

Selv holdt jeg langsomt på å regne i stykker i Bjelland. Men to mil øst for Evje traff jeg på en svært fin familie. Det var en dag med styrtregn, to av tre ganger klarte jeg å holde meg tørr. Den første gangen satt jeg under en forfallen låve og skremte livet av et tysk campingpar, som mente å ha funnet et godt sted for uforstyrret å gå på do. Den andre gangen satt jeg under en gran. Tredje gangen ble jeg våt, og satte punktum for vandringen da jeg kom til en bussholdeplass. Mens jeg sto der og ventet på bussen, kom det en kar og spurte om jeg kanskje ville vente inne? Om jeg kanskje ville ha en øl? Jeg kan ikke påstå at jeg var vond å be.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)