Du synger best alene i dusjen

Kjære Vinduet-leser,

Denne uken er to etablerte bidragsytere tilbake.

Som fast kritiker for Vinduet har Sumaya Jirde Ali blant annet anmeldt debutantene Eira Søyseth og Jonas Sundquist, samisk og fransk litteratur; denne uken bringer vi et utdrag fra hennes nye bok Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme (Cappelen Damm).

Les «Jeg er mottaker og vitne» av Sumaya Jirde Ali.

Ole Robert Sunde fungerte i en lengre periode som husessayist for Vinduet, i nettarkivet finnes tekster om både Cormac McCarthy, Omar Little og langrenn. Nå har han skrevet om høsten (og så mye, mye mer).

Les «Høstens pussige reservasjon» av Ole Robert Sunde.

Og så har Maria Olerud, som sist skrev for Vinduet om 1600-tallsromanene til Olga Ravn og Tore Renberg, anmeldt Maria Navarro Skarangers nye, Clarice Lispector-inspirerte roman Jeg plystrer i den mørke vinden (Forlaget Oktober), som gjør henne «til enn av de mest raffinerte yngre forfatterne vi har».

Les anmeldelsen «Og bakom synger blokkene» herfra.

Tidligere i høst anmeldte Maria Olerud – for Morgenbladet, vel å merke – amerikanske George Saunders’ novellesamling Frigjøringsdagen (Gyldendal), og begynte anmeldelsen med et begrepspar hentet fra sitt nylige, første besøk på Emirates Stadium i London, hvor hjemmelaget Arsenal, ledet av kaptein Martin Ødegaard, tok imot Erling Braut Haalands Manchester City. «[J]ammen skriver ikke Saunders i Frigjøringsdagen med empatisk intelligens og kraft, som om han var Ødegaard og Haaland i en og samme person», skrev hun etterpå, og undret seg videre om «kanskje […] er det ødegaardske og haalandske grunnkrefter i vellykket prosa.»

Det er med andre ord få som er bedre egnet til å løse forrige nyhetsbrevs bonusnøtt, som var hva Karl Ove Knausgård egentlig impliserte da han av den svenske avisen Dagens Nyheter ble spurt om han etter Jon Fosses nobelpristildeling fryktet for at «den norske kvoten er fylt», og parerte med: «Haha! Nej, orsaken till att Pep Guardiola aldrig ringer och frågar om jag vill bli anfallare i Manchester City är ju inte för att de redan har en norsk spelare i laget.»

Forbeholdet «aldrig ringer» skulle jo tilsi at han på ingen måte holder pusten for en telefon fra Svenska Akademien – som han her altså sammenligner med Manchester Citys manager Pep Guardiola; mens han med en norsk spiller formodentlig mener Erling Braut Haaland / Jon Fosse – men i og med at han overhodet trakk parallellen til det øverste sjiktet av engelsk fotball, tolket redaktørene for det svenske fotballtidsskriftet Offside svaret dithen at han sammenlignet seg selv med en spiller som kunne tenkes å bli funnet verdig Manchester City (for eksempel Martin Ødegaard). Så var svaret ydmykt, eller var det snikskrytete – eller var det rett og slett, med deres ord, kaxigt?

Her er Maria Oleruds forsøk på å legge ballen død:

«Knausgård mener jo bare at den beste skal vinne, uavhengig av hvor hen kommer fra og hva hen representerer. Det er et standpunkt vi husker fra da Peter Handke, som Knausgårds eget forlag Pelikanen utgir i Norge, mottok prisen.

En slik holdning er ikke akkurat ‘realpolitisk’, kartet viser jo en overvekt av prismottagere fra europeiske land, historisk sett. Så ja, uttalelsen er litt freidig og kaxig, men litt kaxig er bra!

I anmeldelsen av George Saunders’ novellesamling skrev jeg noe om at tekstene shower mye, at fortellingene er ekstravagante som en Haaland i ‘silkepysj på byen’. Og det kan hende det ikke kom fram i anmeldelsen, men jeg mener altså at en viss ekstravaganse, en viss kaxighet, i kunstens og sportens verden, er helt i orden. Faktisk er show og lek og barn(s)lighet en forutsetning for både skriving og fotballspilling; skrivekunst og god fotball skapes kun når kroppen og sinnet er fullstendig uhemmet, uforknytt. (Du synger best alene i dusjen, ja, i dusjen synger du best i verden, siden dusjen er hele verden.)

Jeg tenker at Knausgård, med sine daglige leveranser til sin redaktør Geir Gulliksen, med humoren og den direkte stilen, er en forfatter med haalandsk tempo og kraft. Fosse har vel litt mer ødegaardsk finesse?

Så dette blir muligvis komplisert, men nettopp ved å utnevne seg selv til Ødegaard, hvis det er det han gjør, blir Knausgård Haaland.

Og Haaland kom jo på andreplass i Gullballen-kåringa her om dagen. Så det er bare å jobbe på, for alle knausgårdske Haalander og haalandske Knausgårder!»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)