En liten feil som gjør helheten riktigere

Kjære Vinduet-leser,

Denne uka har vi publisert to riktige godbiter: Forfatter og forlagsredaktør Mattis Øybø skriver i «Ved historiens begynnelse» om krigen og det å skrive om krigen i et nytt essay om svenske Peter Englunds nettopp utkomne bok Onde netters drømmer (Cappelen Damm). Øybø utga den Bragepris-nominerte romanen Den siste overlevende er død i 2021, og har siden publisert Vinduet-tekstene «Hitlers fis» og «På besøk i andres sorg». I «Ved historiens begynnelse» lar han blant annet AI-boten ChatGPT forsøke seg på et dikt om holocaust.

Og det blir mer historie, eller i hvert fall en tekst om hvordan historieskriving og noe så tilbakeskuende som arkivarbeid kanskje kan være løsningen for de mange norske romanforfatterne som sitter der ute og vil skrive noe relevant og viktig om sin egen tid. Slik ser i hvert fall jeg for meg at Agnar Lirhus ser dem for seg, når han i sitt essay «Akers mek. og romanens muligheter» siterer Vagant-skribent Joni Hyvönens kritikk av skandinavisk økolitteratur og formaning til forfatteren om å «komme seg ut av hjernekontoret», vende seg mot verden og se hva som finnes der ute. Lirhus, kjent fra den store «Lirhus-debatten» som hjemsøkte vårt lands kultursider før jul, har nemlig funnet et forbilde for den typen virksomhet Hyvönen etterlyser: Dag Solstads roman om Aker-konsernet, Medaljens forside (Cappelen, 1990).

Jeg skal ikke røpe alle poengene i Lirhus’ forrykende essay – eller artikkel, for å holde oss til hans (og Dag Solstads) foretrukne term – du må rett og slett lese selv. Men ettersom Solstad skrev romanen på oppdrag fra Aker, er den av ekstra stor interesse for meg (Ola Innset), siden jeg ved siden av redaktørjobben i Vinduet er ansatt som forsker ved Handelshøyskolen BIs Senter for næringslivshistorie. Der har store og små norske bedrifter fått sin historie skrevet etter de grundigste historiefaglige kriterier, og i disse oppdragshistoriske kretser har man lenge vært fascinert av Solstads oppdragsroman.

I forbindelse med utgivelsen av Medaljens forside var Solstad derfor invitert av den legendariske historikeren Francis Sejersted til det daværende Senter for teknologi og menneskelige verdier ved Universitetet i Oslo. En ung Einar Lie var til stede som stipendiat, og i forbindelse med debatten om NRK-serien Atlantic Crossing og dens mange feiltolkninger av den faktiske historien serieskaperne forsøkte å gjengi i dramatisk form, delte han i sin Aftenposten-spalte nylig en anekdote fra den gangen Solstad møtte historikerne:

«Episoden jeg kom til å tenke på, var da en av mine kolleger på en faglig måte på Blindern konfronterte Solstad med en konkret feil. Det sto i boken at ordfører Oscar Torp i Oslo høsten 1936 involverte seg i en økonomisk støtteaksjon for Aker. Feilen var at Torp akkurat på dette tidspunktet ikke satt som ordfører. Solstad ristet lenge på hodet, og han fortsatte hodebevegelsene mens han snakket – det alene gjorde seansen minnerik:
– Nei, i denne boken blir det riktig at Oscar Torp er ordfører i Oslo høsten 1936, det er slik det hele går opp. Og da er det ikke min feil at han ikke var det akkurat da! sa Solstad, med et hørbart utropstegn.»

Jeg fikk fatt i Einar Lie, nå professor i økonomisk historie ved UiO, for å be ham utdype:

Du skriver, sjenerøst nok, at Solstad behersket sitt emne og hadde full kontroll over den historien han fortalte. «Dermed kunne han dytte litt på Torp uten at helhetsbildet ble feil, ja, kanskje ble det til og med riktigere.» Får historikere lov å mene sånt (jeg spør for en venn)?

– Dette med at helhetsbildet kanskje ble riktigere, har jeg fått noen kritiske tilbakemeldinger på fra kolleger. Men jeg mener det alvorlig: Enhver oppsummering eller portrettering av en historisk episode eller hendelse inneholder forenklinger og utelatelser. Torp-figuren hos Solstad er nesten helt lik fortidens Torp, og han brukes til å illustrere veien for Arbeiderpartiet fra klassekamp og konfrontasjon til reformisme og samarbeid. Dette fortettes i en scene sent i boken, der Torp som ordfører i Oslo føler sterk omsorg for Aker og vil bidra med økonomisk støtte. Så er detaljene i episoden med Torp muligens ikke leksikalsk helt korrekte, men jeg vil være enig med Solstad i at nettopp denne tilpasningen gir et treffende bilde av den utviklingen partiet og partilederen gjennomløp. Historikere vil her velge kronologisk presisjon, men i tillegg velger de alltid detaljer inn og bort, dels av plasshensyn, dels av mer eller mindre implisitte forståelser av hva som er viktig. Og slike valg kan godt gi en feilaktig eller intetsigende fremstilling, selv om den er full av fakta og presisjon.

Agnar Lirhus åpner jo for at forfattere kan være mer som historikere, samtidig som dine kommentarer om Solstad på et vis åpner for at historikere kan være litt mer som forfattere?

– Jeg vil reservere meg litt: Solstad kan benytte sin metode i en kilde- og kunnskapsbasert roman om Aker, jeg kan ikke gjøre det samme når jeg skriver norsk økonomisk og politisk historie. Der forventer leseren at alle detaljer er på plass, og det kommer historikere etter som bygger sine arbeider på mine, og som forutsetter at også uvesentlige detaljer er presist gjengitt. Kontrakten med leseren er rett og slett ulik. På andre områder er det mye å hente. Jeg husker en kritisk anmeldelse Espen Søbye skrev av min kollega Ole Kristian Grimnes' bok om Sam Eyde. Et hovedpoeng var at den tematisk-analytiske måten boken var strukturert på, ikke greide å formidle Eydes dramatiske liv, slik det utspant seg gjennom en lang serie hendelser og episoder som kun hang sammen gjennom Eydes livsløp. Søbye spurte seg hva en Dag Solstad ville fått til med tilsvarende innsats på dette emnet. Svaret på det har vi jo ikke, men jeg er ikke i særlig tvil om at han ville kommet tettere på Eydes person og livsløp. Det har lite med fakta og fiksjon å gjøre, men mer med hvordan man nærmer seg et komplekst emne, og hvordan man vil forstå, fortolke og formidle dette.

Les Agnar Lirhus’ artikkel om «Akers Mek. og romanens muligheter».

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt