En sfinks med kravatt

Kjære Vinduet-leser,

Er det for seint å si godt nytt år?

Vi er i alle fall tilbake etter en snau måneds pause. Vinduet.no har i mellomtiden fått en kosmetisk finpuss og egne samlesider for essayistikk, anmeldelser, journalistikk og prosa/lyrikk, samt utskriftsfunksjon og mer mobilvennlige ingress-størrelser, etc. Som det heter i et stev i Dag Solstads Telemarksroman, apropos noe helt annet: Vil du kje tru meg, gakk inn å sjå.

Vi har startet 2022 med fire tekster: «Faen ta skjebnen», et essay av Live Lundh og Anna Marie Nesheim, de inntil nå anonyme bloggerne bak shakespeareikarantene.com, som skriver om hva de har lært av William Shakespeare gjennom to år med pandemi; «Mellomeuropeisk misantropi» av Jonny Halberg, som har lest nyere fransk, belgisk og moldovsk-rumensk skittenrealisme under ett; Sumaya Jirde Alis dobbeltanmeldelse av to samiske utgivelser, antologien Inifrån Sápmi og diktsamlingen Leve blant reptiler; og et intervju med Horace Engdahl, Svenska Akademiens mangeårige ansikt utad, som på et tidspunkt ble så folkekjær som en ordensbåndfiksert skjønnånd som mener at «offentligheten er krig» kan bli, inntil han overhodet ikke var det lenger.

Intervjuet, som er gjort av Erik Eje Almqvist (tidligere redaktør for det svenske allmenntidsskriftet Filter), sto opprinnelig på trykk i Göteborgs-Posten i fjor høst, men det er tilsynelatende umulig å lese det på nett med mindre man har svensk personnummer, og det vil trolig være interessant for en norsk leserkrets også. Noen har siden sist kan hende sett den firedelte svenske Viaplay-dokumentaren The Prize of Silence, om Dagens Nyheter-journalist og Klubben-forfatter Matilda Voss Gustavsssons avsløring av den siden fengselsdømte overgrepsmannen Jean-Claude Arnault og båndene han hadde til Svenska Akademien og deres utdeling av Nobelprisen i litteratur.

The Prize of Silence er basert på en polyfoni av talking heads: Svenske medieledere og forfattere som er blitt instruert til å snakke engelsk av hensyn til produksjonens internasjonale ambisjoner (en plan som fungerte helt greit inntil forfatteren Jonas Gardell og deretter flere med ham så bort fra instruksen), supplert av et snedig utvalg utenforstående forståsegpåere (f. eks. Mario Vargas Llosa, Roxane Gay, en profesjonell «krisehåndterer» og en amerikansk tv-psykolog), men egentlig ingen nye innsideperspektiver. Av medlemmene som forsvant ut av Svenska Akademien etter avsløringene – Klas Östergren, Peter Englund, og Kjell Espmark, som forlot sine stoler i protest (de to sistnevnte midlertidig); Jean-Claude Arnaults kone Katarina Frostenson, som ble forsøkt stemt ut, men først forlot «De Aderton» etter et forlik – har flere skrevet bøker som indirekte berører hendelsene, men ingen av dem medvirker i The Prize of Silence.

Mest merkbar er imidlertid den manglende medvirkningen til Horace Engdahl. Han er et tilbakevendende tema ut igjennom dokumentaren: En betraktning fra hans aforismesamling Den sista grisen (2016) – «Den fullbordade penetrationen är evigt ett nederlag för kvinnan och en seger för mannen», foreslo han – blir av Jonas Gardell fremhevet som «nøkkelsetningen for å forstå alt som gikk galt for Svenska Akademien». Og i en spesielt talende scene (rent bortsett fra at det er et anakronistisk arkivklipp) taster Horace Engdahl frenetisk på en førmoderne mini-pc, for å illustrere skrivingen av den famøse kronikken i Expressen i april 2018, hvor han avskrev daværende akademisekretær Sara Danius og de tre «avhopperne» som «en klikk dårlige tapere». Ellers figurerer han i supercuts fra det offentlige årsmøtet til akademiet, hvor han kaster megetsigende sideblikk og fortrekker stive miner ved langbordet, men forblir taus som en sfinks med turkis kravatt.

«… Svenska Akademien er de siste anarkistene. Vi er fullstendig uavhengige av staten, vi er nesten den eneste kulturinstitusjonen i landet som er det», sa Horace Engdahl i 2007, i et intervju til Vinduets 60-årsnummer, utført av nåværende Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup. Engdahl gikk den gang mot slutten av sin tiårsperiode som akademiets faste sekretær, men så ingen ende for prisen han årvisst delte ut: «Jeg tror den kommer til å overleve, kanskje ikke akkurat i sin nåværende form, men den kommer til å finnes om hundre år, det er jeg overbevist om. Nobelprisen er på sett og vis uforstyrrbar.» Det viste den seg å ikke være – prisutdelingen ble altså kansellert i 2018, og det årets pris retroaktivt utdelt til Olga Tokarczuk i 2019 – men som oppmerksomheten rundt fjorårsvinneren Abdulrazak Gurnahs inntil nylig relativt ukjente forfatterskap viser, har ikke Nobelprisen i litteratur helt mistet sin definisjonsmakt.

Det har i større grad Horace Engdahl. Han har forblitt medlem av Svenska Akademien, men siden 2019 ikke lenger Nobelpris-komiteen, og uteble fra fjorårets priskunngjøring i Stockholm. «Låt oss säga att den första upphetsningen har svalnat något, även om jag fortfarande tycker att det är en vacker seremoni», skrev han i en epost til Dagens Nyheter og la til at han av «bekvemmelighetshensyn» holdt seg i Göteborg. Der vier han dagene til å lære sitt nye bosteds trikkenett å kjenne, når han ikke innimellom spør seg om problemet dypest sett er at det er noe ved hans vesen som utløser epileptiske reaksjoner hos mennesker. Det kan du lese mer om her. Vi er tilbake neste uke.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset