En skrivemåte som ligner lite annet

Kjære Vinduet-leser,

Det er to nye tekster på Vinduet.no, om en debutant og en gammel mester, begge knyttet til Berlin:  

Marius Asp, som sist anmeldte Xiania av Lotta Elstad, skriver om jazzmusikeren Johan Lindvalls litterære debut Februar (Kolon), en «uspektakulær, men likevel overbevisende roman», som starter i «den hipstermisantropiske hengemyra», nærmere bestemt Kreuzberg på julaften, men raskt «finner fotfestet sitt i et mer fruktbart, om ikke akkurat upløyd litterært jordsmonn».

Les mer i Marius Asps anmeldelse «Voksensmerter».

Og så har Tor Eystein Øverås, som sist skrev om 90-årsjubilanten Kerstin Ekman, tatt for seg Reise i Polen (Pax) av Alfred Döblin (1878–1957), skrevet etter et tomåneders opphold i Polen i 1924 og nå utgitt på norsk, oversatt av Rune R. Moen og med et etterord av Benjamin Yazdan. Som bokomslaget påpeker, er Döblin mest kjent for sin senere roman Berlin Alexanderplatz, i den grad at hans biograf Wilfried F. Schoeller kalte den en «gravstein som dekker, nei (…) tillintetgjør enhver mulighet for interesse i hans øvrige verker», men ifølge vår anmelder er Reise i Polen en bok med «en skrivemåte som ligner lite annet» og «har alt med litteratur å gjøre».

Les «Reiseskildringen som avantgarde» av Tor Eystein Øverås.

PS. Alfred Döblin figurerer også i to andre av høstens Berlin-sentriske utgivelser, en norsk og en engelskspråklig: I germanist og Blindern-professor Helge Jordheims monumentale Berlin. Byen og historien (Press) dukker han riktig nok bare opp i forbifarten – Jordheim beskriver Berlin Alexanderplatz som et banebrytende eksempel på en dannelsesroman hvor det ikke er hovedpersonen som er i endring, så mye som selve byen – mens i den tyske litteraturkritikeren Uwe Wittstocks arkivstudie February 1933. The Winter of Literature (Polity) er Döblin selv mer av en hovedperson. Det vil si, February 1933 er et kollektivportrett – en «mosaikk», i Wittstocks ord – av hvordan Weimar-republikkens mest sentrale forfattere reagerte, dag for dag den påfølgende måneden, på at Adolf Hitler 30. januar 1933 ble utnevnt til rikskansler. Denne mosaikkformen gir et fortettet narrativ – tankene går innimellom til tv-serien Babylon Berlin, hvor et formidabelt persongalleri stadig møtes på de samme kneipene og kabaretscenene – men så var det da også mange som snakket sammen i dette tidsrommet.

Joseph Roth, som året før har utgitt sitt mesterverk Radetzkymarsjen, forlater byen allerede samme dag som Hitler kommer til makten. «Ikke innbill deg noe annet. Helvete regjerer», skriver han i et brev til sin forfatterkollega Stefan Zweig i Østerrike. En uke senere møtes noen som har blitt igjen, «en liten krets i et altfor stort møterom», som Wittstock skriver: Det er poesiavdelingen til det prøyssiske akademiet for kunst som skal forsøke å enes om et protestbrev. Blant dem er Alfred Döblin, som har forfattet et utkast til protestbrevet, som han leser opp – for deretter å fraråde å publisere det. Protesten var ment rettet mot en nylig utgitt tysk litteraturhistorie som «stinker av antisemittisme», men fordi det politiske klimaet brått har forverret seg og brevet nå vil bli lest som et «frontalangrep» på den nye rikskansleren, ser Döblin ingen annen utvei enn å la brevet ligge, til unison enighet. «Det litterære akademiet må innrømme for dem selv at de har kastet bort de siste ukene før Hitlers vei til makten med å diskutere en respons på en undermåls bok, en respons de nå ikke engang våger å publisere», oppsummerer Wittstock.

Men noen uker senere, etter at den nye utdanningsministeren har avskrevet flere navngitte medlemmer av akademiet som «liberal-reaksjonære forfattere» som ikke bør «komme i kontakt med den tyske forståelsen av litteratur i en offisiell kapasitet», tar Alfred Döblin til orde for at medlemmene trekker seg fra akademiet, i kollektiv protest; en annen dikterhøvding, Thomas Mann, protesterer imidlertid på dette, siden han mener det vil ha sterkere symbolkraft å overlate til den nye regjeringen å splitte akademiet, for slik å blottstille deres kulturfiendtlighet. Mot slutten av februar 1933 klarer poesiavdelingen i alle fall å enes om en prinsipputtalelse om å «ikke vike det minste fra plikten til å beskytte friheten i kunstnerisk uttrykksform», i visshet om at «rikdommen i tysk kunst til alle tider har sprunget ut av et mangfold av verdenssyn.»

Så trekker både Thomas Mann og Alfred Döblin seg som medlemmer, Döblin fordi han «som en mann av jødisk herkomst under de rådende omstendigheter» anser seg som en «for tung byrde» for akademiet, ifølge Wittstock. 27. februar blir den tyske riksdagsbygningen påtent og morgenen etter flykter Döblin fra Berlin til Stuttgart og videre over til den sveitsiske grensen, hvor han «planlegger å være i tre eller fire måneder, inntil landet har blitt kvitt nazistene.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)