Et annet Østfold er mulig

Kjære Vinduet-leser,

Denne ukens tekster handler om film, teater, horror og avanseregulering.

I anledning premieren på Ole Giævers nye spillefilm Ellos eatnu – La elva leve, har bodøværingen Tor Eystein Øverås studert tromsøværingen Giævers kunstnerskap, som inntil nå har handlet endel om «jegets meddelelser til kinosalen om sitt indre», foreslår Øverås. «Mye av poenget med kunst, så å si fra tidenes morgen, har jo vært kunstnerens mulighet til å sette seg i andres sted, leve seg inn i erfaringer og liv som ikke umiddelbart er hans eller hennes (…) Jeg tenker at La elva leve viser at Giæver trengte dette stoffet, dette objektive stoffet, noe utenfor ham selv», skriver han, og det – tar vi oss i en redaksjonell hale friheten å legge til – trenger vi kanskje alle.

Under overskriften «Nattens dronning» har den norsk-argentinske dokumentarfilmskaperen og forfatteren Mirko Stopar intervjuet sin landskvinne Mariana Enriquez, som er norgesklar med horror-romanen Vår del av natten (Gyldendal) og kanskje den fremste eksponenten for den nye argentinske litterære dark-boomen. Mariana Enriquez har også en ny fiksjonstekst i denne ukens New Yorker, som hun beskriver som «både spøkelseshistorie og sosial kommentar», og det kan man trygt kalle Mirko Stopars møte med henne også, som foregår i Oslo og Buenos Aires, byr på møter med spøkelser og monstre på høylys dag og dessuten våre to lands tre største eksportsuksesser – Munch, Mayhem og Messi.

Mens Espen Grønlie, litteraturkritiker i Dagbladet og Le Monde Diplomatique, har gjenlest en annen eksportsuksess, Henrik Ibsen, som for 150 år siden fullførte tiakteren Kejser og Galilæer, sitt hovedverk, ifølge ham selv. «I ettertid har de færreste vært enig med ham», skriver Espen Grønlie: Arne Garborg, for eksempel, hadde en «ubehagelig følelse af at være utilfredsstillet» etter endt lesning av Kejser og Galilæer; Grønlie, derimot, er fascinert av «rikdommen i dette verket og av alle de tolkningsmulighetene det åpner for», som hans essay «Hippier og New Age-profeter i antikken» vitner om.

*

Så til denne ukas bransjenytt: I løpet av forrige uke ble det klart at de østfoldske kamphanene Bernhard Ellefsen (Fredrikstad) og Agnar Lirhus (Moss) muligens er enig om én ting.

For to uker siden møttes de – sammen med en direktør fra Bokhandlerforeningen og en forretningsutvikler fra Gyldendal – til debatt på Litteraturhuset i Fredrikstad, og i løpet av arrangementet nærmet de hørbart seg hverandre. Ellefsen og Lirhus har vært uenig om hvorvidt landets kulturredaksjoner løper forlagenes og bokhandelkjedenes ærend ved å skrive om forfattere som det allerede har blitt «bestemt» skal være bestselgere, men de ser begge på det som et problem at forlag og bokhandler er eid av samme selskap.

Siden skrev Bernhard Ellefsen, som vokste opp i sine foreldres bokhandel i Fredrikstads pittoreske gamleby, entusiastisk i Morgenbladet om hvordan den tidligere bankmannen James Daunt har transformert bokhandelkjedene Waterstones i Storbritannia og Barnes & Noble i USA. Hvordan han har gjort det? «Mer egenart i butikkene og mindre kjedestyring, større vekt på de ansattes faglighet, færre rabatter (det devaluerer boken som vare), ut med leker og rusk og rask, bøkene skal stå i sentrum. Daunt snakker om at en bokhandel skal være en intellektuell opplevelse, en «nytelse». (…) En annen bokhandel er mulig!» utbryter Ellefsen, men så viser det seg at det ikke er det likevel. Daunts genistrek er nemlig at han har reforhandlet alle innkjøpsavtaler med forlag, endret rabattstrukturen og fått slutt på markedsstøtte til enkelttitler. Dette ville neppe ha vært mulig i Norge, av den enkle grunn at de store bokhandelkjedene Ark og Norli er eid av henholdsvis Gyldendal og Aschehoug. Agnar Lirhus, på sin side, skrev i VG i forrige uke om hvordan minst 60 prosent av inntektene til et uavhengig forlag som No Comprendo Press likevel havner i konkurrentenes lommer via bokhandel (og distribusjon).

Nylig tok partiet Rødt til orde for å splitte opp dagligvarekjedene, for eksempel ved å pålegge Norgesgruppen å selge Kiwi, slik at ikke to kjeder kontrollerer nesten alle ledd i dagligvarebransjen. Påkallelsen av konkurransens salige kraft er på mange måter ironisk for et sosialistisk parti som Rødt, som vanligvis er motstandere av konkurranse mellom kapitalister som organiserende prinsipp for samfunnsstyring. Og norske litterater havner i en lignende skvis når de er kritisk til storforlagenes «vertikale integrering». Særfordeler for bokbransjen, blant annet momsfritak og et litt ullent unntak fra konkurranseloven, er nemlig blant grunnene til at det finnes en viss økonomi i å utgi litteratur på norsk, også bøker som ikke nødvendigvis selger særlig mye.

Men har forlagsgigantene utnyttet sitt litteraturpolitiske unntak til å skaffe seg kapitalistiske fordeler? Slik kan det se ut, og Konkurransetilsynets mangeårige jakt på den norske bokbransjen (nærmere beskrevet i Vinduet her) ser nå ut til å få tilhengere også innenfor litteraturen. For Aschehoug-konsernet er det kanskje ingen krise om Aschehoug Litteratur må gi store rabatter på sine titler til Norli, på samme måte som Gyldendal ASA ikke nødvendigvis gråter over rabattene Gyldendal Litteratur må ut med til Ark. Pengene havner hos dem til slutt uansett, men det er verre for de stadig færre norske forlagene som ikke har en eier som også driver bokhandelkjede.

I den nye bokloven, som er under utarbeidelse, foreligger det ingen krav om oppsplitting, og selv de mest svorne markedsliberalister kan havne i sin egen type skvis når konkurransepratet skal omsettes i statlige pålegg til nettopp markedsaktører. Det mest aktuelle er en såkalt «avanseregulering», som foreslås i utkastet til boklov, men som motarbeides av Bokhandlerforeningen. Bernhard Ellefsen snakket seg varm om dette under arrangementet i Fredrikstad, og Lirhus støtter det samme i sin siste VG-tekst. Er det likevel håp for forbrødring mellom Østfold-byene?

PS. Vi er av flere lesere blitt oppfordret til å digitalisere en brevveksling fra 1992 mellom Jan Kjærstad og Stig Sæterbakken om Bret Easton Ellis og American Psycho, men den sto på trykk i Vagant. Vi vil imidlertid nødig være noe dårligere og tipser med dette om «En satirisk moralist», Vinduets intervju med Bret Easton Ellis fra 1999, som ukens arkivsak.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt