Et kaldt og fjernt land med høy levestandard

Kjære Vinduet-leser,

Vi har bunkret opp litt stoff å ta med seg inn i den ovale 17. mai-pinsa:

Leif Bull, som sist skrev om Brooklyn-skalden Paul Austers sene forfatterskap, har tatt for seg en annen New York-figur, «det amerikanske 80-tallets mest umiddelbart gjenkjennelige kunstner», graffitikunstneren Keith Haring (1958–1990) og Brad Gooch’ nye biografi om ham, Radiant. The Life and Line of Keith Haring.

Les anmelderessayet «Å danse rundt en soppsky» herfra.

Mens mannen som er blitt kalt «kanskje Norges mest amerikanske forfatter, i begrepets aller beste betydning», Nicolai Houm fra Bærum, er tilbake etter syv års til tider «lammende» skrivesperre med kollektivromanen Hver torsdag klokken nitten, og jeg (Simen V. Gonsholt) har intervjuet ham.

Les «Nicolai Houms gradvise forsvinning (og plutselig frigjørende tanke)» herfra.

Og så har vi som ukens arkivtekst digitalisert Trude Rønnestad og Kaja Schjerven Mollerins store intervju med den kanadiske novellekunstneren Alice Munro (fra Vinduet 2/2006), som døde mandag denne uken, 92 år gammel.

Les «Den største mulige lykke i verden» av Trude Rønnestad og Kaja Schjerven Mollerin.

*

Som nevnt helt tilbake i nyhetsbrev nr. 35, har vi i vår redaktørperiode hatt en sporadisk kulturutveksling med Universitet i Beograds avdeling for skandinaviske språk, litteratur og kultur, en avdeling i sin tid bygd opp av norgesvennen og Dagbladet-spaltisten Ljubiša Rajić (1947–2012), hvor den danske sendelektoren og Vinduet-skribenten Kasper Dam Nielsen i dag underviser, sammen med blant andre den norske utenlandslektoren og oversetteren Mona Dybdahl. Denne våren har to av studentene hennes, Katarina Živanović og Andjela Ostojić. fått i oppdrag å skrive om norsk litteratur sett fra Serbia. Her følger deres tekster – som på ingen måte er oversatt, men noe forkortet fra originalversjonene – om henholdsvis Norges siste nobelprisvinner og Flamme Forlags mest flammeforlagete profil:

«Hva er det som tiltrekker oss ved norske forfattere?» av Katarina Živanović

Norsk litteratur har lenge vært velkjent blant serbiske lesere. Henrik Ibsens skuespill har i løpet av de siste tiårene blitt fremført i både klassiske og moderne tolkninger på teatre over hele Serbia, mens Jostein Gaarders Sofies verden må nevnes i hver innledende filosofitime. Foruten dem er det knapt noen serbere jeg vet om som ikke har hørt om de store norske navnene Sigrid Undset, Knut Hamsun og Bjørnstjerne Bjørnson. Likevel er det, kanskje ikke overraskende, Jon Fosse som har blitt det mest omtalte norske navnet de siste månedene.

Norsk litteratur er ganske forskjellig, ikke bare fra serbisk, men også fra russisk, engelsk og fransk litteratur, som dominerer lesningen i Serbia. Dette skyldes selvfølgelig den særegne historien og kulturen til det norske folket, samt levemåten, verdiene som settes høyt, og språkstilen. Både Serbia og Norge er europeiske land, og har naturligvis mye til felles, men i kontakten mellom de to kulturene er det ikke vanskelig å legge merke til noen tydelige forskjeller. Sett fra et serbisk perspektiv virker nordmenn ofte hyggelige og nøkterne, men samtidig tilbaketrukne og til tider kalde. Norsk tilbakeholdenhet, insistering på individualisme, uavhengighet, likestilling og respekt for andres privatliv kan virke unaturlig og fremmedgjørende for serbere, som verdsetter samhold, tilhørighet til samfunnet, tilpasning til andre og gjestfrihet. På grunn av dette kan serbere fremstå som innpåslitne og konservative for nordmenn, og nordmenn kan for serbere fremstå som reserverte og uvennlige.

Norsk litteratur gir imidlertid serbere muligheten til å få et innblikk i det norske livet og hverdagen, samt å bli kjent med norske verdier på et dypere nivå. De kan legge merke til at nordmenn setter pris på beskjedenhet og takknemlighet, at de tar være på det de har fått og tilegnet seg, at samhold, dugnad og å hjelpe andre er viktige deler av norsk kultur, og at de er svært lojale mot folket og landet sitt. På den andre siden kan serbere også bli kjent med mindre positive trekk, som at nordmenn har tendens til å unngå konflikter, både på høyere og lavere nivå, noe som kan føre til opphopning av problemer og negative følelser. Ved å fordype seg i norsk litteratur, begynner serbere å betrakte nordmenn som vanlige mennesker med både gode og dårlige sider, og ikke lenger som mystiske vesener som lever i et kaldt og fjernt land med høy levestandard.

Det som skiller Jon Fosse fra hans samtidige norske forfattere, er det faktum at han overrasker serbiske lesere to ganger.

Først med typiske norske landskap, tradisjoner og verdier, og deretter med sin originalitet. Av den grunn kan selv en erfaren leser og kjentmann av norsk kultur og litteratur nyte hans verk som om vedkommende plukket opp en norsk bok for første gang. Det som uten tvil sjokkerer med Fosses verk, er hans særegne teknikk og skrivestil – både når det gjelder innhold og form. Hans skuespill skiller seg fra Ibsens, og hans romaner ligner heller ikke på Hamsuns romaner. Mens Ibsens stykker er fulle av presise skildringer, er Fosses ofte mer flyktige og uhåndgripelige. Ibsen beskriver på en tydelig og tradisjonell måte, noe som gjør karakterene og deres omgivelser mer konkrete, selv i hans symboldramaer, og fokuset rettes ofte mot dobbeltmoralen i det moderne samfunnet. Slik inviterer Ibsens scener leseren til å visualisere hver detalj som om de satt i karakterenes hjem og observerte deres hverdagsliv. Fosse plasserer ofte karakterene i et rom som er vanskelig å forestille seg. Dette kan gi inntrykk av at handligen ikke utspiller seg på en fysisk scene, men i hodet til karakterene. I tillegg er karakterenes identitet flytende – vi vet lite om deres alder, fortid og bakgrunn, og navnene deres er ofte vage, som Den eine, Den andre, Han, Hon, Mor, Far, Jenta og lignende. Denne karakteristiske fremstillingsmåten strekker seg også til hans romaner. Når vi dykker ned i Fosses romaner, føles det som om vi, sammen med karakterene, beveger oss gjennom en drøm, der mennesker representerer følelser og inntrykk mer enn folk av kjøtt og blod.

Hans stil blir ofte karakterisert som minimalistisk, noe som kan være nytt for leseree i Serbia, siden skriftlige uttrykk i serbisk kultur generelt sett er langt mer komplekse og utsmykkede. Det serbiske litterære språket regnes ofte som høyere og finere enn hverdagsspråket. Allegoriske bilder er vanlige, verkene har gjerne et episk omfang og svært detaljerte studier av karakterenes psykologiske tilstander. Fosse snur situasjonen på hodet. I stedet for å gi grunnlaget for hendelsene og bakgrunnen for følelsene til karakterene, som leserne må tolke, gir han følelsene og tankene som leserne må bruke for å sette sammen bakgrunnshistorien. Derfor har serbiske lesere ofte kommentert at å lese Fosse kan være ekstremt slitsomt eller ekstremt underholdende, og ikke sjelden en blanding av begge deler samtidig. Mangelen på tegnsetting kan være litt forvirrende og anstrengende ettersom man aldri vet når man skal stoppe, men på den annen side er det akkurat dette som gjør teksten dynamisk og på en måte vidstrakt. Uten punktumet på slutten av verket, og uten svar på et eneste spørsmål, fortsetter narrativet å utfolde seg i leserens hode etter at boken er lukket.

En annen ting som definitivt tiltrekker serbiske lesere, er skildringene av norsk landskap. I motsetning til de fleste modernistiske verker setter ikke Fosse bymennesker i sentrum. Tvert imot plasserer han de ensomme, melankolske karakterene sine nettopp i de idylliske, men også mystiske og farlige delene av Norge. Handlinger utspiller seg for det meste på Vestlandet, som man ofte forbinder med frihet, nettopp på grunn av den uberørte naturen, de vidstrakte strendene og havet. Men ved å lese Fosses verk kan vi føle både harmonien og striden mellom mennesker og natur. I dette kan vi se et annet paradoksalt forhold, som ligner på dynamikken mellom individet og familien. Selv når karakterene føler at de ikke hører til, kan vi som lesere vanskelig forestille oss dem noe annet sted. En betydelig del av identiteten til karakterene er nettopp miljøet og forholdene de vokste opp i, samt menneskene de er omgitt av, men de er også i en konstant kamp med det samme miljøet og med de samme menneskene, og ikke minst med seg selv.

Til tross for at hans scenografi er typisk norsk, er det noe universelt i de dype følelsebetonte og psykologiske lagene i karakterene sine som Fosse utforsker. Av og til kan det virke som om disse følelsene vil vedvare så lenge det er mennesker som kan erfare dem. Derfor kan ingen leser forholde seg likegyldig til den allestedsnærværende ensomhet i universet som Fosse mesterlig skildrer, og som alle kan kjenne seg igjen i.

Katarina Živanović. Født 2002. Fra Smederevo i Serbia. Student i skandinavistikk ved Det filologiske fakultetet i Beograd.

*

«Linn Strømsborg og Aldri aldri aldri ut fra et serbisk perspektiv» av Andjela Ostojić

Den gjengse serbiske jenta vokser opp med støtt og stadig å høre at det er i vår kvinnelige natur å ha og oppdra barn, at barneomsorg er en uløselig del av vårt vesen, at det å ha barn er den største æren for kvinnen, en usammenlignbar opplevelse. Hvis en uttrykker at en ikke vil ha barn, blir en møtt med hoderysting, med megetsigende blikk og med i overkant sikre motsvar om at lysten på barn kommer med alder, med livserfaring, med den rette mannen. Dette er den urovekkende felles oppdragelsesopplevelsen til hundretusenvis av jenter i Serbia, en realitet der en lever sitt liv med en tanke som ligger i bakhodet, om at å bli mor er avgjørende for at en skal bli oppfattet som et verdifullt (kvinne)menneske.

Presset om å bli mor kommer ikke kun fra familie, venner og for den saks skyld (mange) lærere. Politikken som drives rundt forbedring av Serbias demografiske bilde, er i det minste vel så medvirkende til presset. Både den tidligere og den nåværende ministeren i Departementet for familievern og demografi har vist at det de satser på, er å øke antallet fødte i Serbia, uten å ta hensyn til faktorer mange kvinner framhever som utslagsgivende for beslutningen deres om å (ikke) ha barn. Ratko Dmitrović, den forrige ministeren ved departementet, uttrykte i et intervju «dyp misnøye» med det minkende antallet fødsler i Serbia, og tilføyde at det stadig lavere tallet kan sammenlignes – på en «mer billedlig» måte – med at det er som om hele byer i Serbia forsvinner. I en slik uttalelse har mange feminister her til lands lest inn en misogyn kritikk rettet mot kvinner – at de er til å skylde på for at det er færre og færre barn som blir født i Serbia, enten fordi noen velger bort å ha barn, eller fordi noen tar abort.

Ifølge en undersøkelse som ble utført i 2020 blant 1035 kvinner, er hovedårsakene til at kvinner bestemmer seg for å ikke ha barn i det hele tatt, de følgende: dårlig helsetilstand, vanskelig økonomisk situasjon, sosial og politisk usikkerhet i landet, beslutning om å ikke ha barn, uavklart boligsituasjon, vanskeligheter med balansen mellom jobb og forpliktelser hjemme, og karriere.

Besvarelsene i undersøkelsen avslører den elendige realiteten serbiske kvinner befinner seg i – de som har lyst på barn, så vel som de som ikke har det. Realiteten er at kvinnen ses på mer som en inkubator enn et menneske.

Selv kvinnene som hadde størst respekt i det serbiske samfunnet, måtte i løpet av livet gi godt argumenterte svar på hvorfor de ikke hadde fått barn. Et eksempel er hvordan Serbias kanskje mest berømte og elskede kvinnelige dikter, Desanka Maksimović (1898–1993), ordla seg. Hun understreket at hun på sett og vis allerede hadde opplevd moderskap ettersom hun, som den eldste av åtte barn, var ansvarlig for en stor del av omsorgen overfor de andre søsknene. I voksenlivet fokuserte hun fullstendig på diktskriving, og antageligvis var det i det minste i begynnelsen av karrieren vanskelig for henne å etablere seg i det mannsdominerte dikter- og forfatterrommet. Desanka Maksimović uttalte at prosessen med å skrive lyrikk krevde så mye av henne at hun følte det som om diktene var barna hun ga seg helt hen til. Og det serbiske publikumet aksepterte denne begrunnelsen som tilfredsstillende nok, men antageligvis (kun) fordi hun for det første allerede hadde «ofret» seg for familien, det vil si tatt seg av søsknene sine, og for det andre fordi arbeidet hennes hadde båret frukter samfunnet kunne ha nytte av på et estetisk nivå.

I forlengelsen av dette vakte det stor oppsikt og interesse, blant annet for meg, at Aldri aldri aldri av Linn Strømsborg, som kom ut på norsk i 2019, i fjor ble oversatt til serbisk.

Romanen skildrer hverdagslivet til en navnløs kvinne på 35 som holder fast ved sitt ønske om å ikke ha barn. Som leser får man ikke bare innblikk i hverdagen hennes, familien, venner og bekjente hun omgås med, samt kommentarene og fordommene hun møter på til daglig, romanen vever også et større bilde ved hjelp av hovedkarakterens indre monologer og hennes kontinuerlige revurdering av seg selv, sine synspunkt og ønsker. For hver kommentar hun får om at hun er egoistisk, at hun sikkert kommer til å ombestemme seg, at hun er overfladisk ved å ikke ville så å si ofre sin kropp for å skape liv, at hun ikke «lar» sin mor bli bestemor, at hun aldri kommer til å bli elsket hvis hun ikke til slutt blir mor, blir leseren brakt nærmere dialogen som foregår inne i henne, mellom den siden av personligheten hennes som er ansvarlig for selvforsvar, og den siden som til tider tviler på det hun ellers har vært aldeles sikker på. Men selv denne sporadiske tvilen overdøves av hennes urokkelige overbevisning om hva livet går ut på for henne, og det er blant annet barnefrihet eller frivillig barnløshet.

Et aspekt ved romanen, et godt aspekt ved den, vil jeg si, er at hovedkarakteren aldri er så dømmende overfor alle i romanen som faktisk blir mødre og fedre, og det til tross for at mange gir seg selv friheten til å dømme hovedkarakterens egne beslutninger i livet. Det kunne ha vært en lettere utvei å skape en hovedkarakter som både hater barn og ikke har noen forståelse for småbarnsforeldre, men ved å unnlate å gjøre det, har Strømsborg skapt en mye mer mangfoldig og flersidig heltinne.

Og Aldri aldri aldri får en ny dimensjon, og muligens ny vekt og betydning, når den nå er tilgjengelig for et helt annerledes publikum enn det norske, i et samfunn som sliter veldig med å kunne forstå hvorfor kvinner stadig hyppigere velger å forbli barnefrie. Hvorfor akkurat denne romanen, som antageligvis ikke er så velkjent i Norge, vakte nok interesse til at den ble oversatt til serbisk, er jeg selv ikke helt klar over, men det som er sikkert, er at den kan utvide horisonten til mange serbiske lesere, og bidra til at perspektivet man her til lands har på kvinnen, endelig begynner å endres i en positiv retning. For selv om full likestilling trolig ikke er oppnådd noe sted i verden, har Serbia en mye lengre vei å gå enn Norge har.

Andjela Ostojić. Født 2001. Fra Beograd i Serbia. Sisteårsstudent ved skandinaviske studier ved Universitetet i Beograd.

God 17. mai!

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset