Fra Grorud Torg til Livshjulet

Kjære Vinduet-leser,

Den siste uka har vi hatt et slags «menn skriver om menn»-tema i Vinduet, for øvrig ikke et helt uvanlig fenomen i tidsskriftets historie. Morten Strøksnes, som til Vinduet 3/2015 skrev essayet «Innsnevring av kampsonen» og dermed startet det som er blitt kjent som «den store essaydebatten», gir i disse dager ut en ny bok – et slags livsverk, faktisk, som han har holdt på med i over 20 år: En 800-siders sjangerhybrid som tar utgangspunkt i oppdageren og etnografen Carl Sofus Lumholtz, og som reiser i hans fotspor fra Lillehammer til Australia, Amerika og Indonesia. I den anledning er Det Store Morten Strøksnes-Intervjuet gjennomført av Torgeir Holljen Thon, som reiser i Strøksnes’ fotspor med toget fra Oslo til Lillehammer.

Strøksnes uttaler i intervjuet at han forsøker å skrive en slags «totalprosa», men det visuelle mediet har han i liten grad forsøkt seg på (ennå). Tegneserieromanen får imidlertid stadig nye tilhengere her til lands, og Flu Hartberg er blant våre aller fremste utøvere i sjangeren. Hans nye bok Jammerdalen, om en prestesønn i lås- og sikkerhetsbransjen, er blitt anmeldt av mangeårig Vinduet-bidragsyter Kåre Bulie – dette er den sjette redaktørperioden han bidrar til – som kaller Jammerdalen «en utpreget fantasirik utgivelse» med «overraskende mye inderlig alvor og sårhet i seg», skrevet av en serieskaper som er «glad i tekst». Les hele anmeldelsen her.

Til sist har Vinduets norskvikar at large, Torbjørn Klippenvåg Pettersen, kommet til «løpegutten» Tor Obrestad i sin lesning av norske 70-tallsmenn (tidligere har han skrevet om Dag Solstad, Jon Michelet og Georg Johannesen). Pettersens Obrestad-essay ble publisert på samme dag som årets Obrestad-løp ble avholdt. Det gikk fra Grorud Torg til «Livshjulet» i Vigelandsparken, i en cirka 17 kilometer lang løype som er mer eller mindre lik den jærbuen Obrestad selv løp daglig fra boligen sin i Groruddalen til arbeidsplassen på et vaskeri på Majorstua. Det var den tidligere Dagbladet-journalisten Andreas Hompland som tok initiativ til løpet som en 70-årsgave til Obrestad i 2008, og to år etter hovedpersonens død i 2020 arrangeres løpet fortsatt, nå med Ingrid Wergeland, kommunikasjonssjef i Forlaget Manifest/Manifest Tankesmie, som hovedarrangør. Hompland er fortsatt kunstnerisk ansvarlig, og derfor var det bare såvidt Wergeland gikk med på å la seg intervjue da Vinduet slo på tråden dagen derpå:

Hvordan gikk løpet, Ingrid?

– Jo, det ble faktisk sagt at dette var det beste Obrestad-løpet noensinne. Det var stort oppmøte: hele 17 stykker!

Var det bare på grunn av oppslutningen at det ble så vellykket?

– Tja, det var vel egentlig bare noe som noen sa ved «Livshjulet» i Vigelandsparken helt til slutt, det er uklart om det var i ren eufori eller en objektiv vurdering, men det som var veldig objektivt bra var at det ikke regna. For det å løpe rundt i skogen og ut til motorveien i lett november-regn, det kan være ganske kaldt.

Hvordan vil du vurdere din egen prestasjon, rent fysisk? (Wergeland har løpt flere maraton, sist Oslo maraton nå i sommer. Dette vet red. [Ola Innset] fordi han kjenner henne, red.anm.)

– En viss andel av deltakerne i løpet er jo rundt 70 år og vel så det, og det som skjer når man løper med den aldersgruppen er at man blir sånn i kroppen selv, så jeg er i hvert fall veldig støl i dag.

Du dras ned på deres nivå?

– Eller opp! Det er jo imponerende å kunne løpe så langt i en slik alder.

Og det ble lest opp mange dikt?

– Det var faktisk flere diktstopp, og flere dikt per stopp, enn hva som er vanlig, noe som nok overrasket mange. Hele løpet tok nærmere tre timer, tradisjonen tro løp vi litt feil et sted i Lillomarka.

Hvordan foregår opplesningene?

– Hompland har med en sekk, og oppi den sekken ligger en plastmappe, oppi den plastmappa ligger dikt. Noen dikt leses på en fast plass, mens andre kan være litt hvor som helst. Hompland deler diktene ut til deltakerne i løpet, som så må deklamere dem.

Har du noen personlige favoritter?

– Diktet «Kritikaren» synes jeg er spesielt godt, det handler om hva Obrestad ville ha gjort dersom han traff en ikke navngitt kritiker i en bakgate: drepe ham, hakke ham i biter, henge ham opp og salte ham, kverne opp kjøttet, blande det inn i foret til hønene, plukke eggene, kakke det i panna, dra vekk eggehviten og så spise plommen.

En hard dom?

– Joda, men de leses jo ofte opp med en viss ironisk distanse. Et annet dikt, «Partisekretæren», er veldig drøyt, man må jo spørre seg om Obrestad selv ikke var fremmed for ironi.

Riktig. Men i Torbjørn Klippenvåg Pettersens nye essay om Obrestad må man vel kunne si at Obrestads marxist-leninisme, slik den kom til utrykk i hans diktning, får ganske hard medfart – blant annet utlegninger i romanen Sauda! Streik! om hvor borgerlig og rett og slett feil det er å ta seg en øl etter endt dugnad. I likhet med Obrestad er du jo selv aktiv på venstresida (i tillegg til jobben i Manifest er Wergeland blant annet vara til Grünerløkka bydelsutvalg for SV og er stadig å se med refleksvest som vakt i 1. mai-tog og på streikemarkeringer, red. anm.). I den anledning har jeg et spørsmål:

– Ja?

Sosialister i dag framstår jo som ganske mye mer normale og mindre ekstreme enn ml-erne, men det relevante spørsmålet, i hvert fall sett med ml-øyne, er jo om vi av den grunn får til mer, om du skjønner?

– For det første så vil jeg si at ml-erne vel har fått uproporsjonalt stor plass i fortellingen om venstresida på 70-tallet, noe jeg vel nå er med å bidra til, men OK. Målt i oppslutning finnes det jo to veldig sterke partier til venstre for Arbeiderpartiet i dag, så sett på den måten har vi fått til mer. Men så kan man alltids si at samfunnsutviklingen har beveget seg mer mot høyre siden den gang. Jeg tror at det var mange enkeltpersoner i AKP(m-l) som fikk til veldig mye, også gjennom selvproletariseringa, hvor de fikk fram mange tillitsvalgte i fagbevegelsen som har vært veldig viktige. Men som bevegelse tror jeg at det at de var så outrerte og ekstreme bare virka veldig fremmedgjørende på veldig mange, og at mye av det de foretok seg jo vitnet om en slags grunnleggende skepsis til at folk i det hele tatt kan tenke selv. Så der er det ikke så mye å hente, synes jeg.

Les Torbjørn Klippenvåg Pettersens nye essay om Tor Obrestad her, og dersom du ikke får nok av Obrestad spesielt, og ml-litteraturen mer generelt, vil vi også tipse om Jon Rognliens artikkel om «maoistisk skriftkultur i Norge» fra Vinduet 1/20107.

Helt til sist må vi gi Obrestads samfylking Tore Renberg rett i sin leserrespons: Edvard Hoem har ikke publisert «hundre tusen bøker om egen slekt», slik det står i Pettersens tekst, riktig tall er nok heller «7-8, om eg har rekna rett», som Renberg oppgir på Facebook. Vinduet beklager!

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt