Fra Hardangerfjorden til Porsgrunnselva

Kjære Vinduet-leser,

På grunn av høstferieavvikling utgikk forrige ukes nyhetsbrev, som betyr at det er endel å rekapitulere, såpass mye at det vil ta litt tid før vi kommer til Jon Fosse.

Dette er i mellomtiden nytt på Vinduet.no:

Tor Eystein Øverås skriver om svenske Kerstin Ekman, som på sin 90-årsdag utga essaysamlingen Min bokvärld, om bøkene og forfatterne hun har vendt tilbake til gjennom et langt liv som leser. Hun vier også et kapittel til beslutningen om å forlate sin medlemsstol i Svenska Akademien etter fatwaen mot Salman Rushdie i 1989, «et friskt og overraskende kapittel, der hun overraskende – for meg i alle fall – avslører at opptakten til at hun sluttet å gå på møtene handlet om mer enn at Akademien ikke ville forsvare Rushdie mot dødsdommen», skriver Tor Eystein Øverås.

Les hans anmelderessay «På stier som ikke har grodd igjen» herfra.

Gjennom det siste året har Kenneth Moe, mottaker av Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2015, bedrevet litterær høyttenkning i Vinduet. I del én, «Innsiktene til en romanforfatter», tok han farvel med romanformen; i del to, «Notater for en psykedelisk realisme», tok han til orde for en nyorientering fra virkelighetslitteratur til «drømmelogisk fiksjon»; og i tredje og avsluttende del, «Essayisten som åndelig termitt», forsøker han å besvare spørsmålet: «Men hva er nå virkeligheten?»

Les «Essayisten som åndelig termitt» av Kenneth Moe.

Og så har Torbjørn Klippenvåg Pettersen under overskriften «Jeg vil være i mitt eget» tatt for seg Ingvar Ambjørnsens forfatterskap, i lys av Alf van der Hagens nye samtalebok med Ambjørnsen, Ønsk meg heller god tur (Forlaget Oktober), og Cappelens Damms antologi Kjære Elling, et festskrift til hans mest kjente figur. Begge utgivelsene «oppfordrer flere (og andre) lesere til å få øynene opp for Ingvar Ambjørnsen. Selv har han aldri oppfordret noen til noe som helst. Det er grunnen til å lese ham», foreslår Torbjørn Klippenvåg Pettersen. Les mer herfra.

*

Som såvidt nevnt i et foregående nyhetsbrev, avholdt Nasjonalbiblioteket i høst et fagseminar om Jon Fosse. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre åpnet med å fortelle at 28 bokser med privat arkivmateriale tilhørende Fosse – fra og med hans første offentlige ytring, i Norsk Barneblad i 1973 – nå var blitt digitalisert og kompletterte det som allerede var verdens største arkiv om og av Jon Fosse, i den grad at man nå kunne snakke om at en «digital Fosse-infrastruktur» var på plass. Det må få nevnes at Vinduet også har en digital Fosse-infrastruktur – for eksempel Ola Innsets anmeldelse av Kvitleik, Preben Jordals eksegese av Septologien, eller et illustrert juleevangelium hentet fra samme verk – men herfra og ut skal det handle om en annen infrastruktur som er blitt bygd opp rundt Jon Fosse de siste årene, og den er det Gina Winje som har fått på plass.

I 2016 sluttet Gina Winje som kultursjef i Porsgrunn kommune. (Hun hadde vendt tilbake til hjembyen etter fem år som direktør for NORLA, Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet.) Senere i 2016 startet hun det uavhengige agenturet Winje Agency, etter å ha overtatt utenlandsrettighetene til Jon Fosses bøker fra det tyske agenturet Rowohlt. I januar 2017 kunngjorde Fosses norske forlag Samlaget at hun hadde forhandlet frem femten nye kontrakter på hans vegne, blant annet med det britiske småforlaget Fitzcarraldo Editions, kjent for sine konsekvent blå eller hvite bokomslag og en sjelden teft for å oversette framtidige nobelprisvinnere. I 2019 utga Fitzcarraldo første bok i Septologien, som i 2020 ble nominert til Den internasjonale Bookerprisen, slik også siste bok ble i 2022. Det året inviterte også Gina Winje en delegasjon internasjonale forleggere, oversettere, journalister og kritikere til et UD-støttet Jon Fosse-seminar i hans hjembygd Strandebarm. Blant delegatene var Fitzcarraldo-sjef Jacques Testard, Fosses amerikanske oversetter Damion Searls og hans kollega fra Wesleyan-universitetet, litteraturkritikeren Merve Emre (som nylig holdt foredrag på Vinduets høstfest).

Seminaret startet i bygdas bedehus, som i dag huser Fosse-stiftinga, som har som formål å «formidla kultur i Strandebarm og nærliggjande område ved å fremja interessa for scenekunst og litteratur generelt, og særleg Jon Fosse sin forfattarskap». En hardingfeleslått ble fremført. Stiftelsens leder, tekstilkunstneren Åse Ljones, arrangerte en Jon Fosse-quiz med sitater som hun har brodert på gamle duker. Delegasjonen så fjord, naust, familiehjem, Bjørgvin/Bergen og Jon Fosses gymnas i Øystese. «Ordet som renner meg i hu for å beskrive alt dette», skrev Merve Emre senere i New Yorker, er «pilgrimsferd». Og ikke at noe av dette sikkert var utslagsgivende for nobelpristildelingen – Svenska Akademien kjører sitt eget løp – men måneden etter fikk i alle fall Fosse-stiftinga Kvam herads kulturprisen for 2022. Og som Åse Ljones sa til Hordaland Folkeblad ved tildelingen: «Dette vil berre verta større og større.»

Det har agentoperasjonen til Gina Winje også blitt. Hun er i dag offisiell «subagent» for Fitzcarraldo Editions og har 36 forfattere i stallen, mot i utgangspunktet to (Ruth Lillegraven og Jon Fosse). Her forteller hun over telefon om hvordan det begynte:

– Da jeg sluttet [som kultursjef i Porsgrunn], merket jeg at jeg lengtet tilbake til å jobbe med litteratur. Og jeg hadde hørt Jon snakke i et radiointervju om prosessen med den nye, «langsomme» prosaen som etter hvert ble Septologien, og fornemmet at det ville bli svært interessant å jobbe med – det var nok med på å gi meg det dyttet som gjorde at jeg hoppet i det. Jeg visste det ville være vanskelig økonomisk og masse arbeid, jeg vet hvor masse arbeid det er bak hver eneste kontrakt. Men det har jo vært en lykke.

Hva sa du for å få ham til å gå over til ditt agentur?

– Det var en lang samtale, det er ikke noe mer hokuspokus enn det. Det var en prosess. Men den var veldig, veldig fin.

Og hvordan kom Fitzcarraldo inn i bildet?

– Det var en allerede inngått kontrakt, faktisk, da jeg startet, som det tyske agenturet overførte til meg. Og det kom i stand gjennom oversetteren, Damion Searls. Og det har også vært en lykke. Å samarbeide med Fitzcarraldo og Jacques Testard, som er en så internasjonalt profilert forlegger. Det jeg har opplevd, er at når han kjøper en tittel fra et annet språk – han utgir jo veldig mye i oversettelse – så ser hele verden den veien. Eller ikke hele verden, men forlag som er opptatt av oversatt litteratur, de holder øye med hva han utgir. Og det er jo en av de tingene som er morsomt i min jobb, å få bøkene inn på gode forlag. Jeg snakket akkurat med en amerikansk agent, ikke om Jon, men om det som virker påfallende nå, som alle agenter og bokbransjen opplever, at det strammer seg veldig til for oversatt litteratur. Altså at antall utgivelser ser ut til å gå ned og at mye av det som selges, er kommersielt. Så sånn sett opplever jeg at å være i kontakt med kvalitetsforlag, store som små, som er opptatt av oversatt litteratur, er avgjørende for dette arbeidet.

Hvor var du da Nobelprisen ble kunngjort?

– Jeg var på Samlaget på torsdag, da dro jeg inn for å være der i tilfelle han fikk prisen, og det var jo veldig hyggelig. Det var helt vilt hvilke bestillinger som kom fra bokhandlene de timene jeg var der. Og det samme skjer jo i utlandet. Hele verden melder seg.

Kommer det til å bli flere internasjonale Fosse-seminarer i Strandebarm?

– Jeg har tenkt på det som et engangs overskuddsprosjekt, og noe som var fint å gjennomføre også for min egen del. Oppleve Fosse-landskapet. Altså, hvor viktig er landskapet i hans bøker? Jeg opplever at det er helt universelt, man må ikke ha vært på Vestlandet eller i Norge for å nyte alle scenene. Men når man jobber som oversetter, eller som forlaget hans, så er det noe med å bli kjent med det. For det er jo et ikonisk landskap. Det ligner på lite annet. Jeg syns det. Men jeg syns Porsgrunnselva er fin òg.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)