Fra morgenstjernen til Stargate

Kjære Vinduet-leser,

På Vinduet.no har det, som for så mange andre, vært en langhelg i Karl Ove Knausgårds tegn: På torsdag publiserte vi Maria Horveis anmeldelse av hans nye roman Ulvene fra evighetens skog; på fredag publiserte vi andre del av vår (orale) historie om Norsk-amerikansk litteraturfestival, en festival som kan ha vært av avgjørende betydning for at Knausgård ble «Kultur-Norges største eksportartikkel de siste ti årene», som Litteraturhusets daglige leder Susanne Kaluza introduserte ham som til det storstilte bokbadet i Universitetets aula i forrige uke; og på søndag hentet vi frem «Ild», en kort prosatekst først publisert på Vinduet.no våren 2000, som bokaktuelle Aslak Nore har kalt «noe av det flotteste Karl Ove Knausgård har skrevet».

I dag ser vi litt fremover, mot julen, med et utdrag fra Ingvild H. Rishøis nye bok Stargate, som først senere denne uken er i salg, men allerede har rukket å bli nominert til Brageprisen. Ingvild H. Rishøi (f. 1978) har skrevet tre novellesamlinger – La stå (2007), Historien om Fru Berg (2011) og Vinternoveller (2014) – og to bildebøker for barn, og blitt tildelt Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur en gang tidligere. Men Stargate, som har undertittelen En julefortelling, er hennes første roman. Her følger et kort intervju med Ingvild H. Rishøi om hvorfor hun har skiftet sjanger, og deretter mest om utdraget fra boken. (Saksopplysning: undertegnede, Simen V. Gonsholt, kjenner intervjuobjektet godt fra før. Men har du vært på Island?! Der kjenner alle alle, der.)

Hva var det som gjorde at det ble en roman denne gangen?

– Jeg prøvde masse sjangre. Jeg prøvde alle sjangre, egentlig. En krim prøvde jeg. Jeg prøvde en barnebok. Så prøvde jeg en fagbok. Så prøvde jeg en sportsroman. Jeg prøvde en selvutleverende bok, om familien, virkelighetslitteratur! Så jeg prøvde alt, eller det eneste jeg ikke prøvde, var en historisk roman, og så prøvde jeg dette, og så gikk det. Så det var ikke noe valg, liksom. Jeg bare prøvde enda en sjanger.

Hvem er de to søstrene vi møter i dette utdraget?

– Hun ene heter Ronja og er ti år, og litt naiv, og veldig avhengig av storesøsteren sin Melissa, som er 16. Og jeg føler på en måte at jeg er de to, bare at Ronja er litt mer pinglete enn meg og Melissa er så tøff som jeg skulle ønske jeg var.

Handlingen, i alle fall i utdraget, foregår i juletrebransjen. Den har du litt peil på?

– Ja, jeg skjønte at jeg måtte gjøre litt research på juletrær, så i forfjor fikk jeg jobb, to dager uten lønn, i firmaet Fjellgran DA fra Toten og Ål – de er to kompanjonger, den ene er fra Toten og den andre fra Ål – som selger juletrær som er dyrket i skog i Norge, ikke på plantasjer i Danmark. Det er de opptatt av og det ble jeg også stolt av å selge. Jeg får veldig fort yrkesstolthet. Og i fjor var det jo korona, og juletrebransjen er en bransje som var helt uberørt av korona, eller den gikk egentlig bedre, for folk kjøpte tre tidlig, fordi det var så stusslig å være hjemme hele tiden uten. Så Fjellgran kunne veldig tidlig si at jeg kunne få jobb så mye jeg ville. Så da tok jeg hele desember.

For å gjøre mer research?

– Det var jo litt som research, men det var også for å jobbe, og det var kjempefint. Det var gøy å se at jeg kunne markedsføre ett tre – hvis det var et tre som jeg satte i en fot, som liksom sto litt for seg selv, så ville alle ha det treet. Der kunne jeg egentlig sette hvilket som helst tre. Det handlet bare om plassering. Å ta det ut fra mengden av trær. Og så var det en ting som forbauset meg veldig, og det var at når folk kom med unger, selv om dealen da var at ungen skulle få velge, så ble de overstyrt hele tiden. «Var ikke det litt skjevt?» og sånn. De fleste ungene gikk slukøra derifra, men det var en som sa: «Jeg hadde ikke blitt med hvis jeg visste at det var dette som skulle skje!» Etterpå var det en gutt som kom sammen med faren sin, og fikk bestemme helt uten krangel. Da ga jeg skryt til pappaen og sa at du er den eneste som faktisk gjennomfører det her.

Man får inntrykk av at juletresalg kan være en nådeløs bransje? Siden man jobber på provisjon? [Og fordi Melissa, storesøsteren, sier: «Julebransjen er full av drittfolk.»]

– Det er ganske lett å få jobb, og ofte er det sånn at i bransjer hvor det er lett å få jobb, er det lett å bli utnytta óg. Men de sjefene jeg hadde, var kjempegreie. De provida kakao inni brakka og sånn. Og selve trærne er ikke provisjonsbasert, det er det bare fot og nek og pyntegrønt (kranser, red.anm.), som er. Jeg var kjempedårlig på å selge pyntegrønt. Og jeg klarte liksom ikke å få folk til å kjøpe en ny fot når de har fot hjemme. Men det var en fin jobb, da. For man trenger ikke å lure noen. Det var ikke en salgsjobb hvor du prøver å få folk til å kjøpe noe de ikke vil ha. Alle ville ha tre.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset