Gesællens stadig ekspanderende univers

Kjære Vinduet-leser,

Ukens tekster handler begge om betydningen av å bli sett.

«Det bildet av Norge som møtte meg gjennom de fortellingene som var valgt og funnet verdig avissider og TV-programmer, speila sjelden det Norge jeg var mest kjent med den gangen. Ergo, vi var noe annet. Vi var noe eget», skriver den samisk-norske, Paris-baserte, Nordisk råds litteraturpris-nominerte forfatteren Kathrine Nedrejord om sin oppvekst i Karasjok, i det nyss publiserte essayet «Samenes sønn». Forøvrig handler essayet om Matti Aikio (1892–1929), en av få nasjonalt distribuerte samiske forfattere som har skrevet fortellinger som bekrefter at «vi eksisterer utafor oss sjøl». Kathrine Nedrejord vokste riktig nok opp med en ambivalens til forfatterskapet hans: Matti Aikio var en forfatter som «internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for» og kjente på en blanding av «stolthet og sjølhat», skriver hun. Men etter å ha lest hans mest kjente Karasjok-roman Bygda på elveneset på nytt, er noe av det som overrasker henne mest, «hvor interessante og komplekse kvinnekarakterene hans er.» Les hennes essay «Samenes sønn».

Vi har også publisert andre og avsluttende del av Simen Sætres føljetong «Om gessælen». Del én begynte med at artikkelforfatteren leste Matias Faldbakkens burleske bygderoman Vi er fem, «en bok som ikke tok meg til andre menneskers liv, men til min egen oppvekst. Det samme landskapet, de samme mennesketypene, det samme språket.» Særlig kjente han igjen mennesketypen gesællen, vekselvis beskrevet som en «omstreiferaktig, herreløs» figur og en «kultivert kødd», som «definerte hele tilværelsen for oss som vokste opp i innlandsbygdene», ifølge Simen Sætre, men hittil ikke var nevnt i litteraturen overhodet.

I del to gås det nærmere inn på gesællens verdisyn, iboende gatesmarthet – «eller snarere ‘veismarthet’, siden gater ikke finnes på bygda» – innlandsbygdenes psykogeografi (slik den tegnes opp i Bjørn Hatteruds bok Mjøsa rundt med mor) og det store hamskiftet i bondesamfunnet, intet mindre.

Artikkelserien har vakt stor interesse, både fra jevne lesere, lokal-og regionalmedia og på Simen Sætres (åpne) Facebook-side, som formelig har skapt et gesællens «expanded universe», som man sier i Hollywood. Noen kommentarer har vært rene interjeksjoner («ENDELIG!» skrev forlegger Alexander Leborg; «Frakt», skrev Lillehammers kultursjef Olav Brostrup Müller), andre har påpekt at gessælen som folkloristisk figur eksisterer også utenfor Ridabu (Matias Faldbakkens hjemsted), Brøttum (Sætre) og Byflaten (Hatterud) – blant annet i Skarnes på 70-tallet, på Hokåsen/Roverud/Kongsvinger på 90-tallet, på Løten, i Indre Østfold, i hele GLT-regionen (Gjøvik, Land og Toten), i Hønefoss-traktene, på Eidsvoll og også så langt opp i Gudbrandsdalen som Kvam (der kjent som gésel). Det finnes mer eller mindre offisielle gesæll-/gesællparker både på Gjøvik, Lillehammer og Elverum, kom det fram. Det ble også påpekt at man enkelte steder – på Hadeland, for eksempel – kan «oppføre seg litt gessell i fylla selv om man er av en annen sosial klasse ellers». Andre steder ikke: «På Gjøvik, hvertfall. Enten var du Gesæll eller så var du ikke.» Noen har argumentert for at gesællen er en hyperlokal kategori – mer anvendt på Ådalsbruk i Løten kommune enn i Løten som sådan; «Lurer på om det ikke var dagligtale også i Etnedal, men for resten av Valdres skal jeg ikke være skråsikker» – andre for at mennesketypen helt transcenderer geografi («Signifikant/signifikat, jeg kjenner i alle fall typen fra Siljan»).

Det eneste som egentlig ikke skjedde i Facebook-diskusjonen, var at noen selv identifiserte seg med begrepet, inntil en Gjøvik-født gausdøling kom på banen, fra sin nåværende base i Danmark. Han begynte med et historisk perspektiv: «På dansk dukker en sjelden gang det tyske uttrykket geselle opp, som var en vandrende håndværkssvend eller lærling, litt i samme betydning som den tyske naver, altså ikke en som går på NAV, men en håndværkersvend som vandrer rundt i Europa i en læretid på 3 år, en utdannelsesform fra feudaltiden. Tidligere var mestre innenfor faget pålagt å tilby arbeid, kost og losji til naverne/gesellene, men det svikter nok i bondelandet Norge og de måtte klare seg på uautorisert vis. Det fineste huset i fristaden Christiania her i København, Bananhuset, er bygd av vandrende navere/geseller helt uten bruk av spiker eller moderne teknologi, og er deres forsamlingshus for hele Europas vandrende tømrere. Jeg kjenner tømrere som fortsatt 'går på valsen' i hele Europa utenom Norge og tar de oppdrag håndverksmestre gir dem, pluss kost og losji i en kortere periode, før de vandrer videre i deres tradisjonelle og obligatoriske drakter (…) Min mor kalte meg også noen ganger gesell, men jeg tror ikke det hadde noe med mine håndverker-evner å gjøre …»

Hilsen Stein Lillevolden.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset