Hardingfele og habitus

Kjære Vinduet-leser,

Vestland – ikke fylket, kanskje mer ideen – er gjennomgangstema i ukens Vinduet-saker: Maria Horvei har anmeldt Du er bonde av Kristin Auestad Danielsen, en roman om to odelsjenter på Jæren på 90-tallet, som «rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme» og forøvrig sender vår anmelders tanker til både sein Matias Faldbakken og tidlig Olaug Nilssen, alt under den halvt foucaultske overskriften «Bygdas biopolitikk».

Og i anledning den fabulerende vestlandsromanens åndedyr Ragnar Hovlands vel overståtte 70-årsdag forrige måned, er ukens arkivsak «Hverdagen – er den realistisk?» fra Vinduet 3/1984, et intervju med den dengang 32-årige åtteboksforfatteren, begått av daværende redaktør (og rogalending) Janneken Øverland. Ragnar Hovland blir tidvis stilt til veggs i intervjuet – «Du utnytter vestlandsgeografien og -naturen til det fulle; er det slik at østlendinger også kjenner seg igjen?»; «Noe annet jeg har lagt merke til i tekstene dine, også i den vesle kriminalromanen, er at du gjerne skriver om erotikk. (…) Og erotikken er ofte vellykket?» – men parerer med en bravur som nesten sender tankene til hans tilbakevendende romanfigur Dr. Munk.

Vår tredje vestland-sentriske tekst er «Satans lånekasse», et essay om oddingen Lars Ove Seljestads debutroman Blind fra 2005, debatten som boken i sin tid utløste og hva vi snakker om når vi snakker om norsk arbeiderklassekultur og klassereiselitteratur i dag. Essayet er skrevet av Pål Csaszni Halvorsen, sosiolog og tidskriftsansvarlig i Universitetsforlaget, og begynner på plastfabrikken i Kristiansand som lager Go’Morgen-yoghurtbegrene og ender med Pierre Bourdieus konsept habitus clivé («kløyvd habitus»), og er med andre ord også litt av en reise.

Halvorsens essay ble publisert i forbindelse med at festivalen Jernrosa, en festival for politisk litteratur som Seljestad har tatt initiativet til, ble arrangert i Odda for sjuende gang denne helga. Olaug Nilssen samtalte med litteraturviter og stortingsrepresentant Sofie Marhaug om velferdsstaten, Leif Ekle og Sandra Lillebø diskuterte førstnevntes bok om sin mor under overskriften «Et stille liv i arbeiderklassen», og nesten som en slags metakommentar ble LOs førstesekretær Julie Lødrup tildelt Jernrosas ærespris for sitt arbeid med innstiftingen av en annen pris: LOs litteraturpris. Rett etterpå introduserte prisvinneren selv de nominerte til sistnevnte pris, det ble Zeshan Shakar, Cecilie Enger og Gulraiz Sharif.

I et korthugd manifest på festivalens nettsider kan man lese at Jernrosa vil være «ein standpunktfestival og ein arena for den litteraturen som tar stilling i samfunnsdebatten og som prøver ut kva litteratur kan vera i det kontinuerleg foranderlege grensesnittet mellom litteratur og samfunn.» Videre heter det at Jernrosa vil «finna fram til dei viljesterke og grenselause politiske forfattarane og poesifilosofane, dei som skriv litteraturen sin gorrlaust.» Vi ringte festivalsjefen for en rapport.

Men Lars Ove Seljestad – hva betyr gorrlaust?

– Det er egentlig et gammelt hardingfeleuttrykk. Det kommer vel antakeligvis fra Setesdalen, der har de jo kanskje den eldste dialekten som noenlunde holder seg her i landet. Derfra kommer utrykket, men det er blitt adoptert av hele hardingfelemiljøet på Vestlandet. Det betyr rett og slett at du spiller strengene løst, med mye slakk. Da får du en voldsom etterklang, noen kaller det også trollstemt. Så det handler om det litt ukontrollerte, ville og galne, om de som tør der andre tier.

Og ble helgas festival så gorrlaus som du hadde håpet?

– Det var mye ordentlige greier, med seriøse forfattere og velformulerte unge kvinner, som var veldig bra, men det som virkelig satte fyr i festivalen var «Smelteverket rundt på 100 minutt» med fagforeningskjempen Terje Kollbotn. Han gikk helt av skaftet, som en vill og gal Martin Tranmæl, så støvet hagla rundt oss, med det store, røde 1. mai-flagget som han slo i gulvet hver gang han skulle understreke noe. Det tror jeg ingen kommer til å glemme. Det var gorrlaust og fri flyt. Selv leste jeg et totaldikt om smelteverket, med alt fra produksjonsprosesser, familieportretter, skiftplaner og hele sulamitten vevd inn, og en enorm avslutning som er reinspikka kapitalkritikk. Hver person i publikum får stå oppå hver sin cyanamid-ovn mens vi har den avslutninga, og vi fikk også åpne opp de såkalte katakombene, en 200 meter lang underjordisk gang hvor det var full rulle med scenelys og røykmaskin. Så kom folk inn i et opplyst rom hvor jeg leste dikt med Oddas største gitartalent, Odd Erlend Mikkelsen, i full vigør.

Vil dette gjentas til neste år?

– «Smelteverket rundt» er en fast post, og jeg er 100 prosent sikker på at dette blir en del av litteratursymposiet til høsten også.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt