Historiens kraftlinjer

Kjære Vinduet-leser,

På torsdag i forrige uke var det stinn brakke i Hamsun-salen til Gyldendal, og Frode Grytten åpnet vår vårfest med en multimedial remiks av åpningen på «Sint, ung mann», et essay om den britiske dramatikeren Shelagh Delaney, som nå er publisert i sin helhet. I tillegg har vi i dag publisert «Mennesker fra Donbass», et utdrag fra en diktsyklus av ukrainske Iya Kiva, oversatt for Vinduet av Marina Hobbel, og jeg (Ola Innset) har skrevet et tilsvar til historiker Frode Sælands motsvar på mitt essay om holocaust i Norge.

Men nå: over til Albania.

Av alle de nye statene som bekjente seg til kommunismen i det 20. århundre, var ingen mer kommunistiske enn bittelille Albania. I 1948 fulgte Enver Hoxhas regime Stalin og Sovjetunionens brudd med naboene i Jugoslavia, men allerede i 1960 fulgte Albania Kina i å bryte med det som da ble kalt «Sovjet-revisjonismen», for å forsvare den sanne marxist-leninisme. Slik fikk landet tilnavnet «sosialismens fyrtårn i Europa» av Mao Zedong (og ble en favoritt blant norske ml-ere, mest notorisk gjennom Espen Haavardsholms roman Historiens kraftlinjer), men i 1972 kom Hoxha fram til at Kina var i ferd med å alliere seg med amerikansk imperialisme, og brøt med dem også.

Hvor mange voksne innbyggere som faktisk trodde på den kompromissløse, offisielle ideologien i et lutfattig land preget av politisk forfølgelse, er et åpent spørsmål. Men barn tror på det de blir fortalt, og den aller mest kommunistiske jenta i det aller mest kommunistiske landet var lille Lea Ypi, født i Durrës i 1979. Da kommunismen falt elleve år senere, ramlet også hele hennes verden sammen. Hennes nylig utkomne memoar Free, med undertittelen Coming of Age at the End of History, handler om nettopp dette. Jenta som hadde utmerket seg i barneorganisasjonen «Envers pionerer» fikk nemlig vite familiens mørke hemmelighet: De var i slekt med en tidligere statsminister som hadde samarbeidet med Mussolini, og bestemoren var født inn i en familie av velstående landeiere som hadde vært omgangsvenner med kongefamilien.

Så langt høres Lea Ypis historie ut som en interessant, men nokså vanlig postkommunistisk historie. Det som gjør Free til en usedvanlig bok, er Ypis virke som professor i politisk teori ved London School of Economics. Dermed smelter personlige minner sammen med en behandling av politiske ideer som er alt annet enn overfladisk, på tross, eller kanskje nettopp på grunn av det barnlige utgangspunktet. Ypi definerer seg som «kantiansk marxist», og i boka fordømmer hun ikke bare regimet hun vokste opp under, men også det som kom etterpå. Under Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer mistet faren jobben som statlig skogsingeniør, og trær ble hugget ned i rekordfart i nattens mulm og mørke. Ypi skriver om pirathogsten: «One might also have called it theft, except that an individual appropriating common resources constitutes the very foundation of private property.»

Var hun dermed blitt så hjernevasket at hun ikke greide å gi slipp på barnelærdommen om den private eiendomsrettens iboende ondskap, eller var hun bare smart nok til ikke å kaste ut babyen med badevannet? I forbindelse med at moren blir svoren libertarianer og går i gang med å forsøke å skaffe tilbake eiendommene og fabrikkene som ble beslaglagt fra familien på 40-tallet, bemerker Ypi: «My father and grandmother never took any interest, partly because they did not think the properties could be recovered, and partly because they doubted that they should be». Mange år senere lyktes moren, familien ble igjen velstående og Ypi fikk plutselig råd til å drikke coktails sammen med sine sosialistiske studentvenner i vesten.

I dag har vi publisert norsk-albanske (og snart romanklare) Teuta Dibranis anmeldelse av denne unike boka.

Ha en fortsatt fin uke!

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt