Hva vi snakker om når vi snakker om Jena

Vi er så glad for å være i gang igjen! Så glad at vi gjerne vil benytte anledningen – som jo tidsskriftredaktører gjør innimellom – til å minne om hvilken betydning tidsskrifter kan ha for kulturen og samfunnet for øvrig. Det vil vi gjøre i form av et tidsskrifthistorisk tilbakeblikk. Men først, dette er nytt på Vinduet.no siden sist:

«Regn!» av Anna Kleiva (reisebrev)

Poet, gjendikter og California-kronikør Anna Kleiva, som sist skrev for Vinduet om forfatterskapet til Eve Babitz (1943-2021) og siden har oversatt hennes bok Late dagar, ville netter (Cappelen Damm, 2022), skriver i dette reisebrevet om megatørken og vannkrisen i Los Angeles og Sørvest-USA, og hvor aksentuert den krisen blir når det regner. Eve Babitz dukker også opp.

«Kvinnene fra La Mancha» av Elida Høeg (reportasje)

Journalist og early period Plot-alumnae Elida Høeg, som i flere år har dekket Spania for Morgenbladet og Klassekampen og i 2021 ga ut boken Håpet er i gatene. Historier fra Barcelona (Fanfare), har for sin første Vinduet-tekst reist til La Mancha, hjemstedet til både lavadelsmannen Don Quijote og filmskaperen Pedro Almodóvar og karrig (og likevel så fruktbar) grobunn for deres respektive kvinneskildringer. Her møtte Elida Høeg åtte filmaktuelle kvinner som – i deres syn på seksualitet, minnearbeid og arven etter Francos diktatur, tema for Almodóvars siste film Parallelle mødre – «åpenbarer ikke bare en annen side av La Mancha, men et annet Spania.»

«Tilbake til punktum» av Ola Innset (anmeldelse)

Debatten går: Er Jon Fosse en ikke spesielt avansert teologisk tenker? Eller benytter han seg av noe såpass avansert som et ydmykhetstopos, i og med at hovedpersonene hans «stadig blir forundret, virker usikre på egne utsagn og hele tiden hevder de ikke har forstand til å forstå seg på de store spørsmålene de likevel forsøker å fatte»? Etter å ha lest hans nye kortroman Kvitleik, og med hans nyss avsluttede og mindre tegnsatte septologi in mente, foreslår Vinduet-redaktør Ola Innset i sin anmeldelse at Fosse er blitt «en slags folkelig filosof», og legger vel å merke til at det «på ingen måte er det verste man kan være».

*

I januar 1795, i den vesle universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar, mens den franske revolusjonen hjemsøkte det europeiske kontinentet og vinteren var så kald at Rhinen frøs til is og franske soldater kunne traversere elven på deres marsj gjennom det tysk-romerske riket, grunnla den tyske dikteren Friedrich Schiller tidsskriftet Horen.

Tidsskriftet, som var kalt opp etter de greske gudinnene for årstider, skulle være en «glad distraksjon» i krigstid og samle intet mindre enn «nasjonens beste tenkere», og det var det på papiret vanskelig å ta Schiller på. I de første utgavene av Horen, som ble utgitt månedlig med en dansk prins som økonomisk støttespiller, skrev filosofen Johann Gottlieb Fichte om begrepet «sannhet», språkforskeren og den senere ministeren Wilhelm von Humboldt diskuterte konseptene feminitet og maskulinitet, og hans bror Alexander, oppdageren og vitenskapsmannen, bidro med en allegori fra antikkens Hellas. Litteraturhistorikeren August Wilhelm Schlegel, som i likhet med flere av dem skulle bli en portalfigur for den tyske tidligromantikken, oversatte utdrag fra Dantes Inferno, og den noe eldre multikunstneren Johann Wolfgang von Goethe publiserte sine «Romerske elegier» der.

Horen ble trykt på billig papir, uten illustrasjoner eller store overskrifter – innholdet skulle snakke for seg – og fikk en leserkrets langt utover hva det begrensede opplaget skulle kunne tilsi. (Denne informasjonen og det som følger er basert på den tysk-britiske historikeren Andrea Wulf sin fjorårsbok Magnificent Rebels, en kollektivbiografi om «The First Romantics and the Invention of the Self», som undertittelen lyder.) Tidsskriftet ble fort samtaletema i lesesirkler og private salonger over det ganske rike, og i Goethes hjemby Weimar «river folk utgavene ut av hverandres hender», fortalte han.

Snart foreslo likevel Horens utgiver at det kunne være en idé med noen lettere tekster i miksen, siden enkelte lesere klaget over at innholdet ble for abstrakt. En anmelder i den populære, pro-franske journalen Deutschland mente at Friedrich Schiller bare hadde samlet alle sine venner, snarere enn nasjonens beste tenkere, og selv om de åpenbart hadde mange tanker felles, betød det ikke at den jevne leser fant dem interessante. «Herren hjelpe meg, eller jeg vil drukne!» klaget Schiller, som allerede hadde sitt å stri med – bidragsytere som ikke leverte på deadline eller overhodet, for ikke å snakke om logistikken i å motta manuskripter over frontlinjene mellom den franske og østerrikske hæren i Syd-Tyskland, eller at han hadde startet et tidsskrift til, kalt Musen-Almanach, som var mer konsentrert om poesi enn filosofi.

Da fikk han en poet mot seg. Friedrich Schlegel, som allerede kort tid etter at han flyttet til Jena for å studere, ryktes å være «mot alle levende og alle som noensinne har levd», fikk i Deutschland sommeren 1797 publisert flere kritiske artikler om Friedrich Schillers tidsskriftsoperasjon: Schlegel mente at et dikt i Musen-Almanach, skrevet av redaktøren selv, var så dårlig at det var best å lese det baklengs, og at Horen baserte seg for mye på oversettelser av klassiske utenlandske verker. Schiller kuttet prompte båndet til sin mest trofaste bidragsyter og oversetter av Dante og Shakespeare, Schlegels storebror August Wilhelm, og Goethe anbefalte Friedrich Schlegel å forlate Jena for en stund.

Så da besluttet Schlegel-brødrene, fra deres delvise eksil i Berlin, å lage et eget, antikt klingende tidsskrift. Først var arbeidstittelen Herkules, etter den greske guden for styrke, før de gikk for Atheneum, kunnskapens tempel. Det hadde like nødtørftig layout som Horen og mye kortere kolofon, men var med sine 200 sider dobbelt så tykt og bød i tillegg til tekster av Schlegel-brødrene på et fragment skrevet av poeten og universalgeniet Friedrich von Hardenberg, eller Novalis, som han fra første nummer kalte seg.

Athenaeum gikk inn etter bare seks numre og to år, men rakk å vinne Goethe over igjen – det er ikke «til å forakte midt i denne lapskaus av tyske aviser», skrev han i et brev til Friedrich Schiller, av alle – og snart var Friedrich Schlegel tilbake i Jena. Siden er Athenaeum blitt stående som «et ideal for de fleste unglitterære tidsskrifter som kom etterpå» (Eirik Vassenden, vagant.no) og «på tross av at mer enn 200 år skiller oss fra dette tidsskriftet, er det blitt en viktig referanse i dagens diskusjoner om litteratur, kritikk og avantgarde», som Marit Grøtta skriver i den vitenskapelige antologien Kritiske portretter. Litterære tidsskrifter etter 1880 (oversettelsen av Goethes brev til Schiller er også hennes).

Og selv om det opprinnelig ble trykket i Berlin, forble Athenaeum uløselig knyttet til den såkalte Jena-kretsen og byen hvor det levde «flere berømte poeter, forfattere, filosofer og tenkere (…) proporsjonalt til befolkningen enn noe sted før eller senere», ifølge Andrea Wulf. Litteratur var heller ikke noe som bare interesserte en engere krets av byens om lag 4500 innbyggere: Jena hadde på 1790-tallet et universitetsbibliotek med over 50 0000 bøker (og spisesal, bryggeri og overnattingsfasiliteter), et utlånsbibliotek med internasjonale journaler, syv bokhandler, en lokal økonomi av bokbinderier og trykkerier og altså en sjeldent vital tidskriftkultur i sin midte. Som Andrea Wulf oppsummerer: «Litteratur var overalt.»

Og hva har det med oss å gjøre?

Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen skrev nylig i Klassekampen at for «en som husker tilbake på årene med titimersøkter på lesesalen, er det fristende å raljere med at lesingen av tykke fagbøker som var, og alltid hadde vært, en selvsagt del av studiet, nå fremstår som en slags ekstremsport». For filosofistudentene i Jena, derimot, var ekstremlesing mainstreamkulturen: «Uten teater, opera, konserthall eller kunstgalleri, var det få distraksjoner, og studenter var praktisk talt tvunget til å studere i mangel av noe annet å gjøre», skriver Andrea Wulf: «De ble født inn i en verden så ulik vår at det er vanskelig å forestille seg».

Men det går kanskje likevel an å se det på denne måten: Når Deichman-bibibliotekene i Oslo denne måneden melder om en «ellevill økning i besøk», når kvartalstidsskriftet Vagant gir ut to numre med bare ukers mellomrom, når NRKs Siss Vik kan rapportere om elleve middelaldrende menn som har startet en lesesirkel viet ny skjønnlitteratur av kvinnelige forfattere, når Bret Easton Ellis’ forestående besøk på Litteraturhuset i Oslo blir utsolgt på minutter, når en Dagsnytt 18-debatt mellom en sakprosaforfatter og en Dagbladet-kritiker går viralt, når Astrid Hygen Meyer har hoppet av å være landets beste featurejournalist for å bli redaktør for Klassekampens bokmagasin, når den nye kulturavisen Tidens Ånd innfører sin bebudede betalingsmur med et Rune Christiansen-intervju, når Agora snart går i trykken med et rekordstort temanummer om Dag Solstad (647 sider!) og når Jan Kjærstad skriver et åpent brev til statsministeren om strømkrisen (og statsministeren umiddelbart svarer, attpåtil med å sitere en Jan Kjærstad-roman) … er virkelig Jena i januar 1795 så fjernt fra Norge i januar 2023?

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset