Hvis en forfatter skriver om bompenger

Kjære Vinduet-leser,

Mitt navn er Ola Innset og dette er Vinduets redaksjonelle nyhetsbrev. I dag skal det handle om politikk.

Er man interessert i litteratur, burde man også være interessert i politikk. «All skriving er politisk» sa Susan Sontag en gang. Men hvor blir det egentlig av det politiske, dette dypt menneskelige og essensielle, i politikken?

Når man i disse dager observerer gjennomføringen av vårt demokratis mest høyverdige ritual, selve valgkampen, er det ikke alltid like oppløftende. I partilederdebatter og Arendals-uker snakkes det forbi og på hverandre, ikke med. En slik overskridelse av borgerlige normer for en opplyst offentlighet kunne man jo ha levd fint med dersom man følte at noe faktisk stod på spill, men gjør det egentlig det?

Det kan være en forståelig reaksjon å ville heve seg over dette sirkuset – ta avstand fra maktspillet, kaste brosjyrene i søpla og heller fordype seg i en roman. Men politikk og litteratur handler i siste instans om det samme: Om mennesker. Om enkeltindivider, og om det uunngåelige i at vi lever i et samfunn fullt av andre enkeltindivider. De mange spenningene, problemene, misforståelsene og gledene som bunner i denne kjensgjerningen er emne for både politikken og litteraturen.

Tross dette er litteratur og politikk, i dagens samfunn, to nokså forskjellige sfærer. Når forfattere en relativt sjelden gang uttaler seg om eller engasjerer seg i politikk, har det på sin side en tendens til å enten bli for lite eller for stort. For lite dersom det kun handler om såkalt kultur-politikk og ulike støtteordninger for kunstnere selv. (Interessepolitikk er selvsagt legitimt, spesielt ettersom forfattere er en lavinntektsgruppe, men størrelsen på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur setter få hjerter i brann – selv om den kanskje burde det.) På den annen side kan det også framstå som for stort, når man later til å tro at opprop signert av ulike «kulturpersonligheter» vil kunne endre på for eksempel norsk utenrikspolitikk.

I august 2019 gikk noen likevel et skritt lenger. En bevegelse ble lansert, med et konkret mål. Kunstopprøret «Nye Faner» ble annonsert med et hardtslående dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen og Vigdis Hjorth, og et intervju i Aftenposten hvor duoen tok mål av seg til intet mindre enn å velte den sittende regjering.

Men så ble det stille. De to ble visstnok latterliggjort på Kjetil Rolness sitt hjørne av internett, og Knut Olav Åmås, tidligere medlem av nevnte regjering, skal ha vært blant duoens argeste kritikere i nevnte hjørne av internett.

Vinduet slo på tråden til Vigdis Hjorth for å få en tilstandsrapport:

Hva skjedde egentlig med Nye Faner?

– Vel, vi hadde store planer om et stort fanetog, og møter på Josefine Visescene i Oslo på mandager – «Rød-mandag», skulle det hete, og så fant vi fort ut at vi også ville trenge «grønn-mandag», og «regnbue-mandag» og så videre. Men så kom jo pandemien. Da måtte vi tenke på hvordan vi kunne nå ut på en annen måte.

Hva har dere gjort?

– Vi har måttet lære oss å være mer subtile. Dette har vært så virkningsfullt at vi rett og slett ikke kan røpe det helt. Denne måten å jobbe på har vært jævlig bra og jeg kan vel fortelle i offentligheten nå at det finnes et hemmelig, veldig kreativt kunstnernettverk som har virket i det stille hele tiden.

Og det går bra?

– Når man jobber som en slik undergrunnsbevegelse er det jo veldig vanskelig å måle hvilken virkning man egentlig har hatt, men vi er oppløftet ved at det ser ut til å gå riktig vei med tanke på målet om å velte regjeringen.

Mener du at det er en plikt for forfattere å engasjere seg politisk?

– Nei, det vil jeg ikke si. Kunstens frihet er øverste og første regel, og kunstnere er jo så forferdelig ulike og mener mye ulikt. Forfattere blir ofte latterliggjort, vi kan jo ikke noe om politikk og så videre, men politikk er ikke bare for eksperter – da hadde vi ikke hatt noe demokrati. Du kan aldri være diskvalifisert, det er imot hele demokratiets idé. Så hvis en forfatter skriver om bompenger, skal hen ikke diskvalifiseres. Der stiller forfatteren på linje med rørleggeren.

Men kan forfattere og andre kunstnere også gjøre noe som ikke alle andre kan?

– Ja, det første er jo at man har en profil og kan nå ut lettere, hvis man er kjent. Men det gjelder jo også flere. Det andre er at vi ikke er ansatt noe sted. Vi har ikke noen sjef, og heller ikke noe mandat. Vi skal ikke gjenvelges, og enn så lenge er vi heller ikke totalt avhengige av markedet. Så det er en veldig fri posisjon som nesten ikke finnes lenger. Man skal ikke se bort fra at det kan komme noe ganske originalt fra dette frie, spesielle stedet.

Som hva da?

– Mitt store forbilde er jo Bertolt Brecht. I mellomkrigstida skrev han virkelighetslitteratur. To setninger: «Regjeringene skriver fredsavtaler. Lille mann: Skriv testament.» Det er en utfordring av hele den politiske retorikken. Det setter ting i perspektiv, ja, snur opp-ned på perspektivene. Nå er det vel ingen i gruppa vår som er helt på Brechts nivå, men vi er inspirerte av ham, det er vi.

*

Denne høsten vil Vinduet bedrive litterær dekning av norsk politikk. Både valgkampen, selve valgdagen, regjeringsforhandlingene og mye mer vil bli behørig omtalt, men ikke av politiske kommentatorer eller nyhetsjournalister. Isteden vil norske forfattere gi oss sitt syn på det hele. Kanskje kan de redde det politiske fra politikken.

I mellomtiden kan du lese undertegnedes vurdering av hvorvidt det er rimelig å anta at alt virkelig vil forandre seg dersom vi får ny regjering etter den 13. september, og kanskje ta en tur ut for å forhåndsstemme?

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt