Hvor ble det av Lasse Midttun i alt mylderet?
Nyhetsbrev nr. 33.
Kjære Vinduet-leser,
Jeg heter Simen V. Gonsholt og vi er tilbake, etter en ukes pause, med et muligens rekordlangt nyhetsbrev.
Nytt på Vinduet.no siden sist er 1) Sumaya Jirde Alis anmeldelse av franske Édouard Louis’ morsportrett En kvinnes frigjøring, som vår anmelder beskriver som både «smertefull» og «hjertevarmende» lesning, og 2) vårt nylige intervjuobjekt Espen Haavardsholms essay om sin venn og kollega Kjell Askildsen (1929-2021), som det viser seg at Haavardsholm møtte første gang allerede som niåring. «Janusansiktet», som han har titulert sitt essay, er både en øyeåpnende lesning av Askildsens forfatterskap og en nøkkel til å forstå hvorfor «sin generasjons mest innflytelsesrike skandinaviske novellist» tilbrakte de drøyt 20 siste årene av sitt liv i kunstnerisk taushet, uten å fullføre en ny novelle.
I sitt essay siterer Espen Haavardsholm fra et intervju Johan Fredrik Grøgaard gjennomførte med Kjell Askildsen til Vinduet 4/1974, fra det ene året Grøgaard var redaktør sammen med Jan Erik Vold. I den anledning er ukens arkivsak «Dick Halvorsens alter ego» fra Vinduet 2/2010, Jan Erik Volds forfatterskapsessay om Johan Fredrik Grøgaard, den tannlegeutdannede forfatteren og oversetteren som mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Dyvekes grav i 1967 og ifølge JEV «er mannen som ikke er i stand til å skrive en dårlig setning», men har forblitt noe av en unsung hero i norsk litteraturliv.
Helgens NRK-sendte Spellemannpris-utdeling, fra Sentralen i Oslo, fikk meg til å tenke på en annen, kanskje litt unsung litteraturarbeider: Morgenbladets mangeårige kulturjournalist Lasse Midttun. Eller for å gå et skritt tilbake: Årets Spellemann-produksjon, som hadde redusert de direktesendte prisutdelingene til et minimum og supplert med innslag som minnet mer om «Påskelabyrinten» og «Ta sjansen» – klipp til programlederne i en gammel folkevogn, Billie Eilish i sin turnèbuss, Sondre Justad på en lekter ned Akerselva – fikk meg til å tenke på årene da NRK stolte på at takketaler var underholdende og overskridende nok.
Som i 2015, da det barokke Kongsvinger-bandet Beglomeg vant kategorien «Årets rock» og Beglomeg-vokalist Raymond Hauger åpnet sin tale med å spørre: «Hvor lang tid har man egentlig? Er det ubegrenset med tid?» Før han tok en lang pause, sirlig brettet ut et ark, tok frem et par runde hornbriller – «Må bare finne riktige briller», forklarte han, «sette på Lasse Midttun-brillene» – og deklamerte fra den tyske psykoanalytikeren Erich Fromms filosofiske crossover-hit Om kjærlighet i nærmere fem minutter. «Der var det sikkert ett og annet å lære for hele hurven her?» avsluttet Raymond Hauger i triumf. «Men først er det helg. Og måtte den bli goood.»
At Lasse Midttun ble trukket inn i den mest minneverdige Spellemann-talen i nyere tid, var en tilfeldighet – Beglomeg-trommis Einar Lukerstuen, som dengang var deskmedarbeider i Morgenbladet, hadde tidligere på kvelden gjort Raymond Hauger oppmerksom på at brillene hans minnet om Lasse Midttun sine – men også et tilfelle av poetisk rettferdighet, for er det noen kulturjournalist som det var på høy tid ble gjenstand for en hommage i beste sendetid, så er det stilikonet og enmannsleksikonet Lasse Midttun.
I et intervju han i 2008 gjorde med Per Petterson, forteller Petterson at å lese William Faulkner for ham «er som å stå i en språkdusj, det gir deg nye innspill du kanskje ikke torde å bruke før, fordi du ikke klarte å beherske dem.» Jeg har det på samme måte med Lasse Midttun. Men de senere årene har han skrevet lite i Morgenbladet, selv om han har forblitt oppført i kolofonen. Og på litteraturquizer, hvor quiz-NM-grossist Lasse Midttun har vært fast inventar, alltid ulastelig antrukket, i hornbriller og dress – også der har han glimret med sitt fravær. Det skyldes at han har lunger som ikke lenger helt egner seg for større forsamlinger eller redaksjonslokaler. Nylig ble han derfor førtidspensjonert fra Morgenbladet, 62 år gammel. Noe som sammenfalt, som et pust fra kosmos, med at Morgenbladet gjennomførte en visuell redesign som var et erklært nikk tilbake til bladbunaden ukeavisen hadde under Truls Lies redaktørperiode på tidlig 90-tall, da Lasse Midttun ble ansatt som redaksjonssjef.
En ansettelse som på flere måter var av avgjørende betydning for avisprosjektets overlevelse, ifølge Erik Rudengs fjorårsutgitte mursteinsbok Morgenbladet. En historie for seg: «Midttun [ble] selve kontinuitetsbæreren i avisen», skriver Rudeng på side 668. «Han gled rett inn, og ble værende der som nøkkelmedarbeider. Han hadde store sosiale talenter, lyttet til andre, og hadde selv stor glede av å snakke og fortelle.» Og da Morgenbladet under 175-årsjubileet i 1994 (igjen) sto på konkursens rand, var det Lasse Midttuns svigermor, kunsthistorikeren Johanne Huitfeldt, som overbeviste sin venn, Schibsted-arvingen Einar Nagell-Erichsen, om å gå inn med seks millioner kroner og bli majoritetsaksjonær i avisen. En aksjepost som kort tid seinere ble omgjort til en donasjon, fortsatt ifølge Rudeng, da Truls Lie fikk kjøpe tilbake aksjeposten for én symbolsk krone.
(Nedenfor: Annonse fra perioden på åtte måneder i 1994-95 da Lasse Midttun, til høyre, sto som sjefredaktør. Faksimile fra Morgenbladet. En historie for seg.)
Før påske kom Lasse Midttun også opp som tema under en lunsj i Gyldendal-kantinen. Harriet Korneliussen, redaktør for norsk skjønnlitteratur og på 90-tallet mellomleder i Morgenbladet, fortalte at vi nå var inne i tiden da hennes tidligere kollega alltid skiftet ham: Konsekvent sort dress fram til april, deretter lindress. «Det er en hel kulturhistorie der», sa Harriet Korneliussen om Lasse Midttun, og jeg kunne ikke vært mer enig, så jeg ringte ham og spurte, med kanskje ikke akkurat de ordene, om et personlig-kulturhistorisk intervju.
Vi snakket i sikkert én time – om savnet etter redaksjonslivet og quizlaget (som var så sterkt at han nylig hadde opphevet sitt selvpålagte portforbud), om Harold Blooms agon-teori, om hans norske favorittfotballag Odd og om hans ene bok, Veien til vestfronten (Aschehoug, 2002), en liten perle av en essaysamling. Og til slutt understreket han at selv om han nå var pensjonist, anså han ikke sine siste nedtegnelser til almenheten som skrevet, så han var ikke helt komfortabel med tanken på å gjøre (hva som uvegerlig ville bli, hvor mye jeg enn insisterte på det motsatte) et avskjedsintervju, og det burde jeg vel ha ant at han er for classy til.
Men om ikke annet har vi fått digitalisert en av få tekster Lasse Midttun ikke har skrevet for Morgenbladet – «Englands vise mann», et minneskrift om den britiske forfatteren J.G. Ballard, fra Vinduet 4/2009 – og vil ellers oppfordre til å ta fram lindressen, for nå er det vår. Og måtte den bli god.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset
Vinduets redaktører (2021–24)
Simen V. Gonsholt (f. 1980) og Ola Innset (f. 1985).
Simen V. Gonsholt (f. 1980) og Ola Innset (f. 1985).