Jambo!

Kjære Vinduet-leser,

Beklager et døgns forsinkelse på nyhetsbrevet. Alle vet jo at uforutsigbarhet er et rødt flagg i en relasjon. Det skal ikke skje igjen.

Høstens tredje nyhetsbrev er et reisebrev fra Nairobi og Kisii. Samtidig som Skandinavias bokbransjefolk flokker seg på mässan i Göteborg, svetter over høstlistene og diskuterer sakprosaens etterrettelighet, foregår nemlig Kistrech Poetry Festival, som jeg har vært så heldig å få gjeste i år. Festivalen finner sted delvis i Nairobi og delvis i Kisii – en mindre by vest i Kenya. Eller det vil si, her kaller de det faktisk en town, men i og med at Kisii er større enn Oslo må jeg nesten gå for by i norsk sammenheng.

På festivalprogrammet i år er poeter fra land som Kina, Canada, Barbados og Spania. Arrangør av festivalen er ildsjel, poet, forfatter og PhD i oral poetry Dr. Chris Okemwa og selvfølgelig hans festivalteam. En ting er helt tydelig, og det er at mengden penger podet inn i litteraturen her og hjemme i Norge på ingen måte er sammenliknbar. Det aller meste under festivalen er gratisarbeid, fra alle hold.

Allerede første festivaldag ramser festivalsjef Okemwa opp en rekke poeter som har måttet melde avbud av ulike årsaker. Siden nær sagt alle får festivaloppholdet sponset av institusjoner i sine respektive hjemland, noe som innebærer søknadsprosesser med lange tidshorisonter og lite fleksibilitet, blir de vanskelig å erstatte. Det er ikke enkelt å løse problemer på stående fot når du ikke har penger i kassa.

Tross avbudene og derfor et noe hullete program, har det vært en mangslungen og intens festival. Vi har lest opp og lyttet til poesi på kjøpesenteret (!) Sarit Expo Centre og Nasjonalteateret i Nairobi, på Kisii Universitet og i landsbyen Bogiakumu. Antologien Voices from the Woods (East African Educational Publishers) med dikt fra «East Africa and beyond» er blitt lansert til låta Sandstorm på full vreng. Vi har besøkt skoler og universiteter for å fortelle om skrivepraksis og kultur. Vi er blitt ønsket velkommen med folkedansen entaburuta og vi har lyttet til oral poesi på ekegusii – et av de mange språkene i Kenya. Mellom slagene har vi snakket om sommerens gen z-protester, språkhierarkier og kolonialisme – alle helt uunngåelige tematikker i poesien vi har fått høre.

Poesien her til lands blir nemlig for det meste skrevet på engelsk. Enkelte velger å skrive på kiswahili, som er lingua franca også i flere av de omkringliggende landene, men de færreste skriver på sine morsmål. Årsaken til dette er både så enkel og så komplisert som at man som skrivende vil bli lest. Man vil ha et publikum, og det er dessverre sånn at engelsk, selv om det er blitt påført landet ved kolonial tvang, gir forfatterne en større leserskare enn om man skriver på for eksempel ekegusii eller oromo. Det er etter hvert en velkjent problemstilling, som gjør seg gjeldene i mange av de tidligere koloniene.

De lokale språkene teller totalt over seksti stykker, og er svært forskjellige. De brukes for det meste i dagligtale, blir vi fortalt av studenter ved Kisii Universitet, siden engelsk og kiswahili er de offisielle språkene og derfor dominerer i skoleverket og arbeidslivet. Men flere av poetene under festivalen – selv når deres eget skrivende liv foregår på engelsk – oppfordrer de unge poetene til å ta morsmålet sitt fatt, også i skrivingen.

De ulike språkene i Kenya er som sagt veldig forskjellige, og hører til innunder språkgruppene bantuspråk, nilotiske språk og kusjittiske språk. Mest kjent for et norsk publikum er nok bantuspråket gikuyu, morsmålet til Ngũgĩ wa Thiong'o, Øst-Afrikas kanskje største forfatter. Han debuterte i 1964 med romanen Weep Not, Child (Heinemann), skrevet på engelsk. Atten år senere byttet han navn (fra James Ngũgĩ) og begynte å skrive på gikuyu – begge deler som en form for antikolonial motstand. Da han underviste ved Nairobi Universitet på slutten av 60-tallet lobbet han dessuten for å avskaffe engelskavdelingen ved universitetet, fordi han mente at det etter kolonialismen var maktpåliggende å sentrere afrikansk litteratur og dyrke rikdommen i de afrikanske språkene. Under oppholdet har vi hørt mange ekkoer av hans tenkning, selv om språkhierarkiene tilsynelatende består.

Tross at mesteparten av programmet har vært på engelsk, har de mest minneverdige opptredenene vært de jeg ikke har kunnet forstå, nemlig sangene på ekegusii. Det er vanskelig å gjengi den typen opplevelser. Kanskje jeg kan nøye meg med å sangene ble akkompagnert av en som spilte på obokano, en form for harpe, at det ble danset, at vi først ga oss når regnet kom og vi måtte rigge ned, og at det hele var uhyre mektig.

Festivalsjefen, eller Dr. Chris som vi kaller ham, kan fortelle at sangene vi har fått høre tilhører abagusii-folket og inngår i to ulike tradisjoner. I den første tradisjonen er diktene åpne for store variasjoner og sangeren får frihet til å gjenta strofer eller legge til ord og linjer. Ofte benytter teksten seg av en call-and-response-teknikk mellom sanger og publikum – veldig forfriskende for en som er vant til et norsk, dørgende taust publikum. Den andre tradisjonen kalles emeino og er klassisk abagusii-poesi, som er strengere i formen, og blir sunget på samme måte i dag som den ble i prelitterære samfunn. En svimlende tidshorisont.

Noe annet som har fylt mye under festivalen er hvor mye Kenya minner meg om India. Det kan være fordi innvandringen fra India til Øst-Afrika har vært enorm, at indisk mat er å finne overalt her, eller at kiswahili har det til felles med punjabi at det er fullt av arabiske lånord. Det kan være den utbredte fattigdommen og drømmene om et bedre liv. Men det er også som om det finnes en felles atmosfære i de britiske postkoloniene. En atmosfære er jo umiddelbart noe ganske uhåndgripelig, men jeg mistenker at det i arkitekturen og byplanleggingen finnes spor etter britene, som mitt utrente øye ikke klarer å gjenkjenne, men som likevel virker i meg. Dessuten er luktene de samme, temperaturen snarlik, man kan kjøpe ferskpresset sukkerrørsaft på gata og oppleve at folk faktisk hilser på fremmede.

Det er ikke så lett å oppsummere en uke i et nytt land. Kroppen min er i prosesseringsmodus. For eksempel har jeg hatt ganske ekstravagante og surrealistiske drømmer under hele oppholdet. Men nok om det. Nå over til de seneste ukene i Vinduets spalter.

*

Siden sist har kritiker Fredrik Hagen skrevet en begeistret anmeldelse av Anna Kleiva og Vilde Tuvs tverrkunstneriske bok-med-CD-samarbeid Solplomme (Forlaget Oktober), hvor han blant annet trekker frem forholdet mellom musikken og diktene som noe som utfordrer måten han må lese på. Eller som kan skriver: «Sammenhengen mellom dem står som et åpent spørsmål: Kan dikt og musikk si det samme? Kan de snakke sammen, eller vil de bare forstyrre hverandre?»

Litteraturviter Siri Häggqvist har dykket ned i Christa Wolfs besnærende 27. september-dagbok i et essay som vel så mye kan betraktes som en introduksjon til Wolfs virke eller et innsyn i et DDR i gradvis oppløsning.

Poet Bendik Vada har skrevet et endetidspreget reiseessay fra en togtur nedover Europa i sommer. Reisen har Tyrkia og Kurdistan som endestasjoner, for der å snakke med poeter og journalister om vilkårene for deres virke. Jeg kan vel røpe på forhånd at tingenes tilstand ikke er spesielt oppløftende. Men Vadas essay er, i tillegg til å være opptatt av nedslående realiteter som sjekkpunkter og koloniale jagerfly, også opptatt av skjønnheten i provinsene av solsikker utenfor togvinduet, Istanbuls horder av katter og Marmarasjøens saltdis.

Og journalist Helene Hovden Hareide har forfattet en omfattende reportasje om fribyforfatternes kår i Norge, hvor hun blant annet spør: «Omkring 120 forfattarar, journalistar og kunstnarar har kome sidan ordninga starta på 1990-talet, mange av dei svært anerkjende forfattarar med store lesarskarar, som skriv på verdsspråk som arabisk og persisk. Men vi høyrer knapt noko frå dei. (…) Korleis kan det ha seg at dei overser ei slik gullgruve i eige nabolag?» Noen mulige svar er å finne i reportasjen.

God lesing!

Hilsen
Priya Bains