Jeg har aldri vært i Kongsberg. Eller kanskje

Kjære Vinduet-leser,

I anledning kveldens arrangement på Gyldendalhuset om og med 80-årsjubilanten, kosmopolitten og den halvstuderte arkitektstudenten Kjartan Fløgstad, har vi tre nye tekster på Vinduet.no om arkitektur og urbanisme:

Byforskerne Sverre Bjerkeset og Jonny Aspen, begge tilknyttet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), har i en todelt artikkelserie skrevet om den danske essayisten og forfatteren Søren Ulrik Thomsen og hans muse København. Første del er et entusiastisk essay om Thomsens «begeistring for den klassiske storbyen – som fysisk form, som sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse.» Og i del to, som også er ute nå, drar Sverre Bjerkeset og Jonny Aspen til København for en tur på byen med Søren Ulrik Thomsen i egen person.

Les «En storbyens kronikør (del én)» og «En storbyens kronikør (del to)».

Og så har vi en tredje AHO-affiliert Vinduet-debutant denne uken, Pernille Boye Ahlgren, som har skrevet om 60-årsjubileet for 4/1964-utgaven av Byggekunst. Medlemsbladet for Norske arkitekters landsforbund (NAL), som i dag lever videre i annen form som tidsskriftet Arkitektur, hadde i 1964 et temanummer om urbanisme som på nesten «skremmende» vis forutså dagens Oslo, rent bortsett fra at det så vidt vites ennå ikke har dukket opp en helipad i Bjørvika.

Les «Tidsskriftet som byplanlegger» av Pernille Boye Ahlgren herfra.

*

Pernille Boye Ahlgren, som både er utdannet litteraturviter og arkitekt, bokdebuterte i fjor med Solstad og byen (Arkitektfaglig Presse), en umiddelbar kultutgivelse som for lengst er utsolgt fra forlaget (nytt opplag er imidlertid på vei). Boken vokste ut av femte semester på arkitektstudiet i Oslo og en oppgave om urbanisme og byplanlegging, som hadde den historiske bergstaden Kongsberg som casestudium. Pernille Boye Ahlgren valgte seg Ellevte roman, bok atten og 17. roman, Dag Solstads to første bøker om Kongsberg-tilflytteren Bjørn Hansen, som tilnærming til oppgaven. Men da hun ringte til Solstad for å spørre hva det er med ham og Kongsberg, svarte han: «Nei, det vet jeg ikke … Jeg har aldri vært i Kongsberg!»

«For en arkitektstudent virker dette litt fjernt», skriver Pernille Boye Ahlgren innledningsvis. «Arkitektstudenter lærer at skal du gjøre et prosjekt, er det første du må gjøre å besøke tomten. Hvordan kan man skrive en hel roman om en by uten å ha vært der?»

Så hun inviterer seg hjem til Dag Solstad på Skillebekk i Oslo for å snakke mer om hans (muligens fullstendig innbilte) forhold til Kongsberg, og andre byer som går igjen i hans bøker og biografi; hun får ham også til å tegne dem med kledelig nevrotisk strek. Og slik blir Solstad og byen til en samtale på tvers av generasjoner, som byr på både gjenkjennelige Dag Solstad-posisjoner («Kjenner du til Youtube?» «Hvem da?») og helt uante betraktninger, som da de kommer inn på hans fødeby Sandefjord: «Det er en by som det var kjedelig å vokse opp i. […] Man henger rundt i byen uten noe å gjøre», minnes Solstad, hvorpå Pernille Boye Ahlgren introduserer ham for det engelske akronymet FOMO (Fear of Missing Out):

«– Ja, det kjenner jeg! Særlig i ungdommen er det jo veldig typisk. Det der, å sitte alene hjemme på en lørdagskveld. Også Sankthans var helt forferdelig; å være alene på Sankthansaften.

– Alene på Sankthansaften?

– Ja, det er mulig det! Når man er ung. Det er ikke så lett. Da syklet jeg rundt på alle badestrendene for å se om det var noen kjente der.»

Ikke minst er Solstad og byen en liten skattkiste av en bok fordi den rommer intervjuobjektets hittil siste meddelelser til allmenheten. I fjor skulle Solstad holde sitt årvisse foredrag på Norsk litteraturfestival på Lillehammer, denne gang om filmskaperen Federico Fellini, men foredraget ble avlyst i siste liten grunnet sykdom, og under årets festival var han permanent erstattet av Vigdis Hjorth. Men en torsdagskveld i april i år var han tilbake i manesjen. I Rådmannsgården, som siden 1936 har huset Oslo Kunstforening, ble det arrangert en opplesningskveld – eller rettere, «en serie performative intervensjoner i åtte akter», som del av utstillingen Rådmannsgården Intermezzo. I det som er byens eldste bygningsmasse, leste åtte forfattere og poeter (først ut var påtroppende Vinduet-redaktør Priya Bains) tekster for et ungt og umiskjennelig kunstskoleutseende publikum. Det var lange frakker og posete bukser, en ambiens av sj- og kj-sammenfall, kombinert hardingfele/elektronisk samtidsmusikk og en og annen baby i bæresjal, og midt iblant dem satt Dag Solstad med sin stokk. Han var invitert av Pernille Boye Ahlgren, som skulle lese utdrag fra deres samtale. Og selv om man kunne se for seg at arrangementet ville bli en prøvelse for en skrøpelig 82-åring – opplesningene flyttet seg fra rom til rom, og Solstad måtte løftes hit og dit – så det ikke ut som om det var det i det hele tatt. Det så bare ut som om han var akkurat der han skulle være (og en gang var) (og kanskje alltid har vært): i avantgarden. «Han koste seg skikkelig», som Pernille Boye Ahlgren sa etterpå. «Det var litt 60-tallets ånd over det. Jeg tror han følte seg litt ung igjen.»

Og hvis du også vil finne tilbake til 60-tallsånden, les hennes essay om Byggekunst 4/1964.

PS. Som ukens arkivtekst anbefaler vi «Fra rom til rom – SAD & CRAZY» av Bendik Wold (publisert på Vinduet.no 20. oktober 2004), om «Kjartan Fløgstad som politisk arkitekt».

PPS. Og hvis du også er disponert for FOMO, kom til Hamsunsalen i Gyldendalhuset for sommerfest og Fløgstad-symposium i kveld, fra klokken 18. Mer om arrangementet her.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset