Jeg har glemt min paraply

Kjære Vinduet-leser,

«Jeg har glemt min paraply», skrev Friedrich Nietszche i en av sine etterlatte notatbøker. Denne setningen – og det muligens mystiske i at den sto for seg selv, som et fragment – har vært gjenstand for dekonstruksjon av Jacques Derrida og blitt en grunnstein i brolliologi, studiet av paraplyer. I «Jon Fosses paraply», et reisebrev fra Hardanger, Jon Fosses barneland, hvor hun var da årets Nobelpris i litteratur ble kunngjort, gir Vinduets faste kritiker Live Lundh seg brolliologien i vold, med utgangspunkt i Helge Skodvins heroiske portrett av Fosse i motvind og tung nedbør på Frekhaug-kaia, og ikke minst med utgangspunkt i at hun har et personlig forhold til paraplyen hans.

Les «Jon Fosses paraply» av Live Lundh.

I ukens andre nye tekst, kalt «Krigens stillhet», skriver historiker og sakprosaforfatter Torgeir E. Sæveraas, som i fjor fikk NTNUs litteraturpris for sin bok Wehrmacht i Norge (og burde ha fått den allerede i 2002 for «Hiortejakten», et miniportrett av Kim Hiorthøy i studentavisen Under Dusken) om den umiddelbare norske etterkrigslitteraturen, aktualisert av den nylige gjenutgivelsen av Elsa Dickmans roman Korsveien (1946). Flere av romanene som kom ut etter frigjøringen beskriver tiden under tysk okkupasjonsmakt som «annerledes», observerer artikkelforfatteren, men skildringene er kjennetegnet mer av hva Aksel Sandemose i Det svundne er en drøm (1946) oppsummerer som «en ubehjelpelig gråhet» enn av «selve den ultimate krigserfaringen – striden». Hva er det så denne litteraturen prøver å fortelle oss? spør Torgeir E. Sæveraas.

Les «Krigens stillhet» herfra.

Vi vil også tipse om tre arkivtekster som nå er tilgjengelig på Vinduet.no:

«Et transcendentalt portrett» av Stian Grøgaard (Vinduet 4/1996)

Dette er et essay fra Merete Morken Andersens redaktørperiode, om Jon Fosses eksofiksjon om maleren Lars Hertervig i Melanchola I–II. Teksten figurerer, i en noe lengre versjon, i Romantiske essays, Oktobers nylig utgitte artikkelsamling av kunstprofessoren Stian Grøgaard (1956–2021), redigert av hans venn og samtalepartner Matias Faldbakken. I bokens forord minnes Faldbakken at første gang han leste «Et transcendentalt portrett», opplevde han den som «ramsalt»; Grøgaard repliserte at teksten ble skrevet i 1996, «før Fosse ble så stor at han nesten ikke lenger kunne kritiseres. Det var nok også før han ble god.»

«Leirkommandant, kommer også hjem til deg» av Carline Tromp (Vinduet 1/2019)

Dette er en reisereportasje fra Israel og de okkuperte områdene av Vestbredden og en introduksjon av forfatterskapet til nederlandske Arnon Grunberg, skrevet av nederlandsk-norske Carline Tromp. «Hvem sees på som del av befolkningen i en nasjon, hvilke grupper sees på som annerledes? Hvem får definere 'oss' og «'dem'»?» spør hun i teksten. «Det er nettopp slike spørsmål Grunberg skriver om, uavlatelig og nådeløst.»

«Flaggskipet» av Kaja Schjerven Mollerin (Vinduet 4/2014)

Dette er et intervju med Dagbladet-nestorene Sissel Benneche Osvold og Fredrik Wandrup, gjort av Kaja Schjerven Mollerin i hennes korte, briljante redaktørperiode. «Hva er greia med Dagbladet? Hvorfor bryr folk seg om alt de gjør feil? Hvorfor har man forventninger til avisa? Og hva kan Dagbladets utvikling fortelle oss om endringer ellers i mediebildet?» er blant spørsmålene som forsøkes besvart. De ble igjen aktualisert da Dagbladets nåværende sjefredaktør Frode Hansen i forrige uke fortalte Journalisten at avisen heretter vil prioritere «de største og bredeste anmeldelsene» og at han har «ingen umiddelbare planer om å ansette ny kulturredaktør» etter Sigrid Hvidstens fratreden fra stillingen tidligere i år. Hansen la til at kritikere av disse prioriteringene «viser til et savn om en tid som ikke lenger er her, med forventninger som uansett ikke stemmer helt med Dagbladets historie. Vi har dyrket tabloidjournalistikken siden 30-tallet.»

Her følger noen fragmenter og strøtanker, under arbeidstittelen «Det svundne er en drøm»:

1. I sitt etterord til 2006-gjenutgivelsen av Jan Erik Volds «klippbok» Entusiastiske essays (Gyldendal), opprinnelig utgitt som historiens største Fakkel-pocket, påpeker Bendik Wold at frem til høsten 1965 «er Dagbladet Jan Erik Volds desidert viktigste publiseringskanal.» Deretter blir han sugd opp i det tidligere studenttidsskriftet Profil og debuterer med diktsamlingen mellom speil og speil, men forlater ikke avistankegangen. «Hans litterære stemme utvikles i Dagbladets spalter […] Han redigerer udødelige tidsskriftårganger av Profil, Vinduet, Basar. Han graver hvileløst i avdøde kollegers arkiver etter litterære ‘nyheter’. Og gjennom hele karrieren publiserer han kronikker, bokanmeldelser, essays og debattinnlegg i flerfoldige norske aviser», fortsetter Bendik Wold. Han siterer Einar Økland på at Jan Erik Vold «skapte seg si eiga avis innanfor sin poesi» og Georg Johannesen på at Jan Erik Vold forsøkte «å bli det han savnet: ‘en brei dagsavis’, men i diktsamlingens bokform».  Bendik Wold konkluderer: «Jeg vil uttrykke det enda enklere: JEV = avis.»

2. I lederen til siste utgave av Voldposten, Jan Erik Volds årlig utgitte klippmappe med for ham særlig interessante avis- og tidsskriftartikler, gir han sin årskrønikes hedersomtale til Kåre Bulie, «en original og oppfinnsom spaltist» som er «suveren i sitt valg av temaer». Kåre Bulie har en ukentlig kulturspalte i Klassekampen, han har tidligere hatt det samme i Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Dagbladet. Han har skrevet for alle norske tidsskrifter med respekt for seg selv, inkludert Vinduet gjennom seks redaktørperioder og forhåpentligvis flere kommende.

3. Kanskje man noen ganger skal tenke at kulturjournalistikken ikke står og faller med dem som (bort)prioriterer den i norske riksmedier, men med dem som nærmest er kulturaviser i seg selv. Så får det heller være at Marta Norheim må begynne å gi terningkast på sine bokanmeldelser i NRK. Som Frank Rossavik skrev i Aftenposten: «Terningkastet markerer ikke grensen mellom sivilisasjon og barbari». Det gjør ikke Aftenposten, heller, de fleste dagene av uka.

4. Eller som Filip Roshauw skriver i Jazznytts nyhetsbrev: «Og for all del, sett pris på de svære mediene som prioriterer stoffet, gi dem tiden og pengene og klikkene, men hvis du tilfeldigvis er en sånn person som synes det er en skam at det ikke vies mer plass til nisjeuttrykk i kulturpressen: lær deg å se på nisjemedier som en legitim arena, og slutt å tenke jammen, hvor mange ANDRE er det som leser dette? – ingen bryr seg, ingen blir glade av den tanken, den sier ingen noen ting som helst.»

5. Vagant-redaktør Audun Lindholm skrev i forrige uke et debattinnlegg i Klassekampen, hvor han argumenterte for at Jon Fosse «ikke er et produkt av dagens norske forlagsbransje», men av en «intellektuell infrastruktur», det vil si en vital norsk tidsskriftkultur. «Han skrev i tidsskrifter for å utvikle den poetologiske tenkningen som ble så avgjørende for ham, og som igjen har påvirket en hel verdens lesninger av forfatterskapet», la Lindholm til, og påpekte at Fosses essaybok Frå telling via showing til writing (1989), et erklært «forsøk på å finne fram til mitt eige litterære prosjekt», i stor grad var basert på tekster skrevet for Vinduet i Jan Kjærstads redaktørtid; samarbeidet ledet også videre til deres fellesprosjekt, tidsskriftet Bøk, som Aschehoug finansierte. Audun Lindholm konkluderer: «Om norske forlag skal gjøre seg noe håp om at norske forfattere også i de kommende tiårene skal kunne utvikle tilsvarende unike forfatterskap som Fosse og hans samtidige, er oppskriften fra 1980-tallet klar: Man må utgi ambisiøse tidsskrifter, antologier og essaysamlinger.»

Med forbehold om at det kan være dristig å ta Jon Fosse til inntekt for noen som helst sak, utover nynorsken – da han i 2015 fikk Nordisk råds litteraturpris, gratulerte daværende statsminister Erna Solberg og slo fast at dette også var en pris til Bergen; «Det er det ikkje», repliserte Fosse, ifølge Ottar Grepstad i Dag og Tid – stiller vi oss bak denne parolen.

6. Men det er andre ting å tenke på også. «Lesekrisen», for eksempel. Oppmerksomhetskrisen. Siste nummer av det svenske litteraturtidsskriftet Kritiker har «uppmärksamhetens ekonomi» som tema. «Låt oss sjunka in i et oavbrutet läsande eller skrivande av den långa och så viktiga litterära texten. Låt oss träna en särskilt värdefull uppmärksamhet», oppfordrer lederartikkelen. Inni er Toril Moi epost-intervjuet, og foreslår at i «vår ‘clickbait culture’ er det blitt enda vanskeligere enn det var før å utvikle evnen til å vie et annet menneske sin fulle oppmerksomhet, virkelig forsøke å se hvordan det står til med dem, virkelig forsøke å ‘anerkjenne' [acknowledge] dem, altså gi uttrykk for hva en ser.» Henger dette virkelig sammen? Og er det noen lesere av det svenske litteraturtidsskriftet Kritiker som sitter på gjerdet og trenger å overbevises om verdien i å hengi seg til uavbrutt lesing og skriving?

7. I Tingenes musikk (Cappelen Damm), Leif Bulls nylig utgitte samtalebok med 70-årsjubilanten Lars Saabye Christensen, kommer sistnevnte stadig inn på Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger. («Han sier navnet Cathrine Krøger omtrent som Jerry Seinfeld sier navnet Newman», observerer Bull.) Da Krøger anmeldte Byens spor. Jesper og Trude, fjerde og siste bind av hans Patrick Modiano-inspirerte Oslo-syklus, mente hun at han burde gitt seg etter treeren. «Det kan godt hende det lyder som koketteri og at man håper at noen skal komme og motsi en, men plutselig lurer man: Er det noe relevant lenger, det jeg holder på med?» spør Lars Saabye Christensen i samtaleboken. «Kanskje er det sunt også, ser ikke bort fra det. Hvilket kunstuttrykk man enn driver med, må man spørre seg selv: På denne banen her, har jeg kommet så langt det er mulig å komme? Hvis jeg holder på i dette sporet, vil det bare bli disse gjentakelsene? Er folk lei av deg, ganske enkelt?»

«Samtidig er det ingen tvil om at du har et publikum», innvender Leif Bull.

«Ja ja, det har jeg», vedgår Lars Saabye Christensen. «De dør snart, de også.»

8. Det lyder ikke bare kokett, det lyder helt rart, for hvor mange har ikke Lars Saabye Christensen vært en innfallsport til litteraturen for, hvor mange har ikke lest (og gjenlest) Beatles, og vil fortsette å gjøre det? Men det er jo ikke poenget hans. Han snakker om sine senere romaner, og de kommer antakelig ikke til å redde ungdommen fra spriten i like stor grad. Men for snart to år siden fikk vi tilsendt en tekst fra en frilanser, som lurte på om Vinduet var åpent for satire. Vedkommende ville etter utgivelsen av Byens Spor. Jesper og Trude tilby en tekst som var en parodi på romankvartetten – en lang, velskrevet og tilsynelatende finstemt sådan. Der og da var vi bare ikke helt åpne for satire, av en eller annen grunn, og kanskje ville det ikke gjort all verden fra eller til for Lars Saabye Christensen. Men at noen leser samtlige bind av Byens spor og blir inspirert til å skrive en vaskeekte parodi etterpå … det betyr ikke ingenting?

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)