Jons bok

Kjære Vinduet-leser,

Dette er årets siste utgave av vårt redaksjonelle nyhetsbrev, med en slags julekalender, eller i alle fall 24 hyperlenker.

Denne helgen har vi publisert Bragepris-vinner Trygve Riiser Gundersens essay «'Sakprosa' som 'litteratur'», som han opprinnelig holdt (i en kortere versjon) som et foredrag på Vinduets høstfest i oktober. Essayet – som gjerne må leses i sammenheng med Tore Rems sakprosapoetikk «Vorter og det hele», publisert i mars – handler om redsel, form og innhold, sannhet og historieskriving. Vi hadde ikke mindre enn to ulike lesninger av første bind av Riiser Gundersens siden prisbelønte verk om haugianerbevegelsen da boken utkom i august, en av Tore Renberg og en av Sofie Marhaug, og ikke minst en tidslinje over Riiser Gundersens 25-årige arbeid med lekpredikanten Hans Nielsen Hauge i høstens første nyhetsbrev («Papirkrisa som religiøs opplevelse»). Både de som var og ikke var til stede på arrangementet i høst kan nå lese Riiser Gundersens egne ord om litteratur som har en annen såkalt «virkelighetskontrakt» med leseren enn den som er implisitt i fiksjonen – vi tør påstå at dette er en av årets aller beste tekster.

Vi kan også røpe at Vinduets kommende fester vil være enda mer av et «åpent vindu ut mot verden», for å si det med tidsskriftets første redaktør Nic. Stang, ved at vi til neste år skal ha internasjonale gjester på arrangementene. Hvilke det blir, kan du få vite ved for eksempel å følge med på disse nyhetsbrevene, men før det blir 2023, må det først være jul.

Må det det? tenker også noen, kanskje spesielt de av oss som lever i vedvarende lavinntekt, altså fattigdom. Siden Ingvild H. Rishøis hjerteskjærende roman Stargate. En julefortelling – om søstrene Ronja og Melissa, som lever på havrefras med melk og sukker og tar over farens jobb på juletreutsalg – utkom på denne tiden i fjor, har tingenes tilstand for mange blitt mye verre. Store prisøkninger på spesielt strøm, matvarer og boliglån gjør at forskere slår alarm om fattigdommens omfang i Norge, og det basert på tall fra før høsten satte inn. Et symptom på dette kan være Facebook-gruppa «Redd jula for vanlige folk», som nylig ble opprettet av Mímir Kristjánsson, Rødt-politiker og «en av de mest egenartede forfatterne i sin generasjon», ifølge Kaja Schjerven Mollerin i Prosa. (For mer om forfatteren Mímir Kristjánsson, les for eksempel «Mannen, myten og kunsten» av Torbjørn Klippenvåg Pettersen.)

I Facebook-gruppa har hundrevis av mennesker lagt ut, i sin egen sakprosa, om utfordringene de står overfor. «Før i tiden måtte man brette ut alle sine private ulykker på sosialkontoret og hos Nav når man trengte hjelp, nå er det alle og enhver som får høre», observerte Sandra Lillebø i en aviskommentar denne helgen. (Lillebø skrev også «Om penger» i Vinduet i februar.)

I et mer redigert format har Kaisa Hansen-Suckow utgitt boka Oss mot verden hos Forlaget Manifest denne høsten, og boka får gode skussmål fra vår anmelder Lars Haga Raavand. Den «minner oss om at det å være fattig er mer enn å være sulten, det er også å være på randen av sitt eget menneskeverd», skriver han om boka, som er en selvbiografisk beretning om livet som fattig i Norge, en tilstand ikke alle har like god innsikt i: Da Hansen-Suckow mottok ytringsprisen «Mot til å si ifra» fra Stiftelsen Fædrelandsvennen i hjembyen Kristiansand tidligere i år, skal det ha vært en viss forventning om at prispengene ble donert til «et godt formål».

Slike gode formål finnes det nok av, både i Ukraina, Pakistan og altså også her hjemme, og det er mange som nå gir, som går fra tanker ord til handling. Er det der håpet finnes? Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Spørsmålet er om det monner i det store og hele, om det kan bidra til varig endring. Ligger håpet kanskje i stedet i fortellingen om jula? I den nye, kanskje litt mindre intuitive fortellingen om at vi feirer jul ikke fordi det er den aller mørkeste tida og det igjen begynner å lysne, men fordi det finnes en Gud som en gang sendte oss sin sønn, så han kunne leve blant menneskene og etter hvert også dø for våre synder? Som årets juleavslutning publiserer vi i hvert fall juleevangeliet, slik det så vakkert fortelles av Jon Fosse i Det andre namnet, første bok i Septologien, hans nylig avsluttede, énsetnings sjubindsverk. (Vi anbefaler forøvrig «Septologiens skisma», Preben Jordals grundige lesning av de to første bøkene, fra Vinduet 4/2020.)

Fosses storverk har utkommet på engelsk i år, og i et intervju med The New Yorker tilkjennegir han et ganske annet syn på forholdet mellom religion og politikk enn det som for eksempel kommer til utrykk i den svenske filosofen Martin Hägglunds bok This Life, som nylig ble omtalt av Johan Andreas Trovik i Vinduet. For Hägglund, som for Marx, er den religiøse orienteringen mot «uendeligheten» en avledning fra den fundamentale viktigheten av å skape et samfunn som gjør alle jordiske liv så gode som de kan få blitt her og nå. For Fosse er det å være katolikk tvert imot en slags motstandshandling mot kapitalismen vi lever med: «The Church is the most important institution, as far as I can see, of anti-capitalist theology. You have literature and art as another institution, but they aren’t as strong as the churches», sier han i intervjuet.

Fosse hylles nå av toneangivende internasjonale kritikere, for eksempel amerikanske Merve Emre, som gjennomførte nevnte intervju og som på Twitter nylig kalte Septologien «A major event in the history of the novel», og skrev i Bookforum (som håpløst nok ble lagt ned i går) at å lese den er «the closest I have come to feeling the presence of God here on earth». Fosses teologi møter imidlertid en viss kritikk fra den 16-årige juletreselgeren Melissa i Ingvild H. Rishøis Stargate, som får avslutte årets siste nyhetsbrev (for mer om romanens persongalleri og et intervju med forfatteren, gå til nyhetsbrev nr. 13):

– Poenget er at jeg er en slave.
Så sa hun at hun var slaven til Tommy, og Tommy var slaven til Eriksen og Eriksen, han var også slave, han var bare for dum til å skjønne det, men han var slave for jula og Jesus og kristendommen, og dessuten var hele kristendommen slave for kapitalismen.
– Det er det som er problemet, sa Melissa.
– Med hva? sa jeg.
– Med alt, sa Melissa. – Med absolutt alt.

Vinduets nyhetsbrev er tilbake i januar.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt