Krigen om krigen

Kjære Vinduet-leser,

Mitt navn er Ola Innset og i dag går vi rett på: Selv om jeg ble født mer enn 40 år etter frigjøringsdagen den 8. mai 1945, var Krigen med stor K en viktig del av min oppvekst. Da morfar kom til barneskoleklassen vår for å fortelle om hvordan det var å sitte på Grini, husker jeg mest at han pekte på Kent-Vidar på bakerste rad, og sa at alle fangene hadde fått håret sitt barbert like kort som ham. Morfar hadde ikke noe særlig hår igjen da uansett, men i likhet med andre historier fra besteforeldregenerasjonen – om strenge soldater og en skau full av motstandsmenn - gjorde det et sterkt inntrykk. 1990-tallet var ellers en tid hvor Norge ikke bare var verdens rikeste og beste land å bo i, men også arrangerte tidenes beste OL (som vi vant utrolig mange gullmedaljer i) og lagde fred i Midtøsten. Det er ikke utenkelig at historiene om krigens urett og den stolte motstanden mot nazismen, ga den barnlige stoltheten over å være norsk enda en dimensjon.

For et par uker siden fant min mor en gammel kladdebok med mine aller første skolestiler. Jeg bladde gjennom sidene, og midt mellom usammenhengende fortellinger om romvesener og tidsmaskiner (lærerkommentar: «det hadde vært fint om fortellingen hadde en slutt»), var det noe som skilte seg ut. Over to sider stod en omfattende tidslinje over krigen, med seks-sju hendelser ført opp fra vært av årene Norge var under okkupasjon. Håndskriften var ikke min, og heller ikke den til noen av mine foreldre. Jeg antar at det var morfar som hadde laget den til meg, kanskje i forbindelse med et skoleprosjekt.

Tidslinja var mer interessant med tanke på hva den ikke inneholdt, enn hvilke hendelser som hadde kommet med i denne versjonen av okkupasjonshistorien. Slaget om Narvik (9. april–8. juni 1940) og arrestasjonen av lærere (20. mars 1942) var for eksempel begge med, men det stod ingenting om de norske jødene. 772 av dem, det vil si omtrent halvparten, ble deportert fra Norge, og av disse ble 738 myrdet i utrydningsleire. Dette massedrapet er noe av det aller mest alvorlige som hendte i Norge under den andre verdenskrig, i hvert fall med nordmenn (tallene på sovjetiske krigsfanger som ble drept på norsk jord er enda høyere). Tidslinja i min kladdebok er likevel representativ for hvordan historien om Krigen ble fortalt i Norge, helt fram til nylig.

Det sies at hver generasjon må skrive historien på nytt, og i hele Europa ser vi nå et oppsving i kritiske blikk på krigen i seg selv, og særlig på hvordan minnene om den har blitt brukt siden. «Andra världskriget är vår tids antiken. Och vi har knappt ens börjat förstå den», skrev svenske Arvid Jurjaks nylig i avisa Expressen om hvordan synet på holocaust nå utfordres i Tyskland. Ulikt hva man noen ganger kan få inntrykk av, er ikke denne kontinuerlige omskrivingen av historien noe å være redd for, på mange måter er dette selve arbeidsbeskrivelsen til de av oss som er historikere.

Likevel har flere norske historikere gått usedvanlig hardt ut mot Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? Der mer enn antydes det at grunnene til at det norske holocaust ikke har vært en del av fortellingen om Krigen, ligger i nettopp det at det ikke er så mye å være stolt over for nordmenn flest i historien om hvordan en folkegruppe ble fjernet fra landet vårt. Hvordan denne debatten ble så spiss, hva den egentlig handler om og hva den kanskje heller burde ha handlet om, kan du lese om i mitt essay «Preteritum maskin», som vi publiserte på torsdag.

«Historien er for viktig til å overlates til historikerne», lyder ingressen i den saken, og skjønnlitterære forfattere er også del av det nye forsøket på å forstå mer av krigen, holocaust og alt som skjedde etterpå. Vinduet-bidragsyter Mattis Øybøs Bragepris-nominerte Den siste overlevende er død er for eksempel bare en av svært mange romaner utgitt de siste par årene med dette som et viktig bakteppe. På fredag publiserte vi en anmeldelse med tittelen «Etterkommarane tek ordet», hvor Maria Horvei setter romanen Om stein og jord av Peter F. Strassegger i sammenheng med nylige utgivelser av Wencke Mühleisen, Ida Jackson, Simon Stranger og Hanna Dahl.

Det har ikke så mye med krigen å gjøre, men denne morgenen har vi også publisert et essay av nobelprisvinner Olga Tokarczuk om «Hvordan oversettere redder verden». Det er opprinnelig skrevet på polsk, derfor har Julia Wiedlocha, som for øyeblikket jobber med en norsk utgave av Tokarczuks monumentalverk Jakobsbøkene, reddet verden litt ved å oversette det til norsk.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt

PS. Vi tar også med nyheten om at Helge Skodvin er blitt nominert til Årets bilde 2021 for sitt bidrag til Frode Gryttens Vinduet-artikkel «2021: Ein valkampodyssé». Vi gratulerer!