Kunsten å (ikke) snuble i overgangen

Kjære Vinduet-leser,

I en tredelt artikkelserie har Jonny Halberg skrevet om gamle bøker han ikke får ut av hodet: Først om Flann O’Briens roman Den tredje politimannen (1967), så om Herman Melvilles kortroman Bartleby (1853), og nå har han avsluttet serien med å ta for seg Anton Tsjekhovs novelle «Gusev» (1890), som er den han har hatt i hodet lengst. Det er «omtrent tredve år siden Tsjekhov-vekkelsen kom til og begynte å overta husstanden min», anslår han i en epost, og nøler ikke med å karakterisere «Gusev» som sin favorittnovelle, eller «en av fem, i hvertfall». Han underviste en gang novellen på et skrivekurs i Marrakech, og fikk under evalueringen kritikk for å ha valgt for vanskelige og dystre noveller – de andre novellene var «Den svarte katten» av Edgar Allan Poe og «Lappin og Lapinova» av Virginia Woolf – og dessuten var det han sa for vanskelig, fremgikk det videre av evalueringen, og en kveld ble han til overmål forsøkt knivstukket, «men det var i en sidegate, og av en lokal tenåring, etter en misforståelse.»

I alle fall blir ikke Jonny Halberg ferdig med Tsjekhovs novelle og dens tittelfigur, «denne enkle bondetampen som ligger og irriterer vettet av en annen menig nede i en sykekabin på et skip på vei tilbake fra krig i Asia … Det er en stemning i novellen som det er umulig å gjengi.» Så han har forsøkt en annen innfallsvinkel: Han har skrevet novellen om, med en annen gammel mester som modell. «Beethoven tok en middelmådig komponists vals og skrev sine variasjoner over den. Komponisten het Diabelli og variasjonene ble kalt ‘Diabelli-variasjonene’. Diabelli huskes i dag først og fremst på grunn av Beethovens uthalte lek med Diabellis vals. Jeg gjør det omvendt. Jeg valgte en lengre novelle og skrev en kortere variant», forklarer han, «der ordene ikke lenger er Tsjekhovs, men mine, mens omgivelsene, personene og stemningen, Tsjekhovs tonespråk, er beholdt.» Les Jonny Halbergs versjon «Halberg-variasjonen» herfra.

Vi har også en helt fersk utgave av Hanna Stoltenbergs månedlige spalte «Mikroanmeldelser», som denne gang tar for seg to nylig utgitte romaner, en tyrkisk og en japansk, og midtveis også rommer en personlig kontorromankanon, og dessuten er en spalte med en lett gusevsk stemning, selv om den ikke foregår i en dunkel sykekabin, men i et åpent landskap. Les «Mikroanmeldelser (mars)» av Hanna Stoltenberg herfra.

Denne utgaven av Vinduets redaksjonelle nyhetsbrev er for øvrig én dag forsinket; vi skylder på laurbærene, de er bare så gode å hvile på. I forrige uke ble nemlig Vinduet utmerket under den årlige prisutdelingen til Norsk Tidsskriftforening, i «åpen klasse», som er en «spesiell mulighet for juryen til å trekke frem noe helt unikt som er skjedd på tidsskriftområdet», ifølge foreningen.

Utdrag fra juryens begrunnelse: «Når et av våre eldste litteraturtidsskrift blir et rent nett-tidsskrift, vekker det juryens oppmerksomhet. Historien er full av eksempler på tidsskrifter som har snublet i overgangen, men her har vi ett som har klart det [overgangen, formodentlig, ikke å snuble i den, som enkelte vittige tunger vil ha det til, red.anm.]. I likhet med papirutgaven har nettutgaven et godt design med gjennomført god og bevisst bildebruk, og en dyktig fast illustratør. Leseopplevelsen er god også i det nye formatet. Det er lett å finne fram mellom seksjonene, og vi tilbys et rikholdig, om ikke komplett, arkiv tilbake til første lederartikkel fra 1947. Vinduet har satt kursen videre, og vi følger spent med.»

For den fulle vinnerlisten, se Norsk Tidsskriftforenings nettside (gratulerer til resten av vinnerne), og for en vaskeekte pressemelding med glade redaktører avbildet foran et vindu, se her.

Vi vil gjerne også dvele litt ved Vinduets dyktige, faste illustratør, som heter Oscar Grønner, og har vært involvert siden begynnelsen av vår redaktørperiode. Her er et potpourri av noen av hans illustrasjoner:

Jeg (Simen) ble først oppmerksom på Oscar da han illustrerte en (forlengst utsolgt) t-skjorte for det amerikanske tidsskriftet og forlagshuset McSweeney’s, og så for meg at jeg hadde snublet over en norsk, internasjonal illustratørstjerne som hadde gått under alle andres radar. Men han har så klart ikke gått under noen andres radar, han er gigantisk på Instagram, han har illustrert for publikasjoner som New York Times Magazine, Apartamento, Fader og Le Monde, og var i sin tid i praksis hos Vinduets nettsidedesigner Aslak Gurholt (alias Yokoland) og illustrerte i den forbindelse også min redaktørkollega Olas andre roman Firenze (Flamme Forlag).
Oscar er født i 1988, oppvokst på Larkollen i Moss, har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo, Central Saint Martins College of Arts and Design i London og Det Kongelige Akademi i København, og befinner seg i skrivende stund på ferie i Vietnam, hvorfra følgende epostintervju er besvart:

Hva var det som gjorde at du ville bli illustratør i utgangspunktet?

– Den kom litt til meg, denne jobben. For mange år siden jobbet jeg med en masteroppgave som jeg hatet, og prokrastinerte med å tegne og legge ut tegningene på Instagram. Etter hvert fikk jeg å få flere oppdrag fra forskjellige tidsskrifter og merkevarer rundt omkring i verden. Jeg strittet litt imot å jobbe med det på fulltid, men etterhvert følte jeg det var en mulighet jeg ville se hvor ville gå.

Hvordan ble du litteraturtidsskrift- og t-skjorte-illustratør for McSweeney’s?

– Det var også bare gjennom Instagram, egentlig.

Skiller illustrasjonene dine for Vinduet seg fra hvordan du jobber ellers, vil du si?

– Jeg synes det er veldig gode tekster å ta utgangspunkt i og liker at det er stor variasjon i temaene. I Vinduet har jeg prøvd å teste ut litt forskjellige stiler og prøve noen nye ting.

Hva gjør du når du er i varmere strøk, sitter du og tegner soloppgangen eller leser du noe også?

– Jeg pleier å reise vekk noen måneder på vinteren. Jeg jobber herfra, så det blir ganske rolige dager. Spiser mye god mat, spiller litt tennis og sykler rundt og ser meg rundt. Jeg hører mye på lydbøker mens jeg tegner. Akkurat nå hører jeg på Quentin Tarantinos romanversjon av Once Upon a Time in Hollywood. Og så leser jeg en bok jeg fant på hotellet jeg bor på: The Agony and the Ecstasy, om Michelangelo.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innse