Lærervikaren i Arendal

Kjære Vinduet-leser,

I dag kan du lese andre utgave av Hanna Stoltenbergs månedlige spalte Mikroanmeldelser, hvor hun anbefaler en håndfull nye og/eller eldre bøker av ofte moderat lengde (selv om det altså er anmeldelsene og ikke nødvendigvis bøkene som er «mikro–» ). I premierespalten klokket alle omtalte bøker inn under 200 sider, denne gang gikk det verre, eller bedre.

Siden sist har også Marius Emanuelsen, toneangivende Vinduet-skribent under vår forgjenger Maria Horveis redaktørperiode, anmeldt Linn Ullmanns nye bok. «Jente, 1983 er en svimlende og utmattende roman», skriver han og mener det, for ordens skyld, som et kompliment: «Mange lesere vil nok kjenne på frustrasjonen over ikke å vite hvor man er på vei – og i dette ligger en av romanens absolutte kvaliteter.»

Noe av det samme kan sies – og da, igjen, utelukkende ment som et kompliment – om vår hovedtekst denne uken, som gikk på nett innimellom vanningspausene under det tv-sendte verdenscupstevnet i Stavanger lørdag. «En sann svir», skrevet av Torbjørn Klippenvåg Pettersen, er en personlig elegi over skøytesporten og en tekst som – lik 10000 meter, enkeltdistansen han holder høyest – byr på en god del venstresvinger. Hovedsakelig handler «En sann svir» om hvordan hurtigløp på skøyter behandles i Dag Solstads forfatterskap, og da særlig i Roman 1987, men artikkelforfatteren spør seg også om skøytesportens utvikling speiler samfunnsutviklingen, og undersøker om det er noe i at et skøyteløp er en måte å «dras med sentripetal magi nærmere mysteriets sentrum». I det hele tatt stiller dette essayet – for å si det med et sitat hentet derfra, som igjen siterer Elias Rukla i Solstad-romanen Genanse og verdighet – «et par av de elementære spørsmålene ethvert menneske må stille seg, hvis ikke alt, i selve utgangspunktet, skal være at det er samma faen alt sammen.»

Torbjørn Klippenvåg Pettersen (f. 1982) er fra Siljan kommune i Vestfold og Telemark fylke. Han er utdannet historiker fra Universitetet i Oslo, hvor han skrev en ifølge ham selv «sterkt mislikt» masteroppgave om den kommunistiske foreningen Mot Dag og «motdagistisk antifascisme i teori og praksis». For tiden jobber han som ringevikar på en videregående skole i Arendal. (Hvor Dag Solstad, før sin litterære debut, var journalist i lokalavisa Tiden: «Selv om jeg har mange krysningspunkter med hans liv – jeg tok for eksempel PPU på Notodden, da hadde jeg hybel hvor jeg så over til det gamle biblioteket hvor T. Singer jobbet – så var det tilfeldig at jeg havna i Arendal, faktisk», bedyrer Torbjørn Klippenvåg Pettersen i telefonen.)

Dette er hans første Vinduet-tekst.

– Dette er min første tidsskriftsartikkel overhodet. Jeg har ikke sett noen grunn til å oppsøke offentligheten før. Som det står i Roman 1987, så tilhører jeg «de stille i landet».

Jeg bare tenker på den runden vi gikk i korrekturen på om sammenlagtmesterskap skal skrives «allround» eller «all round», hvor du insisterte på «all round» av hensyn til rytmen, fordi «en spondé har mer alvor i seg». Og så var det en hommage til Solstads syntaks, som du ville beholde. Og noen allusjoner til Georg Johannesen … Så du tilhører også en norsk essaytradisjon, vil du ikke si det?

- For all del: Jeg har lest utrolig mye Georg Johannesen. Og sikkert ikke forstått så mye. Jeg skal i hvert fall ikke skryte på meg at – altså, Georg Johannesen, han er mye klokere enn meg. Og det er ikke noe bevisst aping. Men jeg tenker at noe av fordelen med å skrive et essay er selvfølgelig at man kan ha det litt morsomt med å tenke litt annerledes enn hvis man skriver en streit artikkel.

Du nevnte i en innledende epost at teksten er «delvis strukturert som en 10000-meter». Går det an å gi noen hint om hvordan leseren kan spotte det?

– Det forsvant endel i redigeringsprosessen og var ikke et sentralt poeng, heller. Men jeg har lest utrolig mye kjedelig sakprosa, avhandlingsprosa – innledning, hoveddel og konklusjon – som det nesten ikke er mulig å komme seg gjennom uten å drikke altfor mye konjakk. 10000 er jo mer runde på runde på runde, så da har man en rytme på gang. Så det er bare en måte å tenke på og strukturere på, som gjør det lettere å skrive, for min del, i alle fall.

Hvordan var det å se en 10000-meter på tv igjen i helga?

– Det var jo bare sorgen, det. Med norske øyne er det resignasjon og fortvilelse. [Ingen nordmenn var kvalifisert til A-gruppen, mens svenske Nils van der Poel vant og satte banerekord.] Han går så utrolig bra. 12,38,92 i Stavanger. Det er helt drøyt. Men det er ganske trist å se på tribunene – det er ikke så ofte jeg går på skøytestevner selv, men hvis jeg gjorde det, ville jeg nok trukket ned snittalderen ganske betraktelig.

Men det er ikke lenge siden Norge gjorde det skikkelig bra?

– I 2018 ble det jo både gull på 500 og sølv på 1000 [Håvard Holmefjord Lorentzen i OL i Pyeongchang]. Men det går så fort. Jeg er såpass gammeldags nordmenn at jeg liker best langrenn når det er femmil, og så liker jeg 10000 best når det er skøyter. Jeg orker ikke å lese alle disse kommunikeene fra det internasjonale skøyteforbundet, men det virker som om 10000 bare blir avviklet snart og så bytter de det ut med 3000 meter, og da, da er det game over for min del.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset