Mellom Donald og Dudleif

Kjære Vinduet-leser,

Noen ganger kan det føles som om det er Tore Renbergs verden og vi andre bare lever i den. Hans historiske roman Lungeflyteprøven, om 1600-tallets trolldomsprosesser, har toppet Bokhandlerforeningens salgsoversikt for 'Skjønnlitteratur voksne' den siste måneden, under helgens Kapittel-festival i sin hjemby Stavanger var han på programmet ved ikke mindre enn tre arrangementer og innimellom er han på en 20-byers bokturné. Skal det også nevnes at hans comeback-klare sambygdinger Kaizers Orchestras singel «Dine gamle dager er nå» kan være inspirert av hans roman Dette er mine gamle dager fra 2011, at hans roman Tollak til Ingeborg er blitt teaterstykke og at Stavangers hovedbibliotek Sølvberget har gått til det skritt å sette sammen en guide til «Bøker for deg som leser Lungeflyteprøven»?

Ved enden av forrige uke måtte imidlertid Tore Renberg se seg forbigått på bestselgerlisten og gratulerte i form av et slags telegram i tredje person entall på sin åpne Facebook-side «en annen 1600-tallsnisse, vedhoggeren fra Fåvang i Gudbrandsdalen, Lars Mytting» med forbigåelsen, «og ikke minst gratulerer han landets boklesende flokk med deres status som førstelinje i kampen mot barbariet!»

I Danmark, hvor forlaget Gutkind har kjøpt rettighetene til Lungeflyteprøven, kom Olga Ravn på fredag ut med sin nye roman Voksbarnet, som også handler om trolldomsprosesser i datidens Danmark-Norge. Maria Olerud, som sist skrev for Vinduet om Bruno Schulz og i mellomtiden har debutert litterært med novellesamlingen Blomsterkrans (Aschehoug), har lest Voksbarnet og Lungeflyteprøven opp mot hverandre og konstaterer at bøkene, til tross for deres likheter, «vil ulike ting». Hun problematiserer også vår tids omseggripende «ametystestetikk», forsøker å rehabilitere Harry Potters umagiske fetter Dudleif Dumling og trekker inn sin egen mor, som siden 1990-tallet har identifisert seg som heks.

Les Maria Oleruds dobbeltanmeldelse «Ikke vær en gomp».

I ukens andre nye tekst på Vinduet.no, «Propag-and-a?!», skriver Morgenbladets filmanmelder Viviana Vega om den mytiske pamfletten Para leer al Pato Donald («Hvordan lese Donald Duck») og hvorfor den ble brent på bokbål og hele opplag kastet i Valparaísobukten da Augusto Pinochet tok makten fra den sosialistiske presidenten Salvador Allende i Chile for 50 år siden denne måneden. Pamfletten er aktualisert også av at en av dens to forfattere, Ariel Dorfman (som fungerte som «kulturell rådgiver» for Allende), nå er ute med sin 38. bok, romanen The Suicide Museum, hvor han vender tilbake til statskuppet og Allendes tragiske endelikt.

I en anmeldelse av romanen i New Yorker bemerkes i en parentes at Dorfman først ble kjent for How to Read Donald Duck, en «tynn, brutal, marxistisk avkledning av den amerikanske popkulturelle eksportmaskinen», som «var en generasjon forut for sin tid». Men som Viviana Vega påpeker i sin artikkel, kom pamfletten ut samme år som den norske jusstudenten Jon Gisle skrev en artikkel kalt «Donaldismen» i Vinduet (3–4/1971), som to år senere ble til en bok ved samme navn, utgitt som pocket i Gyldendals Fakkel-serie. Til forskjell fra Ariel Dorfman og hans medforfatter Armand Mattelart, som i deres forord til How to Read Donald Duck understreket at utgivelsen «ikke var en akademisk øvelse», var det nettopp det Gisle mente Donaldismen som, «en muntert-vitenskapelig analyse over Donald Duck og hans verden», som bokens undertittel lyder. 

Det forhindret ikke at Donaldismen er blitt gjenstand for politiske lesninger – Thomas Hylland Eriksen deltok i en studiesirkel om boken på 70-tallet, fortalte han nylig Klassekampen: «Vi prøvde å gjøre den relevant for en liberal progressiv politikk, noe vi antakelig ikke klarte» – ei heller at den senere arbeidsrettseksperten og Jusleksikon-forfatteren Jon Gisle har fått æren for det som ifølge forlagsteksten «regnes som det konstituerende verk innen norsk donaldforskning», en ære han innimellom har forsøkt å fravriste seg, for eksempel i et intervju med tidligere Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup i Vinduet («Den andres andre», 1/2006).

«Jeg synes det er noe nerdete over mange av disse donaldisttreffene […] Voksne menn, det er nesten bare menn, som har gravd seg dypt ned i sin egen verden. Og ikke alltid klarer å grave seg ut igjen», sa Gisle dengang.

Dette gjorde Kjelstrup en smule paff – «Er det jeg som ikke skjønner et kvakk?» – men han avsluttet likevel artikkelen med en redaksjonell hale hvor han oppfordret Gyldendal til å gjenutgi Donaldismen, som for lengst var ute av trykk. Og dette gikk troll i ord, allerede senere samme år kom en revidert gjenutgivelse, med et nyskrevet kapittel om rettsvesenet i Andeby. Men siden er det Kjelstrup som har overtatt stafettpinnen, han debuterte i juni i år som manusforfatter for det norske Donald-ukeheftet med pikaresken «Donald i Langtvekkistan». Mens Jon Gisle, som pensjonerte seg fra sin private arbeidsrettspraksis i 2020, har fått nyte sitt otium mer eller mindre i fred inntil jeg nylig ringte og spurte om vi kunne digitalisere hans opprinnelige Vinduet-artikkel. 

Det hadde han for så vidt ikke noe imot, han bare påpekte at «det var lenge siden». Jeg spurte også om han kjente til How to Read Donald Duck. Det bekreftet han (han husket også navnet på forfatterne), men han trodde boken bare fantes på spansk og hadde derfor aldri lest den. Til slutt spurte jeg hva han fordrev pensjonisttilværelsen med? Han fortalte at han skriver litt for Store Norske Leksikon, før han raskt la til: «Ikke om tegneserier.»

For mer, les «Propag-and-a?!» av Viviana Vega.

PS. Ukens arkivtekst: «Donaldismen» av Jon Gisle.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)