Mikroanmeldelser, MiniDisc og Mars

Kjære Vinduet-leser,

Det er en glede å kunne melde at Hanna Stoltenberg, Tarjei Vesaas’ debutantpris-vinner og medlem av redaksjonsrådet vårt, er tilbake med sin faste spalte «Mikroanmeldelser», hvor hun skriver relativt kort om et knippe nye, gamle og/eller nyutgitte (som regel korte) bøker hun (som regel) anbefaler. Spalten har hatt en pause på ni måneder, hun har nemlig gjennomgått et svangerskap siden sist, som ikke later til å ha gått på bekostning av lesevanene, snarere tvert imot, blant denne månedens utvalgte bøker er den lengste romanen hun har anbefalt hittil, og første bind i et selvbiografisk seksbindsverk.

Tidligere denne måneden var det filmfestival i Venezia, med Noah Baumbachs adapsjon av Don DeLillo-romanen White Noise fra 1985 (utgitt på norsk som Hvit støy samme år) som åpningsfilm. Birger Vestmo anmeldte filmen for NRK, og hadde sine reservasjoner – «Man får fornemmelsen av at bokas abstrakte bestanddeler ikke er helt enkle å kombinere i filmatisk form. Flere av kapitlene virker fremmede for hverandre, slik at tematikk og budskap fremstår en smule springende» – men konkluderte med at historien, til tross for at den foregår på 1980-tallet, «føles nesten smertelig kontemporær».

I påvente av den norske premieren på White Noise er ukens arkivtekst «Et bilde av Don DeLillo», et noe nær definitivt intervju med den amerikanske setningskunstneren gjort av Mattis Øybø i New York for Vinduet 2/1999, som aldri tidligere har vært tilgjengelig på Vinduet.no, siden originaldokumentet har ligget hjelpeløst begravd på en floppy disk og intervjuopptaket på en MiniDisc, to lagringsenheter som etter hvert har kommet til å føles nesten like delilloske som «Zapruder-teipen» eller skyen med ukjente kjemikalier som hjemsøker en småby i White Noise. Tro til DeLillos stil er intervjuet bygd opp av tildels fragmenterte bestanddeler og fremstår nesten smertelig kontemporært. Les det (takket være hjelp fra Nasjonalbiblioteket) her.

I etterkant av forrige ukes anmeldelse av Alfred Fidjestøls Georg Johannesen-biografi Innerst i hjertet har jeg min forstand, har vi dessuten digitalisert teksten Torbjørn Klippenvåg Pettersen siterte til slutt i sin anmeldelse: «Om den norske nyrealismen», skrevet da Georg Johannesen var inne i sitt første årsvikariat som foreleser i litteratur på Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen, er en sjeldent sitatvennlig (selv til ham å være) harselas med datidens mest toneangivende norske litteraturkritikere- og historikere og det han opplevde som deres smule gudskompleks.

Litteraturkritikk var også tema for årets gjenopplivede Norsk-amerikansk litteraturfestival (populært kalt NALF), som ble avholdt 8.-10. september på Litteraturhuset i Oslo. Vi dekket i fjor høst NALF i form av en tredelt artikkelserie om festivalens første fem år (les del 1, del 2 og del 3). Men Vinduets opplevelse av årets festival ble amputert på grunn av sesongrelatert sykdom, så for en behørig festivalrapport må vi henvise til den amerikanske kritikeren Christian Lorentzens personlige nyhetsbrev, som muligens er bak betalingsmur, men til gjengjeld har det meste – både Per Petterson, Jonas Gahr Støre og «the butcher from Bergen» (Preben Jordal) figurerer.

Jeg (Simen V. Gonsholt) vil bare legge til at for meg var det Christian Lorentzen selv som sto for det desiderte høydepunktet på festivalen (av det rett nok lille jeg fikk med meg av den), ja, jeg vil si han destillerte selve følelsen av NALF. Det skjedde fredag kveld under en panelsamtale om «Litteraturkritikk i dag», som han innledet med en «kartografisk» presentasjon av den nordamerikanske tidskriftsoffentligheten anno 2022. Den offentligheten er mer fragmentert enn før, slik han så det, ikke lenger så mye definert av østkyst (New York) og vestkyst (San Francisco), men også av mindre og mer regionale journaler – han nevnte blant annet Cleveland Review of Books, Chicago-baserte The Point (som også var representert med to redaktører på festivalen), Washington, D.C.-baserte Liberties og nystartede Mars Review of Books, som ikke er basert på Mars, beklaget han, bare et veldig teknolibertariansk innstilt litteraturtidsskrift.

Selve NALF-følelsen oppsto for meg imidlertid først da Christian Lorentzen, i et resonnement om eksempler på aktive kritikere som bygger bro mellom tidsskrifter og akademia, trakk frem The New Yorker-skribenten «Luke Menand», som jeg aldri hadde hørt om før. Jeg har hørt om Louis Menand, den Pulitzer-prisvinnende Harvard-professoren som i fjor ga ut The Free World, et mammutverk om etterkrigstidens intellektuelle historie; jeg hadde bare aldri hørt ham omtalt som «Luke». Men det gir såklart totalt mening: Det er en noe særamerikansk tradisjon for at åndshøvdinger opererer med kjælenavn – og jo mer aristokratiske navn de i utgangspunktet har, og ikke minst hvis de har fornavn bestående bare av initialer, jo mer utstudert guttete er tilnavnene.

Men om man så har stålkontroll på New Yorker-bylines, og er klar over at redaktør David Remnick bare er «Dave» blant venner, og hans høyre hånd Henry Finder bare «Hank», og deres tidligere redaktørkollega Charles McGrath bare «Chip», og musikkskribenten Kelefa Sanneh bare «K», og for den saks skyld at New York Times’ filmkritiker A.O. Scott bare er «Tony» og J.D. Salinger en gang bare var «Jerry» … så vil jeg tro at forsvinnende få publikummere under årets Norsk-amerikanske litteraturfestival kjenner Louis Menand som Luke. Men det tok Christian Lorentzen for gitt at vi gjorde. Og det er det man på en måte bare må elske med NALF.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset