Musikkens materielle strukturer

Kjære Vinduet-leser,

Sommeren står for døren, et faktum som denne uken avtegner seg i våre spalter, for å si det litt høystemt. På denne tiden i fjor publiserte vi en stor sommerlektyre-enquête, med respondenter fra fjern og nær; i år er det Vinduets faste spaltist Hanna Stoltenberg som står for sesongens lesetips, i form av en for anledningen utvidet spesialutgave av hennes «Mikroanmeldelser», hvor hun (som regel) anbefaler (som regel) korte bøker.

Les «Mikroanmeldelser (sommer 2023)» av Hanna Stoltenberg, og så er det bare å ta det derfra.

Vi har også en utvidet, originalspråklig versjon av Leo Robsons essay om sin landsmann Martin Amis (1949–2023), opprinnelig publisert i oversatt form som «Å få taket på Martin Amis» i forrige uke. Det kan muligens virke kontraintuitivt å publisere en engelsk versjon etterpå, men for det første er det en anledning til å diskutere over klokka to-iskaffen om «eplekjekk» er en adekvat oversettelse av det engelsk-franske adjektivet «louche», og for det andre går Leo Robson i denne redux-versjonen enda nærmere inn på Martin Amis’ språklige stil, litterære forbilder, særegne romantenkning og hvorfor, som tidligere Granta-redaktør Ian Jack en gang skrev, «[a] lot of people seem not to like Martin Amis.» For Leo Robson betød imidlertid Martin Amis’ prosa «mer for meg enn nesten noen andres», noe han mellom disse versjonene forøvrig utdypet i en utgave av sitt personlige nyhetsbrev.

Les «Getting the Hang of Martin Amis» av Leo Robson.

Og så har vi denne uken en Vinduet-debutant i dramatikeren og artisten Nosizwe Lise Baqwa. Hun er for tiden aktuell som skuespiller i Camara Lundestad Joofs stykke De må føde oss eller pule oss for å elske oss på Den Nationale Scene i Bergen, og debuterer samtidig skjønnlitterært med novellen «Sykkelen», som begynner med setningen «Jeg hadde pynta meg for å dra på teater senere på kvelden, men måtte innom Tøyen for å sjekke at broren min ikke var død.»

Les «Sykkelen» av Nosizwe Lise Baqwa på Vinduet.no.

*

Over til noe helt annet: I min (Ola Innsets) ofte utskjelte Peugeot Partner står radioen fast på kanalen NRK P13. Etter hvert som P3 har forandret seg for å fange de som nå er 15 til 29 år, har både lyttere og programverter som ikke lenger er innenfor aldersgruppa flyttet virksomheten over til P13 – en slags radiokanal for voksne som nekter å bli voksne. Akkurat det er jo ikke det mest subversive man kan drive med i våre dager – og jeg ser med en viss gru på de gamle grå som fortsatt klamrer seg til ideen om seg selv som opprørske fordi de hørte på rock på 1970-tallet. «Vi som var der» heter en ny bok om da rocken kom til Moss, som man kan kjøpe på mitt lokale supermarked, og jeg håper at vi ikke helt er der ennå.

Men var det ikke noe litt spesielt med musikken da akkurat jeg hadde mitt formative tiår og lagde CD-R-samlere med låter av ukjente band jeg hadde som «top friends» på Myspace? Jørgen Hegstad driver i hvert fall et eget radioprogram på nevnte kanal som handler om nettopp musikken fra årtusenets første tiår: «Y2K» sendes hver tirsdag 15–17, et tidspunkt som ofte er «drive time» for de av oss som bor i provinsen og skal hente i barnehagen, og er et program som går i dybden på såkalt alternativ pop og rock fra 2000-tallet. «Det var vanskelig å følge med på den tida», sier Hegstad ofte i sendingene, «men jeg gjorde det!». I forlengelsen av fjorårets tidvis bejublede Vinduet-serie om «litteraturens materielle strukturer» har dette refrenget fått meg til å tenke på musikkens materielle strukturer, og hvordan endringer i økonomi og teknologi avspeiles i kunsten og kulturen.

Jeg bestemte meg for å stille Jørgen Hegstad noen spørsmål om nettopp dette:

Du sier ofte i programmet ditt at det var vanskelig å følge med på ny musikk på den tida. Var ikke dét også litt fint? At det skjedde så mye i så mange ulike kanaler?

– Jeg syntes i hvert fall det var uhyre spennende dengang, siden det plutselig ble mulig å kjappere finne andre folk som likte samme type musikk, og at det derfor føltes som at man åpnet et nytt skattkammer hver gang man snublet over et band med kazoo og altfor kompliserte låttitler på Myspace. Men jeg tror også at forgjengeligheten økte, i og med at veien til OiNK! og Limewire ble kort og harddiskene med 128-kbps-mp3er og håpløse metadata etter hvert ble fylt opp og avglemt. Da glemmer man fort hvor mye man likte such_great_heights.mp3 – for eksempel.

Jeg har noen ganger tenkt at y2k-perioden var et slags lite «blipp», hvor internett gjorde at de som lager musikken, forstod teknologien for hvordan man får den ut til folk bedre enn hva folk i musikkbransjen gjorde – og så skapte det en litt unik periode hvor «portvokterne» i plateselskap osv. på en måte ble satt litt ut av spill. Jeg har inntrykk av at ting er mer strømlinjeforma igjen nå, at man nesten må via profesjonelle aktører i all slags byråer for å ha noen som helst sjanse til å nå ut med musikk. Stemmer det, tror du?

– Dette tror jeg stemmer. Samtidig så man hvor kjappe plateselskapene var til å signere bandene på tidlig 00-tall så raskt den første hypen hadde kommet, for så å fullstendig ødelegge bandet ved å styre dem i merkelige musikalske retninger, plassere dem i studio med lite egnede produsenter, osv. (se: Hot Hot Heat, Black Kids, Clap Your Hands Say Yeah, Gossip, Tapes’n’Tapes +++). Nå er, for det første, linjene mellom det å være uavhengig og major label-artist visket ut – for eksempel via aktører som AWAL og lignende forretningsmodeller. Nå hører man omtrent ukentlig om ulike gjennombrudd via TikTok, TV-serier og lignende – hvor mye der som er tilfeldig og hvor mye som er plantet, er vanskelig å si. Jeg synes derimot fortsatt det er uhyre gøy at den tjuetre år gamle debutsingelen til det skotske kunstrockbandet Life Without Buildings ble en TikTok-hit i 2021. Skulle tenkt meg å ha sett markedsføringsplanen bak den!

Siden man må ha en million streams for å tjene noe i nærheten av det man før kunne tjene på å selge tusen CD-er har det jo på en måte blitt vanskeligere nå å være et «lite» band – det virker som det er litt mer enten/eller nå? Verdensherredømme eller ingenting? Er det sånn at noe kult (Myspace!) åpna døra for noe kjipt (Spotify!), eller er det bare jeg som er blitt en gammel gubbe?

– Jeg bruker Spotify til å oppdage nye band på omtrent samme måte som jeg brukte Myspace i sin tid («hvis du liker dette, hør på dette!»), men det er klart at bismaken er voldsomt mye kraftigere. Jeg er overbevist om at det er langt vanskeligere å være et «lite» band i denne forretningsmodellen, men samtidig ser jeg ikke så mange andre måter en entusiast kan sitte på Bøler og finne et nytt favoritt-emopunkband i Daegu i Sør-Korea.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt