Nora, Isak, William og Per Thomas

Kjære Vinduet-leser,

Vår hovedsak denne uken er det personlige essayet «Gründeren er gal» av den nylige romandebutanten, festivalmakeren og forleggeren Synne Øverland Knudsen, som skriver om den store satsningen på lyd i norsk bokbransje, som hun ble sugd opp i da hun for noen år siden startet den kunstnerisk ambisiøse lydboksingel-plattformen Ferdigsnakka, som forente opplesning og musikk. Men er lydlitteraturen «kunst, eller er den forretning?» spør hun seg noe desillusjonert nå.

Mens Frode Sæland, forfatter av to bøker om andre verdenskrig, har skrevet et svar til min redaktørkollega Ola Innset, titulert «Steile fronter eller skarp meningsbrytning», som i denne omgang avslutter deres diskusjon om Marte Michelet-debatten, det norske holocaust og historikerstanden.

Og så har Marius Emanuelsen anmeldt Matrix, den nye historiske romanen til Florida-baserte Lauren Groff, som ble kortlistet til fjorårets amerikanske National Book Award, nå foreligger på norsk, og tegner – til tross for vår anmelders relativt knusende dom, under overskriften «Tannløs utopi» – til å bli fast inventar i bokhandlenes sjokkselgere en stund framover.

Så også i Beograd, kan jeg rapportere om, bare at hun der er mer kjent som Loren Grof, i tråd med den særegne fonetiske forenklingen som blir utenlandske forfattere til del i Serbia – i den engelskspråklige seksjonen i byens største bokhandel finner man også den minimalistiske amerikanske novellekunstneren Reijmond Karver, rockestjernememoarene til Brus Springstin, Šerlok Holms-bøkene til Artur Konan Dolj og Stiv Džobs-biografien til Volter Ajzakson. (Mens byens cinematek har en pågående Vudi Alen-retrospektiv; Peter Handke, derimot, som til og med selges på supermarkedene, er bare Peter Handke.)

Dette nyhetsbrevet er altså skrevet fra Beograd, hovedstaden i Serbia, som kanskje ikke er et av Europas heteste reisemål akkurat nå, bortsett fra bokstavelig talt, med 29 grader og overhengende fare for smog i korttidsvarselet. Men av-og på-forholdet mellom Serbia og Vesten er ikke blitt noe mindre kjølig i det siste, verken av vinterens karantenespetakkel rundt byens store sønn Novak Djokovic, som hans far på en pressekonferanse hevdet australske myndigheter «forsøkte å korsfeste», som Jesus – «og ikke bare ham, men vårt land, vårt vakre Serbia», la Srđan Djokovic til – i og med at verdenseneren i tennis ble kastet ut av Australian Open på grunn av sin vaksinenekt; av vårens pro-russiske demonstrasjoner på Republikkplassen i Beograd (altså ikke antidemonstrasjoner til støttedemonstrasjoner for Ukraina, bare generelt pro); eller av at Aleksandar Vučić, informasjonsminister og ultranasjonalist under Kosovokrigen, nylig ble gjenvalgt til landets president.

Men dette er åpenbart ikke Beograd oppsummert. Det var i alle fall ikke noen merkbar ryggen-mot-verden-stemning i Dorćol, det brosteinsbelagte og lindetre-kledde studentkvarteret som huser Universitet i Beograds filologiske fakultet og deres skandinaviske avdeling, hvor jeg var invitert til å holde et foredrag om Vinduet i helgen. Avdelingen for skandinaviske språk, litteratur og kultur er livsverket til Ljubiša Rajić (1947-2012), språkprofessoren og oversetteren som tok hovedfag i nordisk på Blindern, dro hjem, åpnet et lektorat i norsk i 1977, et helt institutt i 1988, og under NATOs militære intervensjon med flyangrep i Serbia for 13 år siden skrev en åpen dagbok i Dagbladet, som gjorde ham til «stemmen fra Beograd» og senere ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden for fremme av norsk-serbiske forbindelser.

I et intervju fra 1999 med Uniforum, nettavisen til Universitetet i Oslo, er Ljubiša Rajić sitert på at «eg skal kjempa for å få Universitetet i Beograd til å bli ein god akademisk utdanningsinstitusjon igjen (…). Eg vil ikkje at den serbiske ungdomsgenerasjonen skal betala rekninga for min generasjon sine ugjerningar og øydeleggjingar.» Skandinavisk avdeling tilbyr i dag studier i norsk, svensk og dansk språk og litteratur, hvorav norsk er det desidert mest populære studiet, ifølge min vert, den danske sendelektoren og litteratur-og teaterkritikeren Kasper Dam Nielsen, en popularitet han tilskriver tre hovedfaktorer: 1) Arven etter Ljubiša Rajić (se hans gamle loftskontor nedenfor, fylt til randen med norsk litteratur), 2) black metal og 3) NRKs ungdomsserie «Skam».

Og slik gikk det til at en søndag i mai fylte unge serbiske skandinavister et klasserom tapetsert med et svensk kart, en dansk fiskeartplansje og et bilde av Marit Bjørgen med melkebart, for å overvære en verken obligatorisk eller direkte pensumrelevant forelesning om Vinduets 75-årige historie. Under Q&A-seansen var jeg kanskje litt forberedt på å bli bedt om å gi en oppdatering på hvordan det går med Nora, William, Isak og resten av «Skam»-gjengen, men det eneste jeg i grunn fikk spørsmål om, var hva nordiskprofessor Per Thomas Andersen driver med for tiden? Holder han fortsatt på med sin litteraturhistorie?

PS. For en mer utførlig reiseskildring fra Balkan, se ukens arkivsak, «Å skrive om å reise for å reise» av Nils Henrik Smith fra Vinduet 1/2019, som nå er tilgjengelig på nett for første gang.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset