Partisippenes indre kamp

Kjære Vinduet-leser,

Etter påskeoktaven og en ukes nyhetsbrevpause har vi to nye, høyaktuelle essays og et mer tidløst språkproblem vi gjerne vil dele med dere.

De omseggripende folkedemonstrasjonene mot Emmanuel Macrons pensjonsreform i Frankrike har preget nyhetsbildet siden sist, og eskalert med voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi. «Selv om det er vanskelig å forsvare volden, mener mange at den kan forklares, og noen av de beste forklaringene finner vi i fransk samtidslitteratur», skriver Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo, i essayet «Fem avkuttede hender». Overskriften på essayet er hentet fra en av titlene i den voksende «gul vest-litteraturen» – de gule vestene er nemlig ikke lenger bare en protestbevegelse, det er blitt en litterær undersjanger i Frankrike. Les Kjerstin Aukrusts første Vinduet-tekst herfra.

Ukens andre nye tekst er også forfattet av en Vinduet-debutant: I «Olav Duun og den første norske klimaromanen» skriver Maria Olerud, tidligere Natur og Ungdom-aktivist og litteraturanmelder i Vårt Land, om hennes lesning av Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, hvor havet brått stiger, med katastrofale konsekvenser for et (fiktivt) utvær og dets beboere langs norskekysten. Som Maria Olerud påpeker, ble Duun av Dag Solstad for noen år siden avskrevet som en forfatter som ikke angår hans liv. Selv er hun av en annen oppfatning. «I dag framstår kanskje den menneskeskapte sjette masseutryddelsen av jordens artsmangfold som en enda større trussel enn menneskeskapte klimaendringer. Og fra dag til dag tenker vi muligens mer på atomkrig. Men faren for klimaødeleggelse er langt ifra over, katastrofen lar bare vente litt på seg. Som Duuns forteller bemerker: 'Det hadde ikkje hendt hit-til. Det kom ikkje til å hende heller. Visst det da ikkje hendte i år.' Akkurat slik har livet kjentes, hele livet», skriver hun. Les «Olav Duun og den første norske klimaromanen» herfra.

Vi minner også om den amerikanske forfatteren Dave Eggers’ første Vinduet-tekst, «Den hverdagslige motstanden», en lengre reportasje om den daglige kampen for overlevelse og normalitet i Ukraina i krigstid, som vi publiserte i påskeuken.

Videre her skal det handle om en langt mer prosaisk kamp, men en kamp like fullt, vil noen mene, som vi for vår del for alvor ble klar over den 5. november 2021, da vi publiserte «Oslo-prosessen», Tor Eystein Øverås’ essay om den felles og respektive filmografien til Joachim Trier og Eskil Vogt, som begynte med følgende ingress-setning:

«Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glade i byen sin, og mennesker som er glade i byen sin, skal man være glad for.»

En innsender tok ganske umiddelbart kontakt med vår overordnede i Vinduets eierforlag Gyldendal, ikke for å protestere på meningsinnholdet, men for å påpeke at det skal være konsekvent «glad» i entall, altså at flertallsendelsen faller bort fra «glade i byen», selv om det vitterlig er snakk om to personer som er glade. Så vi rettet det opp (det skal presiseres at feilen ikke skyldtes artikkelforfatter Tor Eystein Øverås, eller vår faste korrekturleser Arve V. Lauvnes, feilen ble begått på Vinduet-desken av redaktørene), men reflekterte kanskje ikke der og da tilstrekkelig over hvorfor det er sånn.

Det har Helge Julius Jakhelln Dyvik, professor emeritus i allmenn lingvistikk ved Universitetet i Bergen, gjort. I februar 2019 publiserte han blogginnlegget «Er vi fokusert eller fokuserte? Partisippenes indre kamp i bokmål», som senere samme år også var tema for hans foredrag på det toårlige Møte om norsk språk (MONS), som den gang ble avholdt ved NTNU i Trondheim.
Dyvik har vært med på å bygge opp NorGramBank, en såkalt trebank, eller et syntaktisk analysert tekstkorpus, bestående av over 100 millioner ord tekst på bokmål og nynorsk, hentet fra aviser, sakprosa, barnebøker, romaner og stortingsforhandlinger. I blogginnlegget brukte han NorGramBank til en empirisk undersøkelse av såkalt flertallsinkongruens blant partisipper i bokmål. (Det skal også presiseres at tilfellet «glad i»/«glade i» dreier seg om adjektiv, ikke partisipper, men problemstillingen er felles, som vi skal komme til.) Med inkongruens menes bortfall av flertallsendelser/samsvarsbøyning, som forvirrende nok – og dette er på langt nær det mest forvirrende med denne problemstillingen, vil noen si – er vanligere i bokmål enn nynorsk.

Partisipper er da verbformer som «drept» og «spist», som kan brukes med hjelpeverbene «ha» eller «være». Når et partisipp brukes med hjelpeverb i passiv form, blir det typisk samsvarsbøyd på nynorsk (hvis det er flertallssubjekt i setningen, er det også flertallspartisipp, eksempel: «Epla er etne»), mens bokmål oftest lar dem være ubøyd i den samme stillingen («Eplene er spist»). To andre eksempler – noe mer morbide – hentet fra Dyviks blogginnlegg, først nynorsk: «I Bulgaria er tolv idrettsleiarar drepne i samband med kampfiksing.» Og bokmål: «I Bahrain har vi sett at to demonstranter er drept av opprørspolitiet.» (Av nærmere 800 ulike bokmålspartisipper i NorGramBank er det drøyt 23 prosent som forekommer med flertallsbøyning i slike eksempler. Blant disse får «drept» flertallsbøyning i bare 1 prosent av de relevante eksemplene, mens f.eks. «avansert» får det i 95 prosent av eksemplene.)

På telefon fra Bergen utdyper Helge Julius Jakhelln Dyvik (f. 1947) hvorfor man rett og slett kan snakke om en partisippenes «indre kamp»:

– Det er litt billedlig uttrykt, selvfølgelig, men det er jo noe som rett som det er blir diskutert: Heter det for eksempel «er vi fokusert» eller «er vi fokuserte»? Det lurer folk på. Og så er det spesielt på bokmål at vi anser det normalt at vi ikke flertallsbøyer partisipper, mens nynorsk mer normalt har flertallsbøyning. Men det er en del unntak i begge målformer. Jeg holder meg til bokmål og stiller spørsmålet hva unntakene skyldes der – er det et visst system i det? Og systemet er relatert til at disse partisippformene har egenskaper fra to forskjellige ordklasser, de er former av verb, men blir brukt adjektivisk – de kan også settes foran substantiver. Og de to ordklassene er vanligvis innholdsmessig ulike – verb beskriver handlinger eller noe som foregår, adjektiver beskriver statiske eller mer permanente egenskaper ved ting. Men partisippene kan egentlig ha elementer av begge deler. Jeg personifiserer derfor disse partisippene lite grann, ved å si at de noen ganger lurer på om de er adjektiver eller verb.

Her er en setning jeg ser hver dag på en hjelpelinje i bunn av Microsoft Office-programmer: «Alle mappene er oppdatert.» Da lurer jeg på – eller lurer på om setningen burde lure på, da – om det heller skal være «oppdaterte»?

– Nettopp. «Oppdatert» er et partisipp, av verbet «oppdatere». Og der er det i overensstemmelse med bokmålets normale regler at det ikke skal være flertallsbøyning. Når mappene er oppdatert, betyr det at mappene er blitt oppdatert, det er resultatet av en prosess. Og når innholdet er sånn at det er resultatet av en prosess som har skjedd, er det det verbale innholdet som dominerer, og da blir det typisk ikke flertallsbøyning i bokmål. Så det vil jeg nok si er riktig.

Og så har jeg et eksempel fra en nylig Vinduet-artikkel, som jeg for så vidt ikke er like i tvil om, men mens jeg har deg: «Grenseovergangene til ulike nyåndelige uttrykk kan være utydelige.»

– Her er vi over på et annet kongruensfenomen – «utydelig» er et adjektiv, ikke et partisipp. Der skal det være «utydelige», ikke «utydelig», siden subjektet er «grenseovergangene». Adjektiver skal normalt ha kongruensbøyning uansett på bokmål.

Da er vi kommet til: «Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for.» Hvorfor skal de være «glad» og ikke «glade»?

– Ja, riktig. Her har du en spesiell undertype av adjektiver, som har det vi kaller selekterte preposisjoner, det vil si at de knytter til seg preposisjoner som inngår en særlig nær forbindelse med adjektivet. «Vi er glade på fjellet», sier vi, når vi vil angi stedet der vi er glade, mens «vi er glad i landet vårt» ikke angir et sted der vi er glade, men betyr at vi har kjærlighet til landet vårt, og da er «i» en såkalt selektert preposisjon ved «glad». Det er typisk ved selekterte preposisjoner at du veldig ofte ikke får flertallsbøyning av adjektivet, selv om det er vanlige adjektiver og ikke partisipper.

Så det er riktig sånn det står nå – «glad», ikke «glade».

– Det er i alle fall såpass vanlig at det må anses for å være riktig. Men det er ikke enerådende. Det er vanskelig å finne støtte for innsenderens påstand om at det må være «glad i», uten flertallsbøyning. Vi finner flertallsbøyning ved «glade i» i over 40 prosent av de mange relevante eksemplene i materialet, også blant flere hundre etablerte forfattere, for eksempel Ingvar Ambjørnsen, Jens Bjørneboe, og Johan Borgen. Adjektiver som tar preposisjoner knyttet til seg, vil i ulik grad miste denne flertallsbøyningen, men det er en viss systematikk her også. Et interessant adjektiv der er «enig». Det kan ta forskjellige preposisjoner, «enig i» eller «enig om». Og det er vanlig å høre folk si «vi er enig i det», men derimot er det mye sjeldnere å se «vi er enig om det», der skrives det mye oftere «enige om». Og man kan se en grunn til det, for legg merke til at det er fullt mulig for én person å være enig i noe, men hvis man er enig om noe, må man være flere. Per kan ikke alene være enig om noe, det er Per og Kari som må være enige om noe. Der ligger det en flertallsforventning i selve innholdet i «enig om», og det gir statistisk et tydelig utslag i kongruensen. Men adjektivet «enig» er et spesielt tilfelle, da.

Bare en siste ting om glad/glade-problemstillingen. Jeg tenkte på et tidspunkt at det var det at Joachim Trier og Eskil Vogt ikke bare er to kunstnere, men en filmskaperduo, som gjør det mer naturlig å bruke entall?

– Jeg skjønner hva du mener, at de er en enhet. Det kan absolutt også være noe i det, men her vil jeg si at det først og fremst skyldes at du har denne preposisjonen i «glad i».

Hva med den gamle julesangen hvor det heter at «Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi»?*

– Der er det grammatisk sett feil i skriftlig norsk. Der er det metrikken i verset som fører til en viss dikterisk frihet. Du kan ikke skrive i en vanlig prosatekst at «så glad er vi». Men du kan skrive «så glad er vi i byen vår». For der har du den «i»-en og det blir et særtilfelle.

Og så er det spørsmålet du stilte i overskriften på blogginnlegget ditt: Er «vi fokusert» eller er «vi fokuserte»?

– Det er også litt sånn særtilfelle, fordi «fokusert» kan brukes på to måter – både om noe man er konsentrert om («I dette prosjektet er sikkerhetsproblemene særlig fokusert»), og om dem som er konsentrert om det («De er veldig fokuserte når de arbeider med dette»). I det første tilfellet er det mindre vanlig med samsvarsbøyning enn i det siste.

Men hva er riktigst å si?

– Jeg tar ikke egentlig stilling til hva som er stilistisk bra eller ikke. Poenget er mer å bruke disse ressursene vi har nå, slik som denne store trebanken, til å finne en mer utførlig dokumentasjon av hvordan dette faktisk blir brukt. Så vil mange si: «Jaja, det kan man jo ikke ta utgangspunkt i, folk skriver jo masse feil.» Og det er riktig, det er en balansegang der, men når det blir veldig solide statistiske forskjeller, er ikke det likegyldig. Vår opplevelse av hva som er god og hva som er dårlig norsk, har jo en sammenheng med hva vi oftest hører og oftest leser i gode tekster.

Hva var grunnen til at dette kom opp i 2019? Var det først da tekstkorpuset var stort nok?

– Ja, og altså ikke bare stort nok, men også syntaktisk analysert. Nå er det på cirka 160 millioner ord, og alle setningene er automatisk forsynt med en syntaktisk analyse slik at man kan søke etter mer sofistikerte språklige egenskaper, og finne eksempler på dem, enn man kan i vanlige korpus.

Er det kunstig intelligens vi snakker om her?

– Nei, det er ikke brukt kunstig intelligens. Hele dette korpuset er analysert ved hjelp av en manuelt skrevet komputasjonell grammatikk, og den har jeg skrevet i samarbeid med kolleger. Så det er brukt vår intelligens.

* Dette er, igjen, en feil begått på Vinduet-desken (kolportert av flere enn oss, ikke at det er noen trøst i det): I originalteksten til «O jul med din glede» av Gustava Kielland heter det «Så gladerlig, så gladerlig», ikke «Så glad er vi, så glad er vi».

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset