Poeten i redaktørstolen

Kjære Vinduet-leser,

Denne uka har vi to nye tekster å glede seg over: Kritiker, kulturskribent og rettskrivingsentusiast Kåre Bulie har anmeldt Per E. Hems biografi over Finn-Erik Vinje. Boka, som bærer biografiobjektets navn samt undertittelen En språkets mann, er en «påminnelse om ordenes sprengkraft», skriver Bulie, som også ser det paradoksale i «at Norges mest kjente professor i språkvitenskap skulle få en biograf som slett ikke har tatt til følge hvor Skriveregler (1973), Vinjes mest solgte og utholdende bok (tiende utgave er på vei ut i disse dager), påpeker at komma skal settes».

Les anmeldelsen «Troll og ord».

Og så har jeg (Ola Innset) skrevet en slags oppfølger til mitt essay «En australiareise», som handlet om å lese Gerald Murnane i hotellkarantene på den australske gullkysten. Denne gangen har jeg vært hjemme i Moss, alene med barn, mens det er min bedre halvdel som har reist i sykebesøk til antipoden, og jeg har lest Jessica Au, en atskillig yngre representant for Australias litterære avantgarde enn 85-årige Murnane. Tittelen refererer nok en gang til Svein Jarvolls roman fra 1988 (jeg motsto fristelsen til å oppkalle denne artikkelen etter Jarvolls essaysamling Melbourne-forelesningene fra 1995, selv om Jessica Au bor i Melbourne).

Les «Nok en australiareise» her.

«You think it will never happen to you, that it cannot happen to you, that you are the only person in the world to whom none of these things will ever happen, and then, one by one, they all begin to happen to you, in the same way they happen to everyone else. » Dette skrev Paul Auster i memoarboken Winter Journal fra 2012, og i forrige uke skjedde døden for ham også. I anledning bortgangen til en av de virkelig store amerikanske forfatterne anbefaler vi Leif Bulls nylige tekst om Austers siste tre bøker, som Bull kalte «en sen oppblomstring i et allerede frodig forfatterskap» og «et skred av ord som raser imot den endelige, uunngåelige stillheten».

Les hans essay «Mannen i mørket» fra 2. februar i år.

*

Men så til noe hyggeligere. I dag gikk det ut bud i form av en pressemelding fra Gyldendals hovedkvarter om at ingen ringere enn Priya Bains blir Vinduets nye redaktør fra og med høsten. Bains er blant annet poet, oversetter og redaktør, og da hun utga diktsamlingen Med restene av mine hender høsten 2021, publiserte vi et utdrag og intervjuet i samme ukes nyhetsbrev den unge debutanten mens hun satt på en langdistansebuss, på vei til lanseringen av et nytt tidsskrift hun hadde vært med på å starte i København. Nyhetsbrevet hadde det nostalgisk lave nummeret «8», og tittelen var «Poeten på Säffle-ekspressen». I anledning denne ukens nyheter gjorde vi et oppfølgerintervju:

Forrige gang vi snakket sammen på denne måten, altså i nyhetsbrevs form, satt du på en buss på vei til København. Hvor befinner du deg nå?

– Nå befinner jeg meg på bygda utenfor Egersund, på et skriveopphold, og prøver å skrive dikt dagen lang. Mutters alene i skogen, med andre ord. Et noe klisjéfylt svar fra en poet.

Den gangen var det 2021, og du hadde nettopp debutert med diktsamling, og du sa noe om at du, som minoritetspoet, hadde bekymret deg for hvilket blikk du ville få på deg – og så hadde du fått det bekrefta da samlingen kom ut. Siden var det jo en hel liten debatt om mottakelsen av din bok. Ville det ha vært annerledes i dag, tror du?

– Hm. Med fare for å ha lite tiltro til feltet, så nei, jeg tror ikke det ville vært spesielt annerledes i dag. I for eksempel Krabben sin anmeldelse av gjendiktningen jeg har gjort av svenske Aya Kanbars Hypervirkelighet blir Yahya Hassan namedroppa. Det til tross for at de estetiske likhetene mellom Kanbar og Hassan er null. Det samme skjedde med min bok, i både rosende og mindre rosende manér. Og bare for noen uker siden, i Danmark, uttalte Weekendavisens Christian Bennike – etter å ha listet opp en rekke prisberømte samtidsforfattere – at «det universelle menneske har trange kår i dansk lyrik». Forfattere han mener skriver såkalt ikke-universelt, er bl.a. Asta Olivia Nordenhof, Glenn Bech, Amina Elmi og Deniz Kiy. Altså forfattere som alle skriver om kjærlighet, sorg, utenforskap og relasjoner. Det står og faller på sin egen urimelighet, men det er jo et standpunkt som flagges fra en intellektuelt høyt ansett avis.

Da Simen og jeg ble lansert som nye Vinduet-redaktører i 2020, var det stort fokus på manglende mangfold i litteraturen – vi fikk flere spørsmål om det i lanseringsintervjuer, husker jeg – og vår redaktørperiode bærer vel et visst preg av at dette har vært et tema på en helt annen måte enn før. Samtidig begynte mange litteraturfolk å bekymre seg for ting som sensur og ytringsklima – at forfattere og forlag legger bånd på seg for ikke å bli hengt ut for å være politisk ukorrekte osv. Jeg snakker altså her om henholdsvis woke og anti-woke, dersom det skulle være noen tvil, og vi er vel ikke heelt ferdig med disse tingene ennå. Har du noen tanker om hvordan ting har endret seg de siste årene, og hvor veien går videre?

– Er det noe som er blitt tydelig under Israels krigføring mot palestinerne, er det det at den største og mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten i dag er fra konservative statsledere og reaksjonære, fascistiske strømninger. Jeg tenker spesielt på kontroversene i Tyskland, blant annet i forbindelse med bokmessa i Frankfurt, og at forfattere og kunstnere som har uttalt seg til fordel for Palestina har opplevd at oppdrag, residensopphold og bokavtaler blir avlyst. Vi er vitne til en grov innskrenkning av ytringsfriheten og en instrumentalisering av antisemittisme. Liknende tendenser er å se i Frankrike, Storbritannia og USA, og det rammer i høyeste grad kunsten og litteraturen.

Jeg er nok kritisk til å sette behovet for økt representasjon – som vel er et gode for alle i en bransje som beskjeftiger seg med språk – ved siden av en frykt for sensur og «politisk korrekthet». Representasjon har for meg lite med politisk korrekthet å gjøre – det er jo bare en anerkjennelse av at andre enn hvite cis-menn kan tenke og skape. Politisk korrekthet er blitt en forslitt figur, en pappbeholder ulike folk fyller med ulikt innhold. Fra mitt utkikkspunkt i feltet oppfatter jeg faren for sensur som ganske liten i Norge. 

Vi er nok ikke helt ferdig med disse tingene, men i lys av alt som er skjedd ytringsfrihetsmessig i Europa siden 7. oktober, tror jeg rett og slett vi har bigger fish to fry. Det er kanskje mer et ønske enn en spådom, innser jeg nå.

Et usedvanlig godt svar, men for å spørre om noe helt annet, på vegne av det vi bare kan anta at er vanvittig mange: Kommer du til å fortsette med nyhetsbrev?

– Ja, det er planen! Jeg syns det er noe veldig fint i å kunne lese hva ukas tekster går i, litt som en leder eller et forord. Det blir også fint å kunne henvende seg direkte til Vinduet-leserne. Så det blir absolutt nyhetsbrev.

Hurra!

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt