Priser og deres kritikere

Kjære Vinduet-leser,

En rekke spørsmål ramlet ned i hodet på meg etter at jeg leste Arne Borge tidligere denne uka spørre i Morgenbladet om ikke Bragepris-juryen forveksler «viktige» bøker med god litteratur når de nominerer verker. Noen av spørsmålene følger her:

Hva er en universell fortelling i en kolonial verden? Hvilke kvalitetskriterier bør litterære priser navigere etter? Hvem dømmes til å være «partikulær» og «viktig»? Først en representant for sin gruppe, deretter en kunstner? Hvis litterære verker betraktes først og fremst som opplysningsmateriell for majoriteten? Kan tematikk i det hele tatt skilles fra form? Og hvis ja, kan tematikk til og med være irrelevant i bedømmelsen av et verk? Er en forfatters evne til å belyse det som hittil ikke er blitt speilet i litteraturen, ikke også en litterær kvalitet?

Personlige kjepphester først: Jeg vil egentlig ikke kommentere på litterære priser. Dels fordi priser reduserer forfattere til premiehunder, dels fordi mistenkeliggjøringen av oppmerksomheten minoriteter får som følge av nominasjoner, prisutdelinger og bokutgivelser, er åpenbar og trettende.

Sør-koreanske Han Kang ble tidligere i år tildelt Nobelprisen, og det gikk ikke lang tid før svenske kritikere spurte om ikke beveggrunnen for utdelingen var at Han oppfyller identitetskriterier prisen trenger å møte for å holde seg relevant. Eller det var i hvert fall det Björn Wiman, kultursjef i Dagens Nyheter, antydet da han sa at han er redd Svenska Akademien «forvandle[r] seg selv til en slags algoritme som fordeler prisen rettferdig ut fra geografiske parametere». 

Det at en asiatisk kvinne blir tildelt Nobel kan bare tyde på innkvotering, det er ikke et reelt alternativ at hun mottar prisen fordi hun fortjener den. Utsagnet hviler på et uuttalt premiss om at det nok ikke kan finnes litteratur av tilstrekkelig stor litterær verdi i områder prisen hittil ikke har navigert. Det er en fattig forståelse av kultur. Og er blitt motsagt av andre enn meg.

Tilbake til Norge. Borge spør altså om Bragepris-juryen forveksler viktige bøker med god litteratur, fordi de i for stor grad vekter det selvbiografiske og samfunnsrelevante i bøkene når de begrunner nominasjonene. De nominerte til årets skjønnlitterære pris er Heidi Furres Technotika (Flamme forlag), Malin C.M. Rønnings Det tolvte huset (Forlaget Oktober), Kathrine Nedrejords Sameproblemet (Forlaget Oktober) og Brynjulf Jung Tjønns Norsk kjærleik (Cappelen Damm).

Begge de sistnevnte er blitt anmeldt i Vinduet i høst, av henholdsvis Marjam Idriss og Fredrik Hagen, og det er også disse verkene Borge holder fram som bøker som ikke holder mål litterært. Han leser dem «mer som dels private, tidvis svært interessante vitnesbyrd, enn som ordentlig gode bøker», bøkene bidrar med «viktige perspektiver», og «synliggjør minoritetserfaringer som sånne som meg trenger å konfronteres med». Dette får ham til å spørre om han da ikke leser verkene mer som medmenneske enn som litteraturkritiker. Han lander på at «en for sterk vektlegging på aktualitet i litteraturen, i lengden risikerer å gjøre det motsatte.»

Livet som minoritet, med alt det kan innebære av fremmedgjøring, marginalisering, tap av kultur og språk – erfaringer som tross sine fellesnevnere på kryss og tvers også alltid har sin historisk partikulære kontekst – reduseres her i en håndvending til «aktualitet». For hvem er dette aktualitet, og for hvem er dette livsomstendigheter? Evig aktuelle temaer så å si, som nå også finnes speilet i norsk skjønnlitteratur? Er det rasialiserte subjektets liv for noen bare en litterær trend?

Språklige kvaliteter er åpenbart sentrale i bedømmelsen av et litterært verk. Jeg vet imidlertid ikke om jeg er med på dette renskårne skillet mellom «god» og «viktig». Borge klarer fint å identifisere de litterære kvalitetene i Rønnings roman, men i møte med Nedrejord og Jung Tjønns bøker behandler han de først og fremst som vitnesbyrd. Tar man todelingen «estetisk god» og «tematisk viktig» til sitt mest ekstreme vil man, om man kun vurderer det første, risikere å ende opp med en virkelighetsfjern litteratur. Jeg tror ikke hva man skriver om er irrelevant for hvordan et verk blir bedømt estetisk. Det at Jon Fosse og Karl Ove Knausgård (altså Borge sin eksempler på vellykket litteratur) står i posisjoner som i årevis er blitt betraktet som nøytrale og universelle, at de har erfaringer som nok aldri vil bli gitt merkelappen «private vitnesbyrd», inngår også i vurderingen av dem. Å tro at hvite menns sentrale plass i litteraturen bare handler om at de er estetiske mestre, at resepsjonen av dem er blottet for maktstrukturer, er naivt på sitt beste.

Det at Nedrejord ved å skrive seg gjennom generasjoner av kvinner i en samisk familie anskueliggjør koloniale maktstrukturer som strider med det norske selvbildet, er mer enn et «privat» vitnesbyrd. Romanen er i sin form tro mot en muntlig, nedarvet fortellertradisjon som her er nedfelt skriftlig og på «herrens språk». Jung Tjønn setter det byråkratiske språket – som under kapitalismen gjør den adopterte til nok en handelsvare – opp imot et rasistisk motivert drap, og meisler ut hvordan denne på samme tid hypersynligheten og usynliggjøringen avleires i det adopterte subjektet. Det er heller ikke utlukkende et «privat» vitnesbyrd, en formulering som spøker av hvordan såkalt kvinnelitteratur er blitt lest oppigjennom historien. Hos både Nedrejord og Jung Tjønn er det snakk om litterære bearbeidinger av eksistensielle erfaringer, som dessuten har lesere for hvem bokens materie ikke blot er «aktualitet». Det er bøker som er blitt vurdert ganske ulikt – også overstrømmende positivt – av flere av landets kritikere.

Å antyde at nominasjonene bunner i en form for snillhet – for hva ellers ligger i å lese som medmenneske fremfor som litteraturkritiker? – ovenfor minoriteter, er det som provoserer meg. Tidligere års nominasjonslister er også fulle av romaner med selvbiografisk tilsnitt og samfunnsaktuelle temaer. Hvor var ramaskrikene da Ingvild H. Rishøi, Olaug Nilssen eller Lars Ramslie ble nominert? Det er som regel minoritetens tilstedeværelse som gjør kritikeren trigger-happy.

Nåh, som de sier i Danmark. Siden sist i Vinduet har Rita Paramalingam undersøkt spørsmålet om frihet i skrivingen ved å lese de seneste bøkene til Sumaya Jirde Ali, Camara Lundestad Joof og Zeshan Shakar. Carina Elisabeth Beddari har anmeldt Nikolaj Frobenius’ Rasende lys (Gyldendal) og oppsummert store deler av debatten omkring romanen. Europa-satsningen har fortsatt, nå med poet Eira Søyseth som rapporterer fra Berlin i et intervju med Lana Bastašić. Til slutt noe så artig som et halloweenessay, Ingvill Kjærstein har nemlig skrevet om døde fortellere i romanene til Yan Lianke, Sara Stridsberg, Yu Miri og Han Kang.

God lesing!

PS. Beklager et døgns forsinkelse på nyhetsbrevet.

Hilsen
Priya Bains