Priskrig, pumpkin latte og en plutselig frigjørende parentes

Kjære Vinduet-leser,

Det er et stort privilegium å slippe å tenke særlig mye på hva alt mulig koster. Etter hvert som prisene på alt fra strøm til potetgull stiger og stiger, er denne tankeløsheten en luksus forbeholdt stadig færre. I sin nye bok Price Wars skriver den britiske sosiologen og dokumentarfilmskaperen Rupert Russell at priser rett og slett styrer samfunnet, fordi de får oss til å gjøre en ting framfor en annen. Kanskje flytter vi til et mindre sentralt område på grunn av boligprisene, kanskje tilbringer vi livene våre ikke bare på et sted framfor et annet, men også i en annen type yrke framfor et annet, fordi prisen man kan selge arbeidskraften sin for er til å leve av hvis man for eksempel lager Google-annonser, men ikke hvis man for eksempel lager musikk eller tar vare på pleietrengende. Prisene styrer ikke bare våre individuelle valg, men også hvilke arbeidsplasser som er liv laga, hva som produseres hvor og når, og ifølge Russell også store geopolitiske spørsmål om krig og fred, sosial uro og migrasjon.

Men hva eller hvem er det egentlig som bestemmer prisene? Markedet, selvfølgelig, og Russells poeng er at spekulasjon og finansialisering av internasjonale råvaremarkeder har ført til at prisene er blitt både ustabile og irrasjonelle. Er priser litteratur? Kanskje ikke, men siden deres fremste funksjon er å gi informasjon om virkeligheten, kan de kanskje ses på som en slags sakprosa – en sakprosa som vi ikke kan stole på, fordi alle lagene av derivater og forsikringer, som er spekulert opp og ned i av hedgefond, gjør at prisene rett og slett blir feil. Her er «Priskrig og krigspriser», mitt (Ola Innsets) essay om strømpriskrisa og Rupert Russells Price Wars, som stod på trykk i Klassekampen i går, men først var å lese på vinduet.no.

Denne uka har vi også publisert «Fortellingen må forvandles», Live Lundhs lærde og personlige anmeldelse av det nå delvis Løren-baserte Nationaltheatrets nye oppsetning av William Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Sammen med sin makker Anna Marie Nesheim drev Live bloggen shakespeareikarantene.com under pandemien, og de mange innestengte timene med Shakespeare-lesning kommer virkelig til sin rett i hennes tekst om en oppsetning som kanskje ikke helt greier å «satse på tåpeligheten». Stikkord: «overskridelse», «skog» og «pumpkin latte».

Og så er i dag utgivelsesdag for Innerst i hjertet har jeg min forstand, biografen Alfred Fidjestøls bok om poeten, retorikkprofessoren og sitatkunstneren Georg Johannesen. Vår anmelder Torbjørn Klippenvåg Pettersen, som har fordrevet en del timer av sitt liv med Georg Johannesen-lesning (noe han var inne på i et bidragsyterintervju i nyhetsbrev nr. 16), har ventet på denne boken nesten helt siden han for 20 år siden første gang stanget hodet mot den muren som i hans øyne er Ars moriendi eller De syv dødsmåter (og i årene som fulgte, høyst frivillig, stanget hodet mot samme mur igjen og igjen). Les hans anmeldelse «Hvem var Georg Johannesen?», som i form kan minne om en pikareskroman i miniatyr – den begynner med at en vagabond begir seg ut på reise bare med poesi i snippesken, underveis dukker både en ung Tor Obrestad, uskyldsrene bensinstasjonsjenter i Nissedal og løshunder i Thessaloniki og en rabiat Kaj Skagen opp, før en mulig endelig frigjørende lesemåte for Ars moriendi åpenbarer seg i en parentes.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt