Sensurmistanker, tallenes relasjon til poesien og dramatikkens essens

Kjære Vinduet-leser,

Den oppmerksomme leser vil ha merket seg at Vinduet forrige uke, i noen dager led under teknisk svikt og at nylig publiserte tekster forsvant sporløst. For en nervepreget redaktør (som oppdaget dette kl. 16.30 fredag ettermiddag), gikk tankene først til at det måtte være sensur av Adania Shibli (det hadde jo ikke akkurat vært første gang) og av tekster om, fra eller med Palestina. En annen mulig forklaringsmodell var at det måtte være noe galt med minnet mitt. At jeg i en ukes tid bare hadde levd i en stressdrøm hvor jeg utførte en masse arbeid, men som jeg, når jeg våknet, måtte innse at jeg egentlig aldri hadde gjort. Kapitalismens totale grep om drømmenes rike? Det er vel ikke helt usannsynlig?

Ingen av delene stemte. Heldigvis. Det var en god gammeldags systemoppdatering! Oppdateringer skjer! Ingen sensur! Hurra! Nå bør alt være som det skal.

Vinduet har siden sist publisert et nyskrevet dikt av Gunnar Wærness. Diktet «(bokens folk)» ble først skrevet til dette prosjektet – som undertegnede gjorde i samarbeid med poetkollega Bendik Vada – hvor ti poeter ble bedt om å skrive poesi med utgangspunkt i Benjamin Nethanyahus nå slettede tweet om «lysets og mørkets barn». Siden da har Wærness’ dikt mutert og vokst, og det kan nå leses i ny drakt i Vinduet.

I den anledning har vi også tilgjengeliggjort et høyst siterverdig essay av Wærness fra Vinduet 4/2014, om poeten Velimir Khlebnikov, første verdenskrig og tallenes underfundige relasjon til poesien. En liten smakebit av essayet – som for øvrig har undertittelen «en fantasi» – lyder som følger: «Vi utøver et kritisk blikk bak bussvinduene, vi ser landsbyene fare forbi, vi har abonnert på kritiske tidsskrifter, vi kan bruke dem nå, men så er vi fremme, plutselig kommer et balalaikaorkester når vi kliver ut fra bussen, og så får vi vodka, de spiller så hjertelig, og akkurat når den pressede tårefilmen holder på å sprekke i øyeranden for å forme en synlig tåre, da kommer det seks folkedansere og bryter ut i sjelfull sang, og bærer ei flettet, nybakt kringle i en blendende hvit linduk, og nå river vi en bit av kringla og dypper den i salt mens de synger oss velkommen, og der revner både Russland og russlandseksperten og flyter inn i hverandre, et følelsenes osean, vi er søsken.»

Tidligere nevnte Adania Shibli har bidratt med essayet «Å lære å skrive igjen», om en reise til Ramallah i 2014, om å bli ringt av det israelske militæret og om den øredøvende tausheten som kan ramme en i møte med mengden forbrytelser i vår verden. 

Kritiker Maria Olerud har anmeldt svenske bok- og utstillingsaktuelle Kayo Mpoyis debutroman «Mai betyr vann». Boka er nettopp blitt oversatt til norsk, og Olerud peker i sin anmeldelse på at Mpoyis bruk av innskutte fortellinger i romanen virker nyskapende, «all den tid nordisk litteratur har blitt dørgende skriftlig».

I tillegg har kritiker Live Lundh hentet fram fjorårets store teaterdebatt. Når hun nå befinner seg på Bergen Dramatikkfestival, omgitt av den nordiske samtidsdramatikken, benytter hun anledningen til å spørre seg hva som egentlig er dramatikkens essens. Er det teksten eller rommet? Hva tenker dramatikerne selv om denne problemstillingen? Blant intervjuobjektene er ingen ringere enn britiske Kate Pendry, som i tillegg til å erklære sin store kjærlighet til lesestykket, forteller at hun ser på sin seneste dramatikk som «memoar-teater». Reportasjen «Kartet og terrenget» og det eksklusive intervjuet med Pendry «Ord som løfter seg fra arket for å danse i munnen» kan begge leses nå.

Det var det for denne gang. Vi høres om to uker.

Hilsen
Priya Bains