Sette problemer under debatt og utløse jouissance

Kjære Vinduet-leser,

Da Viggo Valle forrige lørdag ledet sin aller siste episode av «Påskelabyrinten» fra NRK Tyholt, etter 37 år på radio (og en god del også på skjermen), var det med en finaleepisode som var en utilslørt ønskesending, i alle fall hvis man er interessert i alt hva Viggo Valle er interessert i: Han startet med smalltalk med en finaledeltaker fra Meldal om inntrøndersk apokope; han vendte nok en gang tilbake til Stjørdal kommune og Finnmark fylke; han løftet frem nok en relativt obskur fotballspiller (Oscar Kapskarmo, som inntil nylig fristet tilværelsen i Junkeren Idrettsklubb i PostNord-ligaen, avdeling 2, og kommer fra Hattfjelldal på Helgeland, som egentlig var poenget); han rakk nok en gang å klemme inn et trekkspillorkester som pauseunderholdning og fikk nok en gang presisert at pols ikke er det samme som polka; så avsluttet han det hele med å reise til sitt jordbærsted, verdensrommet, i form av en videohilsen fra den svensk-norske astronauten Marcus Wandt på Den internasjonale romstasjonen.

Dette nyhetsbrevet er ikke vårt siste, men siden det er det 100. i rekken, har vi redaktørene tillatt oss noe litt lignende.

*

Min historikerutdannede medredaktør Ola Innset, som med dette er tilbake fra foreldrepermisjon, har skrevet ut en idé han har hatt på blokka siden starten: Et essay om Lars Myttings historiefilosofi slik den avtegner seg i hans nylig avsluttede Butangen-trilogi. Romanene Søsterklokkene (2018), Hekneveven (2021) og Skråpånatta (2023) følger blant andre Kai Schweigaard, som 23 år gammel blir utnevnt til sogneprest i den høyst fiktive bygda Butangen i Gudbrandsdalen. Gjennom hans liv komprimerer Mytting «hovedpunktene i Norges moderne historie slik at de passer akkurat inn i årene 1856–1945», påpeker Ola. Men i Butangen-bøkene gjør Mytting også noe «enda drøyere», legger han til: «Hele fortida, alt det som gikk forut for det moderne, er også med», trilogien er rett og slett «en framstilling av hele norgeshistorien.».

Er det mulig? Det har vært mye snakk om «den historiske romanens umulighet» i det siste – for eksempel i Trygve Riiser Gundersens todelte artikkel på Vinduet.no – men etter å ha lest Lars Mytting, lurer Ola på om ikke den historiske romanen er mulig likevel.

For mer, se hans comeback-essay «Hele historien».

*

Da vi tiltrådte som redaktører i 2021, hadde vi planer om en fast spalte for korrespondentbrev fra utlandet – Vinduet fikk tross alt sitt navn i alle fall delvis fordi det skulle være «et åpent vindu ut mot verden» og tidsskriftets første redaktør Nicolay (Nic.) Stang hadde en tilbakevendende spalte kalt «Glimt», en blanding av litteraturkrønike og storbyflanerier, hovedsakelig fra Storbritannia, Tyskland, Frankrike, U.S.A og i Sovjetsamveldet. Men i motsetning til andre løse Slack-ideer, som «Nærsnes’ betydning for norsk kulturliv, fra Mor Godhjertas versjon. Ja til ‘Take on Me’» og «Merve Emre: Det 21. århundrets Harold Bloom?» (og i likhet med spalter som «Jakten på den perfekte epigraf», «Sandra Lillebøs sportsblogg» og «Nicolai Tangens lesesirkel»), ble det ikke noe av korrespondentbrevene.

Inntil nå. For etter at han i 2022 disputerte ved Universitetet i Oslo med en doktorgrad om Ezra Pounds Italia-periode, flyttet Espen Grønlie til Roma, uten at det så langt har preget hans Vinduet-korpus all verden. Men denne morgenen har vi publisert «Roma i april», et tradisjonsbevisst og samtidig lett subversivt korrespondentbrev fra den stille uka i den evige stad i 2024 (og en langt mer opphetet april måned i 1849), og også om noen landsmenn som var der før ham – som Ibsen, «en hoppende begeistret» Bjørnson, Garborg og Krister Larsen fra Kyrre Andreassens siste roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges.

Les «Roma i april» av Espen Grønlie herfra.

*

Til sommeren er vår tilmålte redaktørperiode over. (For øvrig vil Vinduet bestå! Hvis det var noe tvil om det.) Men at det begynner å gå mot slutten på vår treårsperiode, fikk oss til å tenke på noe vi skrev helt i starten, i jobbsøknaden til Gyldendal: Den avsluttet vi kjekt og greit med å erklære at vi er «opptatt både av å sette problemer under debatt og utløse jouissance.» Men i den grad vi visste noe om jouissance, var det at det er et fransk ord som betyr noe à la ekstase, nytelse eller ut-av-kroppen-opplevelse, og at den franske litteraten Roland Barthes insisterte på at det kan man like gjerne få av tekst som noe annet. Det vi ikke den gang visste, var at han insisterte på det i Vinduet: Daværende ansvarlige redaktør Kjell Heggelund publiserte i 1973 et utdrag fra Le plaisir du texte, Roland Barthes’ bok av året, oversatt av Karin Gundersen og Sissel Lie Hagen. I utdraget skiller Barthes mellom «glede» (plaisir, som forfatteren kan få av å skrive, og leseren av en god bok, for eksempel) og «vellyst» (altså jouissance, som mer er noe som skjer i øyeblikket, idet forfatteren «legger an på» leseren). «Dette har ingenting å gjøre med gleden ved kroppslig strip-tease eller en spennende fortelling», understreker han; det er mer snakk om «språkflammer» som plutselig og uventet oppstår, lik synet av «huden som glimter mellom to plagg (buksen og genseren), mellom to kanter (den halvåpne skjorten; hansken og ermet). Det er selve dette glimt som virker forførende – iscenesettelsen av en tilsynekomst-forsvinning.»

Så «Gleden ved teksten» av Roland Barthes (Vinduet 4/1973) er nå også på nett og anbefales som ukens arkivtekst.

PS. Mens jeg (Simen) satt og leste og leste den, utover ettermiddagen i går, ble jeg påminnet om at jeg hadde fått i oppdrag å åpne kobberdøra på Sehesteds plass for årets ni elever på Gyldendals skriveskole (skolen er et kveldskurs og skrivelæreren, allerede nevnte Kyrre Andreassen, var for én gangs skyld noen minutter forsinket). Her følger en enquête med et anonymisert utvalg skriveelever – takk til alle respondenter for åndsnærværelsen! – basert på følgende spørsmål: «Har dere lest noe dere har fått jouissance av i det siste?»

– Jeg har lest et veldig bra dikt av en venn … jeg kan ikke helt huske hvordan det var … men det var noe om å spy … «Vi blir alle troende / når vi ber over doskålen / aldri igjen». Noe sånt.

– Jeg skal dra og besøke huset til Virginia Woolf snart, så jeg har lest en del i forbindelse med det, og i Bølgene er det alle disse små barna som springer rundt og opplever verden, med synspunkter som skifter hele tiden. Og der er det en beskrivelse av å stå gjemt inne i en busk og se den du vil kysse, kysse noen andre. Det var en ekstremt kroppslig opplevelse, å være inne i det.

– Jeg har lest Walden av Henry David Thoreau Det er veldig lite hud i den. Men han bor da ute i skogen og beskriver til en stor grad bare sin opplevelse av å være i naturen, hvordan det virker på ham som person. Det var forførende på en … idealistisk måte.

– Siri Pettersen.

– Noe jeg stadig kommer tilbake til, er slutten i Johan Harstads Hässelby. Det rakner litt for hovedpersonen mot slutten, og det er skrevet litt sånn surrealistisk, men veldig sanselig. Og det er bare en veldig tilfredsstillende slutt. Det er så mange slutter som ikke er særlig tilfredsstillende.

– Den siste boka jeg leste, var av Martin Heidegger. Så ikke så veldig.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset