Spotify, Ark, staten eller Sagene bokhandel

Kjære Vinduet-leser,

Vi har nettopp publisert en julespesial av Hanna Stoltenbergs faste spalte «Mikroanmeldelser», hvor hun kommer med korte anbefalinger av korte bøker. I desemberutgaven: storartede beskrivelser av selskapelig fråtsing, en slags julefortelling om en ung kvinne og en romdunstende roman fra Nicaragua. Her er månedens spalte.

Vi har også publisert første tekst i Jonny Halbergs nye Vinduet-miniserie, hvor han leser gamle bøker om igjen. Første bok ut er Den tredje politimannen av Flann O'Brien. «Å lese denne romanen var som å rutsje ned kaninhullet til Alice, virvles gjennom et klaustrofobisk halvmørke hvor kravene til logisk fremstilling (og forstand) ble satt på prøve, for så å bli dyttet ut igjen, gjennom en knirkende tredør, et sted på den irske landsbygda», minnes han. Så nå har Jonny Halberg gjort det igjen. Les mer i «Politistasjonen ved verdens ende».

I tillegg har jeg (Ola Innset) skrevet en slags anmeldelse av Øyvind Bergs nye essaysamling Sakprosa. Om penger, poesi og politikk (Kolon). Utgivelsen samler Bergs artikler i den såkalte Handke-debatten, samt tekster om alt fra postmodernisme og Cecilie Løveid til oversettelser av Shakespeare og Ernst Orvil. Ikke minst er det flere tekster om penger og det som på mange måter er økonomifaglige temaer. Og aller mest brenner det når Berg skriver om hvorfor det er viktig at poeter, dramatikere og andre kunstnere skriver om, setter seg inn i og prøver å forstå nettopp de økonomiske sammenhengene som har så mye å si for livene våre på planeten Tellus i år 2022. Les hele teksten her.

Berg mener nok at kunstnere må gå inn i økonomiske spørsmål også uten direkte relasjon til dem selv, men nettopp når det gjelder forfatterøkonomi, «det litterære økosystem» og selve bokbransjen, er det så mye som er i spill om dagen at vi ikke kommer utenom en liten rekapitulering og et forsøk på å samle noen tråder i resten av dette nyhetsbrevet. Det har nemlig oppstått en viss dramatikk i forhandlingen om en ny «normalkontrakt» for bokutgivelser. Normalkontrakten er en kontrakt som alle forlag bruker med sine forfattere, og den gjør at sistnevnte kan slippe å bekymre seg for kontraktbetingelsene med forlagene som gir dem ut, ettersom de er like for alle. Men der det tidligere kun var et par ulike prosentsatser å forhandle om mellom forlag og forfattere, er bokbransjens framtid nå så vidåpen og usikker at det ikke er godt å si hvor kampen om pengene egentlig står. Vil den framtidige bokkrona komme fra Spotify, Ark, staten eller Sagene bokhandel? Vil det i det hele tatt finnes noen bokkrone, eller vil folk slutte å bry seg om og forholde seg til litteratur?

I en artikkel jeg skrev til Vinduets jubileumsnummer i fjor, spekulerte jeg i hva konsekvensene ville være dersom Amazon gjorde sitt lenge bebudede inntog i det norske bokmarkedet, og denne høsten har regjeringen lagt fram forslag til en ny boklov, som blant annet vil innebære en lovfesting av det som i dag er en frivillig avtale mellom forlag og bokhandlere om fastpris på bøker. De største forlagene eier også de største bokhandelkjedene, og her begynner det å bli komplisert og, i hvert fall i et konkurranseperspektiv, også nokså suspekt. I artikkelen gjentok jeg et rykte om at det finnes en pokal i kantina i Konkurransetilsynets lokaler i Bergen, som skal være utlovet til den som først får has på bokbransjen. Det er bare et rykte, men ukas andre bokbransjenyhet, om at tilsynet nå har utstedt bøter på nærmere en halv milliard kroner til fem store norske forlag for prissamarbeid gjennom en database alle forlagene har hatt tilgang til, gjør i hvert fall ikke pokalen i kantina til noen mindre slående visuell metafor enn hva det var i skrivende stund.

Konkurransetilsynet mener nemlig at samarbeidet mellom ulike aktører i det de utelukkende klarer å forholde seg til som et bokmarked, er en ulovlig uting. Men bokbransjen er jo også gjenstand for en hel masse statlige støtteordninger med det formål å sikre produksjon av bred og nyskapende litteratur i et land med kun fem millioner innbyggere. Man skulle tro at det fantes en slags politisk ledelse i landet, som kunne fortelle tilsynet at vi faktisk har besluttet å regulere produksjon og salg av litteratur på en litt annen måte enn med tilsynets skrivebordsteorier, men i stedet får de fungere nesten som en slags nyliberal tenketank – med myndighet til å utstede kjempebøter.

Midt oppi dette, og med den tidligere omtalte «Lirhus-debatten» – hvor det ble argumentert for at kulturjournalistikken løper de forlagseide bokhandlenes ærend og kun fokuserer på et utvalg forhåndsbestemte bestselgerforfattere – in mente, kom altså nyheten om uro i forhandlingene om den viktige normalkontrakten. En annen ting som er nytt fra tidligere tiders forhandlinger er nemlig at det nå finnes en andre forfatterforening, Forfatterforbundet, som er blitt opprettet på siden av tradisjonsrike Den norske Forfatterforening (DnF). Grunnen til at Forfatterforbundet ble opprettet, var at DnF insisterte på å beholde en praksis med intern kvalitetsvurdering av nye forfattere som søker medlemskap. Den tradisjonelle laugstankegang til DnF utfordres altså av det som er en mer typisk fagforening, hvor alle som selv mener de er forfattere kan melde seg inn. Det som nå har kommet fram er at Forleggerforeningen har ført separate forhandlinger med kun nykommeren Forfatterforbundet, som forøvrig er blitt medlem av LO, uten å gi særlig informasjon om dette til DnF – som organiserer over 700 norske forfattere, blant dem de aller fleste av de du har hørt om.

«Splitt og hersk» kaller tidligere DnF-leder Anne Oterholm (hvis Vinduet-essay om bokloven du kan lese her) det hele i en Facebook-kommentar, og i tillegg til en ny forfatterorganisasjon er det også nye kluter i Forleggerforeningen, hvor Heidi Austlid ble ny direktør for to år siden. Hun kom rett fra jobb som direktør i IKT-Norge, og mistenkes for å ha hatt det meste av sin relevante erfaring fra bransje-delen av det sammensatte ordet «bokbransje»; det hevdes attpåtil at hun omgir seg med nære rådgivere som er motstandere av den nevnte fastprisordningen. Og for å toppe forrige ukes boknytt, la partiet Høyre fram et alternativt budsjettforslag som gikk inn for å innføre moms på bøker. Dersom vi ser for oss at hovedlinjene i den norske litteraturpolitikken består av fire søyler (én mindre enn islam), nemlig fastpris gjennom konkurranselov-fritak, momsfritak, innkjøpsordning og arbeidsstipender, er altså to av dem for øyeblikket i en viss grad av spill. I del fem av forfatter-entreprenør Ida Jacksons forfriskende blogg om bokbransjen rettes det også rimelig sylskarp kritikk mot innkjøpsordningen, og da blir det tre av fire. Alle liker arbeidsstipender, men én søyle er for lite for et helt hus.

Det er ikke vanskelig å peke på ting som er både rart, dårlig og problematisk med vårt nåværende system for produksjon og salg av skjønnlitteratur. Men det er heller ikke vanskelig å skrive under på at det også er et nokså unikt eksempel på at det går an, for et bittelite land, å legge til rette for et litterært mangfold utenom de få bøkene som kan bli bestselgere. Dersom forlag var som andre selskap, skulle det bare mangle at de betalte moms for produktene de selger og at de måtte følge alle konkurranseregler til punkt og prikke. Det hadde heller ikke vært særlig overraskende om deres direktører var rå forhandlere i møte med sine arbeidstakere og leverandører, at de forsøkte å planlegge hvilke av sine utgivelser som skulle bli bestselgere lenge før de var ferdig, eller for den saks skyld at de kvittet seg med de delene av virksomheten som ikke tjener godt, for eksempel litterære tidsskrift.

Men en stor del av systemet som vi i mange år har nytt godt av, baserer seg på en forestilling og et imperativ om at forlag ikke er helt vanlige selskap. De har også oppført seg deretter over lengre tid, sikkert delvis av samvittighetsårsaker, men mest fordi de har så mange goder som andre selskap bare kan drømme om. Samtidig er forlag, rent juridisk, helt vanlige selskap, noe som blant annet innebærer at de er i konkurranse med andre selskap, startet opp av hotellkonger eller drevet av tegneserieaktige milliardærer med transhumanistiske ambisjoner – altså folk som ikke bryr seg om de samme forestillingene og imperativene om hva et forlag egentlig er eller burde være.

Denne skvisen kan være nyttig for å forstå noe av det som nå foregår i Litteratur-Norge. Det er kanskje ikke så rart at det oppstår mistillit mellom forfattere og forlag akkurat når de teknologiske og politiske endringene i bokbransjen er på sitt mest dramatiske, men det er potensielt veldig dumt. Hvor går veien videre herfra? Forsvinner hele fastprisen, slik den gjordei Danmark da tilliten mellom forlag og forfattere brøt sammen? Vil børsen til slutt skilles fra katedralen, eller vil man greie å beholde det i Konkurransetilsynets ører så heslig lydende ordet «samarbeid»? Fortsettelsen følger.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt