Språkkritikk og gonzo-science fiction

Kjære Vinduet-leser,

Fra midten av 70-tallet var Sigurd Helseth (1945–2021) fra Ålesund en tilsynelatende uomgjengelig norsk poet og tidsskriftarbeider, redaktør for Profil (sammen med Kristine Næss og Erland Kiøsterud) og hyppig bidragsyter til Vinduet – et sjeldent datidseksempel på en lyriker som «ikkje hamnar i retningslaus eksperimentering, men greier å sameine det språkkritiske med politiske bodskap», ifølge dikterkollegaen Arnljot Eggen. Så ble det stille fra Sigurd Helseth, før han etter fem års pause framsto, med diktsamlingen Landet med de to soler (1984), som en ganske annen. Han ble «ansett for å være om ikke den beste av de politiske poetene i Norge, så den mest eksplisitt politiske av dem», skriver Espen Grønlie i ukens første nye tekst. «Mitt kall er blott å spørre: Hva skjedde med denne Helseth?» Men han spør ikke bare, i sin lesning av høstens posthume Sigurd Helseth-samling Speilets hukommelse og etterlatte dikt (Cappelen Damm) nærmer han seg også svar på hva som skjedde.

Les «Sigurd Helseth 1 og 2» av Espen Grønlie.

Og for ytterligere lesning, se «Det som virker sterkere enn ordene, er stemmens åndelige nærvær», et sjeldent intervju med Sigurd Helseth, gjort av Skjalg Bye til Vinduet 2/1992. Representativ replikkveksling:

– Språket ditt er sterkt sanse­nært. Sentrale overlevelsesmeka­nismer i mennesket oppfatter jeg som selve språkets materie. Sam­tidig oppfatter jeg det også som at du har en filosofisk tilstedevæ­relse i poesien din. Hvordan betrakter du din egen poetikk?

– Poetikk? Jeg? Hadde jeg vært en fugl, ville jeg nå fløyet vekk fra reiret fordi jeg hørte en katt som kom klatrende. Jeg kan ikke erklære meg i forhold til en poetikk, det blir for imperativt. Eneste mulighet er å skissere hvordan enkelte ting utvikles, eller henvise til diktningen selv, hvor en poetikk naturligvis er iboende. (…) Men det er mulig dette intervjuet som hel­het vil gi et vagt inntrykk av en poetikk allikevel.

Ukens andre nye tekst er Torgeir Holljen Thons anmeldelse av Rådløshet (Cappelen Damm), den seneste romanen til den amerikanske, uforfalskede idéromanforfatteren Richard Powers, et annet navn som på et tidspunkt var midt i Vinduet-ordskyen – daværende medredaktør John Erik Riley intervjuet ham til et temanummer om teknologi og litteratur i 1998, hvor Powers spurte seg: «Er vitenskapen og skjønnlitteraturen motsetninger? Kan man være cerebral og samtidig human? Kan man være en blanding av Thomas Pynchon og Franz Kafka?» Det er over ti år siden han sist ble oversatt til norsk, i mellomtiden fikk hans forrige roman, økofabelen The Overstory (2018), Pulitzerprisen og forandret ifølge Barack Obama hvordan han «tenkte om jorden.» Rådløshet er ute i et lignende ærend, opplever Torgeir Holljen Thon, han tar seg imidlertid i å ønske at romanen «faktisk brakte med seg en ny måte å se verden på», snarere enn å «minne om et overbevisende foredrag fra en kunnskapsrik naturfagslærer som er god til å formidle, også kjent som Dag O. Hessen-effekten.»

Les hans anmeldelse «Inn i empatimaskinen».

15. november holdt den skotske moralfilosofen og tankelederen William MacAskill et foredrag foran Munchs Solen i Universitetets aula i Oslo. Arrangementet inngikk i et årvisst samarbeid mellom UiO og tankesmien Agenda, som tidligere blant andre har ført Thomas «Kapitalen i det 21. århundre» Piketty, Robert «Bowling Alone» Putnam og David «The Dawn of Everything» Wengrow til Norge. MacAskill passer på mange måter inn i det selskapet, han skriver også sakprosabøker med ambisiøse titler (Doing Good Better het hans første bok) som har nådd et publikum langt utover akademia. Men han er trolig den første i foredragsrekken som har forankret sin PowerPoint-presentasjon i et stillbilde fra Terminator 2: Judgment Day (1992), og også den eneste som ikke var gammel nok til å se filmen da den kom. MacAskill er født i 1987 og ble i 2015 tidenes yngste førsteamanuensis i filosofi ved Oxford-universitetet. I fjor skrev Elon Musk på sin nylig overtatte nettside Twitter om MacAskills nyeste bok What We Owe the Future: «Worth reading. This is a close match for my philosophy.»

Men tek-giganten MacAskill har vært mest assosiert med, er nylig bedrageridømte Sam Bankman-Fried, som bygde opp en kryptovalutabørs som på et tidspunkt gjorde ham til verdens rikeste mann under 30, og underveis forpliktet seg til MacAskills filosofisk-filantropiske bevegelse effektiv altruisme (EA), som ifølge Wikipedias definisjon går ut på å donere mest mulig av sine inntekter til veldedige formål som saklig sett har størst mulig virkning. Da Sam Bankman-Frieds kryptovalutabørs i fjor ble slått konkurs, og det viste seg at verdier tilsvarende åtte milliarder dollar hadde blitt flyttet over fra børsen for å dekke inn gjeld i hans kryptoinvesteringsselskap, satt MacAskill i styret for hans fremtidsfond, som hadde rukket å bevilge over en milliard kroner til veldedige formål. MacAskill har siden tatt sterk avstand fra Bankman-Fried, sist til Dagens Næringsliv under sitt Oslo-besøk: «Det var så jævlig motbydelig det han gjorde. Og bevegelsen som helhet ble sjokkert, satt tilbake og helt knust».

Dette er også inntrykket av bevegelsen man sitter igjen med etter Going Infinite. The Rise and Fall of a New Tycoon, den amerikanske mesterjournalisten Michael Lewis’ ferske innsideberetning om Sam Bankman-Frieds vekst og fall, en bok som er blitt kritisert for å stille seg ukritisk til sin hovedperson, men tar et ganske ramsalt oppgjør med effektiv altruisme: «[EA] hadde blitt mye mindre interessert i å redde livene til eksisterende mennesker enn fremtidige», skriver Lewis, «… som forteller deg noe om rollen ordinære menneskelige følelser spilte for bevegelsen. Det betød ingenting. Det som betød noe, var matten.» Han sikter til at sentrale krefter i bevegelsen etter hvert tok til orde for å orientere seg vekk fra å sende malarianett til Afrika – som i begynnelsen ble regnet som den mest effektive måten å redde flest mulig liv på – og heller trappe opp kampen mot kunstig intelligens, som ifølge EA-koryfé Toby Ord er den største trusselen mot flest mulig (hele menneskeheten) på lang sikt og ifølge Michael Lewis «en form for gonzo-science fiction.»

William MacAskill nevnte ikke effektiv altruisme med et ord i Universitets aula – utover at hans epostadresse, som han oppga mot slutten, har effectivealtruism.org som domenenavn – men det var kampen mot «løpsk» AI, nærmere bestemt frykten for at AI vil bli så avansert at det kan skape nye masseødeleggelsevåpen, han innledet foredraget med, og altså illustrerte med et bilde av en autonom Terminator-kyborg med rødglødende øyne. «I still love this image, in many ways», sa han. (Han har en erklært tro på at katastrofefilmer kan virke mobiliserende, særlig på myndighetsnivå.)

Så er det ikke egentlig meningen å ta lett på eller trivialisere dette – William MacAskill er åpenbart en sentral tenker for vår tid og hans framtidsfilosofi kommer kanskje mer til sin rett i bokform – men etter foredraget spurte i alle fall min sidemann: «Har du lest Richard Powers? Han er mer relevant enn det vi ble servert i dag.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)