Thure Erik Lund forutså alt dette

Kjære Vinduet-leser,

Sist uke har stått i den såkalte sakprosaens tegn, i alle for vår del: Mikael Godø har anmeldt den britiske Russland-kjenneren Oliver Bulloughs prisnominerte bok Butler for verden (Res Publica), en kritisk historie om hvordan Storbritannia håndterte imperiets fall i etterkrigstiden ved å gjøre seg til finansmarkedenes (og russiske oligarkers) «tjener» og London til hovedstad i et finansimperium.

I tillegg er vår faste kritiker Tor Eystein Øverås tilbake med et essay om romanfilosofen Jan Kjærstad, apropos hans ferske essaysamling Menneskets bølger (Aschehoug). «Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe, forventningsfull, trippende, lik en guttunge», foreslår Øverås: «Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?» spør han i essayet «Veiviseren».

I helgen besøkte Vinduets redaktører Trondheim i anledning sakprosafestivalen Basta, for en scenesamtale med Tor Eystein Øverås om hans bok Fakkelen er tent!. Den handler om Gyldendal (og Norges) billigbokrevolusjon på 1960- og 70-tallet, og også om forholdet mellom såkalt børs og katedral i det norske litterære økosystemet (se også gjerne min – Ola Innsets – artikkel om dette fra Vinduet 1-2/2021). I fjor hadde vi en serie om litteraturens materielle strukturer, og la oss kort minne om både Sandra Lillebøs essay om pengenes betydning for hennes egen skriving, Tomine Sandals pedagogiske gjennomgang av økonomien i en bokutgivelse, poeten Lars Haga Raavands essay om hvordan penger påvirker ens egen stemme, Anne Oterholms debattartikkel om bokloven, Synne Øverland Knudsens personlige essay om lyd og strømming, og Anna Kvams studie av de økonomiske forutsetningene for Torborg Nedreaas forfatterskap.

Debatten om disse spørsmålene har nemlig rast de siste dagene, etter at forfatter Agnar Lirhus la hodet på blokka og fyrte av en bredside i Aftenposten (2. november) mot medienes litteraturdekning – senere utdypet med flere innlegg i forfatterens nyhetsbrev. Ifølge ham er kulturredaksjonene blitt «markedsavdelingens forlengede arm». Ikke bare blir det stadig mindre litteraturstoff i norske aviser, men veldig mye av det handler også om de samme, nøye utvalgte «bestselger»-forfatterne. Nøye utvalgt fordi bokhandlerkjedene, i et hemmelighetsfullt samråd med forlagene, som de også er eid av, hvert år bestemmer hvilke bøker som skal «satses på» i bokhandlene i form av kampanjer, fordelaktige butikkplasseringer, osv. Det er viktig for både forlag og bokhandel å treffe på disse titlene, ettersom store opplag da kan planlegges i god tid og trykkes opp med liten risiko for at salget blir labert. Når man vet at disse «bokråd»-møtene gjerne finner sted før bøkene det er snakk om i det hele tatt foreligger, sier det seg selv at det er en god del «trynefaktor» som må spille inn. Og i stedet for å utgjøre en motvekt mot dyrkingen av de få store, hiver kulturredaksjonene seg på og bruker sin nøye tilmålte spalteplass på nettopp disse forfatterne.

Det er i alle fall Agnar Lirhus’ opplevelse. Han har møtt motbør fra blant annet Thomas Espevik i Vårt Land og Bernhard Ellefsen i Morgenbladet, mens en av bestselgerforfatterne Lirhus selv nevnte, Agnes Ravatn, har gått ut med støtte til ham og pekt på at hennes egen debut fra 2007 fikk 20 anmeldelser, noe som er utenkelig for en debutant i dag. Vi slo på tråden til Agnar Lirhus, som selv er aktuell med Dragen, hans åttende roman, muligens den aller beste, men også den minst anmeldte (Morten Langelands svært positive anmeldelse i Klassekampen Bokmagasinet er så langt den eneste):

Noe som er slående med din kritikk er at det du ønsker deg ikke akkurat er noen spinnvill utopi, men en slags retur til slik det var før. Du fikk 13 anmeldelser for debutromanen din Skogen er grønn i 2005, og Agnes Ravatn beskriver en lignende utvikling. Hva er det som har skjedd i mellomtida?

– Jeg tror jo at det er blitt et generelt større tempo, og mindre rom for lange tanker. Det er det ene. Men når det gjelder forlagsbransjen, bokhandlere og medier mer spesifikt, tror jeg at det har blitt et større fokus på konserndrift. Og kombinasjonen av at det blir utgitt sinnssykt mange titler, og at forlagene skal drives med profitt, har gjort at det er enklere å bare bestemme på forhånd hvilke bøker som skal selge. Og det som selger er kjendiser. Jeg sier ikke dette fordi systemet allerede er helt ødelagt, for eksempel er Zeshan Shakar et eksempel på det motsatte, en som har blitt sett og løfta opp, men jeg ser at det er den retningen vi går i, og jeg tenker det er bedre å si i fra nå enn når det er for seint.

Men det er jo rart hvis det er et økonomisk press som ligger bak alt dette, kapitalismens jernlover, liksom, når både forlagene, gjennom momsfritak, innkjøpsordning og mye annet, og de aller fleste av mediene, gjennom pressestøtta, strengt tatt ikke er underlagt disse jernlovene, siden de får så mye statsstøtte. Hva må til for å gå dem til å handle annerledes? Stille krav til statsstøtten?

– Jeg synes i hvert fall det er underlig at de store forlagene får lov til å kjøpe opp bokhandlerkjeder sånn at de kontrollerer hele prosessen fra bokidé til salgsresultat. Alle de små musene i den verdikjeden har ikke nødvendigvis de intensjonene, men resultatet blir en sånn dynamikk hvor det drives fram enere. Og det er et misforhold mellom det, og for eksempel innkjøpsordningen, som gjør det mulig å utgi veldig mange titler. Dette kan ikke fortsette parallelt over tid, forlagene kan ikke både melke staten for penger og drive som Amazon. Og for oss forfattere er det mye mer interessant om de driver på den måten som de offentlige ordningene er lagd for å støtte, enn å tenke som Amazon. Faktisk er det ikke bare mer interessant for oss, men for hele den opplyste allmenheten. Det er sånn vi kan få mangfold, kunstnerisk nyvinning og så videre. Et eksempel på det er Thure Erik Lund, som skrev om natur og kultur og om hvordan teknologien får en slags evolusjonær kraft, allerede på 90-tallet, før vi begynte å skjønne hvordan disse tingene hang sammen. Mange har ikke lest ham, men likevel har hans måte å tenke om disse tingene på spredd seg i samfunnet, han har rett og slett påvirka vår måte å tenke på, men han kunne aldri ha slått gjennom i et rent kapitalistisk system.

PS. Som ukens arkivtekst vil vi tipse om essayet «Å sette strek» av Erik Engblad fra Vinduet 2/2013, som blant annet handler om hva som skjedde da Thure Erik Lunds bok I singularitetens skygge, en redux-versjon av to tidligere romaner, ble møtt med hva Engblad kalte «största möjliga tystnad [...] Er det sånn at vi rett og slett ikke orker en runde til med dette fremtidsgnålet til Lund, eller er det snarere prosjektets meget omfattende beskaffenhet som lammer oss?» Det som skjedde, var i alle fall at Thure Erik Lund tok saken i egne hender og opprettet en bruker på VGs nettforum.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt