Tiltrekning og frastøtning

Kjære Vinduet-leser,

God lørdag. Er det vår, eller er det ikke? Her hvor jeg (Ola Innset) sitter, veksler det mellom regn, sol og snø. Så ja! Det er dette som må være våren.

Rita Paramalingam er senere i vår aktuell med sin andre roman, Susanna, alene, men akkurat nå er hun aktuell med et essay i Vinduet kalt «En fange søker hjelp». Paramalingam er jurist, og i essayet trekker hun veksler på sitt arbeid i stiftelsen Ung rettshjelp med å hjelpe fanger, ofte kalt «innsatte» på norsk-orwelliansk, i norske fengsler. En dag spurte hun en av isolatfangene om han noen gang hadde vurdert å skrive om opplevelsene sine, og etter hvert begynte hun å reflektere over hva litteraturen hadde gjort for henne, da hun var ung og følte seg fanget, om enn på en litt annen måte.

Les «En fange søker hjelp» av Rita Paramalingam herfra.

Og Maja Hattvang, som sist skrev om Sheila Heti, anmelder essaysamlingen All Things Are Too Small, debutboken til amerikanske Becca Rothfeld, medredaktør for tidsskriftet The Point og fast bokanmelder i Washington Post (og deltaker på Norsk-amerikansk litteraturfestival 2022 i Oslo). Debutboken til Becca Rothfeld kom ut denne måneden, på  samme tid som hun regelrett slaktet No Judgment, den nye essaysamlingen til sin landskvinne Lauren Oyler, som selv har markert seg som en nådeløs bokanmelder; forvirrende eller forståelig nok har deres bøker her og der også blitt lest opp mot hverandre. Og dette er bare begynnelsen på Maja Hattvangs mangslungne anmeldelse av All Things Are Too Small, en bok som har et relativt stort ærend: Den argumenterer for at det aller meste føles for smått nå om dagen, i livet så vel som i litteraturen.

For mer, les «Imot impotensen» av Maja Hattvang.

Ellers vil vi gjerne tipse om vår anmeldelse av Djevleboken, andre bok i danske Asta Olivia Nordenhofs Scandinavian Star-septologi, som ble lansert på norsk denne uken, og som hennes landsmann Kasper Dam Nielsen anmeldte for Vinduet da boken først kom ut på dansk i fjor høst.

Les hans anmeldelse «Fristet af djævlen» herfra.

*

Det er vanskelig å forsvare noe man lenge har tatt for gitt. Uten en ganske konkret visshet om hvor sårbart og unikt noe er, risikerer man å ikke kunne argumentere for hvorfor det har livets rett når angrepene plutselig kommer. Dette fenomenet har man kunnet observere i debatter om velferdsstaten i mange tiår, men det har blitt usedvanlig tydelig i den siste tidens opphetede debatt om en veldig liten del av velferdsstaten, nemlig overføringene til det skjønnlitterære feltet. I møte med Anne Holt & co i Forfatterforbundet har den etablerte forfatterstanden, med Den norske forfatterforening i spissen, tydelig slitt med å forklare hva de mener «litterær kvalitet» egentlig er for noe, og ikke minst hvorfor de mener det er viktig at dette bør støttes med offentlige midler som forfatterne selv bør ha makt til å bestemme over hvem som skal få. Presset mot de tross alt nokså beskjedne stipendordningene norske forfattere kan søke på, har vært stort, men det er som kjent under press at diamanter blir til. Første lille edelsten i det vi antar vil bli en lang rekke gode og gjennomtenkte tekster om viktigheten av politiske ordninger som sikrer produksjon av litteratur som ikke umiddelbart kan tjenes penger på, ble levert av Forfatterforeningens nyvalgte leder Bjørn Vatne i Klassekampen forrige helg. Han fokuserer på den kunstneriske arbeidsprosessen som noe som er annerledes fra snart alt annet i samfunnet, og som det er viktig at vi tar politiske grep for å skape rom for. Les teksten hans her.

*

Ett eksempel på en person som tidvis har figurert på listene over mottakere av arbeidsstipend delt ut av stipendkomiteen for skjønnlitterære forfattere, og som har fått en god del ut av det, er Hedda Robertsen, som denne våren er aktuell med ikke mindre enn to bøker: Jacques Rivette. Tre tekster (H//O//F) er hennes første sakprosabok, mens novellesamlingen Upraktisk kjærlighet (Cappelen Damm) går inn i et etter hvert ganske omfattende skjønnlitterært forfatterskap.

Da Robertsen som 20-åring debuterte med Sprengt i filler av Mads Mikkelsen (Tiden, 2008), var det ifølge forlaget med en «svært erotisk roman», noe som må sies å ha vært, om ikke «vovet», så veldig modig gjort. E.L. James’ første bok i Fifty Shades of Grey-serien kom ut i 2011, og da Robertsens andre roman Ildfuglen kom ut året etter, og ble omtalt av forlaget som «en seksuell odyssé», manglet det ikke på sammenligninger. Men Robertsens litterære framgangsmåte minner nok mer om Bjørn Vatnes (siste utgivelse: dildoselger-romanen Underliv) enn den formelbaserte og klisjétunge E.L. James. 

Og kanskje er det overflødig å påpeke dette, men sex og erotikk er jo usedvanlig godt stoff for litteratur. Selv har jeg vært veldig interessert i sex siden minst et par år før jeg fikk prøve det selv, og jeg har inntrykk av at dette gjelder også for mange andre. Likevel er det så mye som er hemmelig, gåtefullt og skjult i elskovens verden, og i dette spennet er det vel så mye å ta av som i det kanskje mer velkjente spennet mellom intellektuell rasjonalisering og fysisk begjær. Og selv om det kanskje ikke er fullt så eksplisitt som i tidligere utgivelser, er erotikken en viktig bestanddel også i novellene som utgjør nylig utgitte Upraktisk kjærlighet, enten de utspiller seg i London, Sør-Frankrike, Pyreneene eller på Høvikodden.

En annen av novellene utspiller seg på «en øy i Oslofjorden», som faktisk minner mistenkelig om den jeg er bosatt på selv. I novellen figurerer ei hytte som ligger «i et gløtt mellom to stier av ulike tresorter, der grantrærne gikk over i strand, siv, vann, steiner, jeg hadde alltid elsket den skogen, et bergmansk landskap […]».

Jeg ble nysgjerrig på denne hytta, og trodde kanskje jeg ante hvilken det var snakk om. En regntung dag i påskeferien bukserte jeg både barnevogn og hund i løpetid ut for å lete etter den. Vel framme ble jeg imidlertid usikker, var ikke dette furutrær, snarere enn gran? Det er også en formulering senere i novellen om en bøkeskog rett ved, men med forbehold om jeg ikke er noen kløpper på tresorter, var dette kanskje mer som lønn å regne?

For å få bukt med usikkerheten, tok jeg kontakt med forfatteren:

Finnes den øya på ordentlig?

– Takk for spørsmål og grundig forarbeid! Jeg har også sett for meg et bestemt sted, men hytta er nok fiktiv. Men jeg har absolutt hatt Jeløyas vakre natur i tankene. Jeg er jo selv oppvokst der, mamma og pappa bor der, og jeg jobbet i mange år i galleriet som er omdreiningspunktet i novellen. Nå ble jeg også litt usikker på det med tresorter, bøkeskogen er kanskje et litt annet sted på øya?

Da skal jeg slutte å lete! Men det som lokalt ofte omtales som «Bøkeskogen», er et annet sted enn der jeg forestilte meg at det vi nå har etablert uansett er en fiktiv hytte muligens ligger, ja.

– Må også legge til her at jeg skrev handlingen litt som en drøm, og da blander elementene seg. Var dessuten veldig inspirert av Alex Ross Perrys Queen of Earth, en jenterom-horror med Elisabeth Moss i hovedrollen, i en annen skog.

Du gir ut ikke én, men to bøker i vår, og den andre er en samling med tre essays om den franske nybølgeregissøren Jacques Rivette. Finnes det en sammenheng?

– Rivette-boka ble til litt mer spontant i forbindelse med en visning av Out 1: Noli me tangere (1971) på Cinemateket i mars. Ingen bestemt sammenheng annet enn at jeg skrev dem parallelt, og at film er en viktig del av arbeidet. Og Rivettes lekenhet ble enormt frigjørende for et par somre siden!

Forsideillustrasjonen på Upraktisk kjærlighet er også fra en film, av Robert Altman, står det, er sammenhengen eventuelt tydeligere dit?

– Godt observert! 3 Women er en perle fra 1977, en Persona-twist lagt til California, gnistrende atmosfære. Novellene går mye inn i gnisninger mellom kvinner, tiltrekning og frastøtning, så denne var viktig underveis.

Siden vi nærmer oss tiltrekning og gnisninger: De skjønnlitterære bøkene dine har jo gjerne blitt solgt inn som «erotiske», mens forlaget H//O//F selger inn din sakprosadebut med et utdrag hvor det står: «Det mest påfallende i Out 1 er mangelen på sex. I en film som snitter og sneier innom hippienes frigjøringsprosjekter og kollektive opprør, er det nærmest ingen seksuell kjemi.» Man må jo være litt interessert i erotikk for å komme med en slik observasjon, men blir det sånn framover nå: Erotikk i skjønnlitteraturen, uerotisk sakprosa? Er det mer rom for erotikken i det skjønnlitterære?

– Hm! Har ikke tenkt på et sånt skille, og jeg vil vel helst ikke skille. Nå er det heller ikke jeg som har gitt de tidligere bøkene merkelapp. Jeg er interessert i sanselighet i det meste jeg skriver og ser på, film er jo et visuelt medium, og akkurat i Out 1, og sitatet du nevner der, er det spesielt med så mye kroppslighet som likevel ikke er seksuell. Mer Artaud-inspirert kroppsdrama. Samtidig er det klart at skjønnlitteraturen skaper andre rom, og tillater mer drømmespråk. Jeg er nok svak for begge deler.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt