Troen på mistroen

Kjære Vinduet-leser,

I 1998 intervjuet (nåværende Gyldendal-podkaster) Joachim Førsund det svenske bandet Bob Hund for Dagbladets siden nedlagte fredagsbilag. Dette var året Bob Hund slapp gjennombruddsalbumet Jag rear ut min själ! Allt ska bort!!!, la Skandinavia og i særdeleshet Norge for sine føtter, og syslet med planer om et engelskspråklig sideprosjekt kalt International Bob (et prosjekt som senere skulle se dagens lys under et annet alias, Bergman Rock).

«International Bob er et hobbyband. Det er et helt annet band, selv om det er de samme seks personene som spiller», forklarte Bob Hund-vokalist Thomas Öberg.

«Kaller dere det ‘hobbyband’ for å dempe forventningene, for å være på den sikre siden?» spurte Joachim Førsund.

«Nei, vi er helt oppriktige. Vi er aldri på den sikre siden», sa Öberg: «Hva driver de med på den sikre siden egentlig? Jobber de på bibliotek?»

Akkurat hva som skjer på den sikre siden har Bob Hund, 25 år og over 700 konserter senere, fått anledning til å finne ut, da de i høst bega seg ut på en landsdekkende bibliotekturné i Sverige, for å promotere deres bandbiografi Nybörjartur livet ut, for siden i forrige måned å spille fire kvelder på rad på Blå i Oslo. Nå har Thomas Karlsen, som ifjor anmeldte Emmanuel Carrères bok Yoga under den Bob Hund-alluderende overskriften «Et fall og en (slags) løsning», intervjuet bandet og deres biograf Jakob Nilsson i en setting som ifølge Thomas Öberg bød på «autentisk Bob Hund-stemning. Alle ramler inn etter eget forgodtbefinnende.»

Les «Bob Hund rear ut sin själ! Allt skall bort!!!» av Thomas Karlsen herfra.

*

15. november døde Hans Herbjørnsrud, novellekunstneren fra Aust-Telemark, 86 år gammel, etter kort tids sykdom.

Vi anbefaler å lese hans lange samtale fra februar 1998 med Vinduets daværende redaktørtrio Nikolaj Frobenius, John Erik Riley og Tor Eystein Øverås, hjemme på familiegården i Heddal. Intervjuet, som ble trykt i Vinduet 1/98, er nå tilgjengelig på nett, og gir et dypt inntrykk av både forfatteren og privatpersonen Hans Herbjørnsrud, selv om han forsøkte å holde disse to adskilt. «Det kan virke kunstig, og det kan virke affektert, jeg er klar over det», som han sa i intervjuet. «Det er også mulig at jeg vil distansere meg for å kunne være så vågal som mulig når jeg skriver. Men jeg er ikke sikker, jeg er overhodet ikke sikker på noe av det vi har snakket om, jeg kan dementere alt hvis dere vil. Jeg tror på mistroen.»

Les «Jeg vil leve i verden som om jeg ikke levde i verden» av Nikolaj Frobenius, John Erik Riley og Tor Eystein Øverås.

Intervjuet kommer også opp i nekrologen skrevet av Trude Rønnestad (hans redaktør i Gyldendal og medlem av Vinduets redaksjonsråd), som vi nedenfor gjengir i sin helhet. Nekrologen ble også publisert i Klassekampen og i kortere form i Aftenposten; har du allerede lest den, gjøres det oppmerksom på at det kommer bonusstoff om noe annet to asterisker nedenfor.

*

Mellom ord og jord

I 2001, fire år før jeg skulle overta redaktøransvaret for Hans Herbjørnsrud etter Irene Engelstads årelange samarbeid med ham, var jeg og to medstudenter i litteraturvitenskap på besøk på gården Herbjørnsrud i Heddal. Vi skulle intervjue ham for studenttidsskriftet Bøygen, og satt fulle av ærefrykt i uppstugo, rommet der den myteomspunne blinddøra befinner seg. Han tenkte seg lenge om etter hvert spørsmål, og svarene var nyanserte og perspektivrike, eiendommelige på herbjørnsrudsk vis. Etter to timers samtale oppdaget vi at vi hadde glemt å trykke på opptaksknappen. Jeg husker skammen, fortvilelsen over å ha kastet bort forfatterens dyrebare tid. Men Hans sa oppglødd: Nå smører vi noen brødskiver og drikker litt kaffe, og så tar vi det hele på nytt etter lunsj!

Det gjorde vi, og i årene som fulgte, nevnte han det stadig: Det intervjuet ville aldri blitt så bra hvis vi ikke hadde hatt den lille generalprøven.

«Endelig et debutantmanuskript som vitner om fordypelse og kunstnerisk vilje!» konkluderte Kjell Heggelund i en konsulentuttalelse til Gyldendal 1. februar 1979. Manuset som hadde skapt begeistringen, var det som kun få måneder senere skulle bli Hans Herbjørnsruds debut, Vitner. En novellesamling han ble tildelt Tarjei Vesaas´ debutantpris for, den første i en lang rekke priser han mottok for sitt forfatterskap.

Det var mange som hadde ventet på denne debuten, og Herbjørnsrud var da også en voksen mann i 1979. Allerede femten år tidligere hadde han debutert i offentligheten med en artikkel om Johan Borgen i Samtiden, ifølge Borgen selv det beste som var skrevet om ham. Herbjørnsrud forklarte den sene debuten med de politiserte 70-årene: «Hadde jeg stått frem da, ville jeg ha stanget hodet mot mange vegger. Man skal ha et voldsomt sterkt talent for å kun­ne komme velberget gjennom stalinismen», uttalte han i et intervju med Vinduet i 1998.

Hans Herbjørnsrud ble født i 1938 i Heddal i Telemark, noen hundre meter fra landets største stavkirke. Han utdannet seg til lærer og jobbet ved ulike folkehøgskoler og Norsk Korrespondanseskole, før han og familien tok over slektsgården i Heddal i 1976. Hjemflyttingen bidro nok også til å forløse debutsamlingen; gården har tjent som både litterær rekvisitt og kilde gjennom et langt forfatterliv. De sju novellesamlingene som har kommet ut siden 1979, er alle forbundet med heimstaden. Gården i Heddal er hovedscenen i Herbjørnsruds litterære teater, og mens han i yngre år fryktet at bygda ville være en for trang ramme for fantasien, tenkte han senere at nettopp denne forankringen muliggjorde en fordypelse; i et landskap, i et miljø, i et sinn.

Novellene hans er ofte både symbolske og allegoriske, og balansen mellom tekstens fantastiske elementer og realismen var alltid avgjørende for ham. Det fantastiske måtte springe ut av noe reelt. «Man må kjenne språket for å kunne sprenge språket, man må kjenne virkeligheten for å sprenge virkeligheten», sa han en gang. Så han er langt fra noen ren heimstaddikter; han beveger seg bort fra verden slik vi kjenner den, bort fra det hverdagslige, og fortellingene kan gå langt bakover i slektene, i den grå fortid, der den fortaper seg.

Formmessig er Herbjørnsruds noveller påvirket av både muntlig fortellertradisjon og en dyp litterær dannelse. Han var usedvanlig orientert og leste begjærlig helt frem til det siste. All tradisjon var av interesse så sant han kunne bruke den litterært. Med sin barokke myriade av stemmer og innfallsvinkler befinner Herbjørnsruds noveller seg stilistisk i motsatt ytterkant av en annen stor novelleforfatter i norsk etterkrigstid, Kjell Askildsen. «Når man er samtidig med en så sterk forfatter som Askildsen, forsøker man bevisst eller ubevisst å finne et helt annet spor», fortalte han meg.

Han sa også: «Det å skrive er tilintetgjørelse. I hvert fall for den privatpersonen som har forfatteren inni seg.» Og denne spenningen var nok helt reell for ham. En natt, det var i perioden han arbeidet med det som skulle bli hans siste novellesamling, Brønnene, satt han i uppstugo og leste. Plutselig hørte han at tastene på tastaturet inne på arbeidsrommet begynne å klapre. Der sitter den jævelen og jobber på et eller annet, tenkte han. Pønsker på et eller annet, skriver om meg. Han turte ikke gå til sengs før etter flere timer, og først to dager senere våget han å åpne døra inn til arbeidsrommet.

Norge har mistet en helt særegen forfatter, og vi på forlaget har mistet en kjær venn og samtalepartner. Flere forfattere og unge skrivende har mistet en sjenerøs og nysgjerrig kollega og mentor. Vi er mange som har hatt gleden av å bli invitert til gårds, der han og Anna Tranberg, hans ektefelle gjennom et langt liv, har tatt oss gjestmildt imot, servert smørbrød og fulgt oss på historiske vandringer. Det er sytten år siden Brønnene ble utgitt, men samtalen med forlaget har ikke stilnet før nå.

Herbjørnsrud uttalte en gang at melankolien var den viktigste drivkraften for skrivingen hans. Men selv om livet kunne være preget av mørke, var det sannelig også lyst. I sommer skrev han til meg: «Ellers har vi det bedre enn bra. Anna arbeider med historien om gården vi bor på og har funnet mye nytt og spennende om min tipptippoldefar på 1800-tallet. Selv leser jeg som aldri før, nettopp nå Cervantes. Åkrene står dypgrønne nå mens aksene mates.»

Dette gåtefulle, vennlige mennesket vil bli dypt savnet. Det finnes ingen som ligner ham.

På vegne av Gyldendal,

Trude Rønnestad

*

Denne uken publiserte det amerikanske magasinet New Yorker en artikkel som berører to navn som har kommet opp i Vinduets spalter i høst: Journalisten Rachel Aviv, hvis debutbok Strangers to Ourselves ble anbefalt av Tone Schunnesson i Emma Clare Gabrielsens intervju med henne, portretterer den nylig norgesaktuelle romandronningen Joyce Carol Oates (som Ole Robert Sunde nevnte mot slutten av sitt ferske essay om selve høsten). Portrettet, på nett kalt «Joyce Carol Oates' Relentless, Prolific Search for a Self», føles som en publisistisk begivenhet fordi alt Rachel Aviv publiserer, føles som en begivenhet. Men intervjuet er også oppsiktsvekkende i seg selv, ikke minst fordi Joyce Carol Oates ikke bare, som Hans Herbjørnsrud, skiller mellom privatpersonen og forfatteren, men opplevde at hun helt sluttet å være en privatperson etter en depresjon høsten 1971. På vei ut av denne tilstanden følte hun seg plutselig løsrevet fra «the 'arbitrary collage of quirks, opinions, mannerisms, emotions, habits’ that had made up her identity», skriver Aviv, og siterer en dagboksnedtegnelse av den gang 33-årige Joyce Carol Oates: «I felt as if my sojourn as ‘Joyce’ was through».

Som journalist har Rachel Aviv spesialisert seg på mental helse og psykiske grensetilstander, eller «unsettled minds and the stories that make us», som undertittelen på reportasjeboken Strangers to Ourselves lyder. Men hun har også spurt seg om man egentlig burde spesialisere seg på dette som journalist. I fjor høst, på New Yorkers faste kulturfestival, sceneintervjuet hun den amerikanske psykolog-forfatteren Andrew Solomon, kjent for sin bestselger om depresjon-som-folkesykdom, Mørke midt på dagen (Gyldendal, 2003), og kort uti samtalen stilte hun et i konteksten ganske overrumplende spørsmål (jeg var på festivalen og tok opp samtalen, på reisestipend fra Norsk Journalist – signe Norsk Journalistlag, får man si, og også legge til at dette vel da er å regne som en bootleg, og kanskje får du masse ut av dette, kanskje ser du ikke helt poenget, sånn er det gjerne med bootlegs):

RACHEL AVIV: Noe jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan … når du skriver om et tema over lang tid, og materialet begynner å føles gjenkjennelig for deg, så mister du på en måte den opplevelsen av oppdagelse og mystikk som du hadde da du først nærmet deg temaet (…) Hvordan beholder du den følelsen av å se materialet for første gang og med fremmede øyne, liksom, forbli i stand til å forstå hva som er interessant for andre mennesker?

ANDREW SALOMON: Arbeidet jeg gjør, som arbeidet du gjør, er forankret i individuelle narrativer, det er ikke egentlig teoretisk arbeid (…) Og jeg tror det er så enkelt som at hvis jeg når punktet hvor menneskers personlige historier slutter å bevege meg, da er jeg virkelig i trøbbel.

RACHEL AVIV: Jeg føler at i hver eneste artikkel jeg skriver, bør det være et spørsmål som føles veldig presserende og akutt – ellers burde jeg ikke skrive den. Og noen ganger lurer jeg på om jeg bare vender tilbake til det samme materialet, at dette har jeg allerede fortalt. (…) Jeg tror bekymringen min er at en forutsetning for å skrive godt om noe, er å være i stand til å opprettholde følelsen av at du kommer inn fra utsiden og at alt er nytt. Og hvis det ikke er nytt, hvis det føles for forutsigbart, så er du ikke lenger motivert av et spørsmål … Det er noe jeg har tenkt på.

ANDREW SOLOMON: Mental helse og mental sykdom er temaer i det meste av litteratur, tenker jeg. Det er et stort, stort landskap. Det er ikke som om du finner ut av det og så bare repeterer deg selv.

RACHEL AVIV: Jeg skal bare forfølge dette spørsmålet én siste gang: Jeg tenker fortsatt at en av de fine tingene med å lese om andres mentale helseproblemer er at det føles gjenkjennelig – og derfor føler man seg sett, og opplevelsene man selv har hatt, er ikke like fremmedgjørende. Så jeg tror jeg tenker at den enkeltes erfaring ikke er totalt individuell. Det er temaer og handlingstråder, nesten, som gjentar seg (…) Men så det jeg prøver å artikulere, er at på et tidspunkt gjenkjenner du mønstre så fort du begynner å snakke med mennesker, og den gjenkjennelsen av de mønstrene sløver din egen evne til å ... Ja. Skjønner du hva jeg vil fram til?

ANDREW SOLOMON: Hvis det ikke fantes mønstre, ville det ikke være noe poeng i den type skriving som vi begge driver med. Hvis folk bare leste om dette på en «se på ting i dyrehagen»-måte, ville det være … Altså, det er folk som skriver om psykotiske mordere. Flesteparten av leserne er ikke selv psykotiske mordere, flesteparten av dem kjenner ingen psykotiske mordere – hvis du skriver for et publikum av psykotiske mordere, kommer du ikke til å havne på bestselgerlisten. Men hvis du skriver om noe sånt som mental sykdom, er en av tingene som kan skje, tenker jeg, at alle typer mennesker, selv de som ikke er direkte berørt, faktisk gjenkjenner mønstrene og faktisk kan tenke for seg selv: Hva tenker jeg? Hvordan forholder hva jeg tenker og føler seg til hva denne personen tenker eller føler? (…) Så det er egentlig en ganske rettfrem jobb.

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset (perm.)