Vår mann i Havana

Kjære Vinduet-leser,

Jeg heter Simen V. Gonsholt og dette er Vinduets redaksjonelle nyhetsbrev, ikke en bokbransjeblogg, selv om det denne uken skal handle litt om Strawberry Publishing, Gyldendal Norsk Forlag og bestselgerforfatteren som de begge har vært knyttet til.

For før Ernest Hemingway (1899-1961) ga navn til deler av Petter Stordalens forlagsoperasjon – Strawberry hadde i begynnelsen underforlagene Pilar (kalt opp etter Hemingways 40-fots fiskebåt) og Gloria (Hemingways kjønnsinkongruente yngstesønn, født Gregory) – var han i Norge mer assosiert med Gyldendal og Vinduet. Ikke meningen å prøve å vise noen hvor David kjøpte ølet her; det er bare et faktum. Det er et faktum at Gyldendal var et av de første forlagene i Europa som oversatte Ernest Hemingway, takket være Gyldendals hovedkonsulent Sigurd Hoel, som kom over Hemingways novellesamling In Our Time i en bokhaug under et opphold i Paris våren 1926. Etter endt lesning samme dag visste Hoel «… at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil.»

I 1951, da Gyldendal utga hans romaner i samling, dro Gyldendals direktør og Vinduets grunnlegger Harald Grieg ens ærend til Cubas hovedstad Havanna for å oppsøke Ernest Hemingway i hans hjem Finca Vigia, like utenfor byen. Det begivenhetsrike besøket – som var uanmeldt, men i kraft av å være hans forlegger – skildret Grieg samme år i en 50-siders proto-boksingel kalt På fisketur med Hemingway og senere i sine tobindsmemoarer En forleggers erindringer (1958).

Jeg visste veldig lite om det her, før jeg i sommer dro til Riksarkivet på Kringsjå i Oslo for å lete etter noen relikvier fra Vinduet-historien – Harald Griegs offisielle Gyldendal-papirer og forfatterkorrespondanse er deponert der – og kom over, inneklemt mellom hans korrespondanse med William Faulkner og Erich Maria Remarque, et brev fra Cuba signert Ernest.

(Obs. Vanskelig å lese brevet? Se fullt transkript i bunn.)

Det er nesten så man ikke hadde trengt brevhodet eller signaturen for å skjønne at det er Hemingway som er avsender, det holder egentlig med første linje («… in the library beside the lion skull»), men det er noen andre ting her man får behov for å annotere.

Hemingway nevner at han har en novelle han vil sende til Vinduet (klammen rundt denne passasjen er, for ordens skyld, ikke påført av meg). Den sto på trykk kort tid etter (nr. 1/1952), oversatt av Gunnar Larsen med tittelen «Ingen dør forgjeves», og handler om en kjærlighetsaffære mellom en ung kvinne og en kubansk eks-soldat, traumatisert av den spanske borgerkrigen. Novellen var ikke nyskrevet, den hadde først blitt publisert i magasinet Cosmopolitan i 1939 (men ble ikke samlet i bokform før et halvt århundre senere, i The Complete Short Stories of Ernest Hemingway).

Hemingway nevner også at hans kone Mary, tidligere London-korrespondent for magasinene Time og Life, har solgt en reportasje til Cosmopolitan og fått «a thousand» for den, noe det kanskje ikke er helt urimelig å forstå som et diskret forhandlingstrekk. Selv endte Hemingway med å få en tidel av summen, hundre dollar, fra Vinduet, noe han i et påfølgende brev til Grieg sa seg fornøyd med, det holdt tross alt til 300 gallons (båt)bensin.

Så legger Hemingway til, apropos ingenting: «No news here except the death of the maid (third attempt caused by un-requited love, for a bus driver).» Hans dødsfiksering, machismo og korthugde sagastil, alt er på en måte å gjenfinne i denne setningen, men det er jo fortsatt en aparte ting å skrive, som kan få en til å tenke på en observasjon som blir gjort i den NRK-aktuelle Ken Burns-dokumentaren om Hemingway, om brevskrivingen hans utover 1950-tallet: «He was acting strangely, firing off letters with increasingly tall tales and irrational boasting.»

Men det underligste i brevet er kanskje at han gjør et poeng av å skrive marlin (seilfisk) med stor forbokstav, og i en parentes bemerker at han konsekvent også gjør det med salmon (laks). Dette var imidlertid en referanse til Haralds Griegs besøk på Cuba, hvor de flere dager dro ut til havs med motorkrysseren Pilar for å fiske marlin, uten hell. («Heldigvis! hadde jeg nær sagt», skrev Grieg i sine erindringer, «… jeg visste at det var ikke bare spøk for en novise å få en slik sværing på kroken.») Jakten på marlin var også motiv for manuskriptet Hemingway sendte Grieg til sengs med den siste kvelden, «en stor konvolutt med 50 maskinskrevne flak», som lød arbeidstittelen Land, Sea and Air og skulle komme til å bli hetende Den gamle mannen og havet på norsk.

Selv hadde Hemingway fått marlin på kroken mange ganger. Den eneste fisken han ennå manglet, var en norsk laks, fortalte han Grieg. Laks var derfor blitt hans store, hvite hval. Som han skrev i et påfølgende brev til Gyldendals direktør: «I do not know why I capitalize Salmon, but it is almost impossible not to!»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset

**

FINCA VIGIA, SAN FRANCISCO DE PAULA, CUBA
1/2/52
Dear Harald:
Thank you very much for the wonderful picture of your house.
Mary and I have it up in the library beside the lion skull. It is beautiful.
Your letter of January 8th has just come. Mail has been terribly slow and some air-mail letters from New York have taken as much as two weeks. So please understand why I have been late in answering.
I have been trying all morning to think what to send you for Vinduet. I have a very good short story that has been never been published in book form nor outside of America. It is called Nobody Ever Dies.
I have no copy of it so I will have to cut it out of the magazine it is in. Would you send it back to me please after it has been translated?
I will get it now and cut it out and send this letter off today. I would ask Mary to copy it but she is working on some pieces about life in the Indian country of Minnesota when she was a little girl. She sold an article about our last Marlin fishing tournament (Marlin capitalised as in Salmon) to Cosmopolitan and got a thousand. They published it in their January number.
No news here except the suicide of the maid (third attempt caused by an un-requited love, the bus driver).
Marita, that nice Italian girl that went fishing with us one day, had to go back to Italy when her husband was transferred in the Diplomatic Service. We miss her very much. I hope to take a vacation of a month now down the coast in the Pilar. So many people come down from the North in these months. It is rude not to see them. But deadly for you if you do.
You and Lord Tedder and and his wife were the last people to visit here that were no strain and a true pleasure to see. New York people seem all screwed up like over-wound clocks.
I must go now and get out the story from my files. It is nice to know the book and books are selling. I have them all together on a shelf in the library out of people’s reach.
Best always, Harald and have a good and happy year. Mary sends love.
Ernest