Vi må holde oss våkne ved å gjøre det nesten-umulige

Kjære Vinduet-leser,

Denne ukas nyhetsbrev består i hovedsak av et intervju med forfatter og gjendikter Wera Sæther om hennes oversettelse av bengalske Fakir Lalan Sains sanger i utgivelsen Hva sier jeg er fremmed som utkom på det nyoppstartede Lo forlag tidligere i år. Men først om siden sist i Vinduets spalter:

Carina Elisabeth Beddari har anmeldt Karl Ove Knausgårds nyeste roman, femte bind i Morgenstjerne-serien. I anmeldelsen «Maksimalist på sopelime» går Beddari blant annet inn på høstens diskusjoner om forskjellen mellom «viktig» og «god» litteratur, en debatt som ble viet mye plass i forrige nyhetsbrev. Beddari spør blant annet: «Hvem bestemmer hva ‘som fengsler leseren’? Og hvem bestemmer hva som er ‘egenartet’ på en fengslende versus en ‘privat’, ‘usortert’ eller frastøtende måte?» Alle de foregående delene av Knausgårds bokserie er også blitt anmeldt i Vinduet, henholdsvis her, her, her og her.

Forhenværende Vinduet-redaktør Ola Innset har tatt på seg historikerhatten og anmeldt Jonas Bals’ monumentale tusensiders tobindsverk om antifascistisk kamp. I anmeldelsen «Anti-anti» trekker Innset blant annet frem verdien av at 90-tallets kamper mellom nynazister og antifascister i Norge nedfelles i historiebøkene, og de mulige problemene ved å sortere for mange ulike fenomener innunder paraplyen fascisme.

Teresa Grøtan har skrevet om poesien til Tishani Doshi, minne og bevissthet i essayet «Jeg slutter fred med furuskogen». Essayet kan sies å utgjøre tredje del av en (uoffisiell) triologi, og disse sammenkoblingene mellom essayene gir meg derfor anledning til å tipse om Grøtans to andre essays i Vinduet, nemlig «Melankoliens vingespenn» og «Døden i grammatikken». Tematiske fellesnevnerne er: døden, stedet, språket og litteraturen.

Eira Søyseth rapporterer videre om tingenes tilstand i Berlin, denne gangen i samtale med den nigerianske poeten Logan February. I intervjuet «Frihet og begjær», som handler om ja, frihet og begjær, men også om psykisk helse, poesi og internett, sier hen blant annet at: «Det finnes et tankesett i Nigeria der det å være deprimert er et problem for den hvite mannen, ikke for oss. I en kultur med en taushet rundt psykisk helse ble dikt en form for terapi, men også en måte å opponere mot dette synet på.»

*

Så til den skriftlige intervjukorrespondansen med bokaktuelle Wera Sæther.

Priya Bains: Da jeg leste etterordet ditt til Hva sier jeg er fremmed av Fakir Lalan Sain (2024) og forordet ditt til Spørsmålenes bok (1992) av Edmond Jabès – begge bøker du har oversatt – fikk jeg fornemmelsen av en enorm ærbødighet og respekt for teksten og tekstens materie. Utgivelsene utkom med over 30 års mellomrom, men dette dirrende alvoret som du går til gjendiktergjerningen med, fremstår for meg det samme i dag som da. Først tenkte jeg at det sakrale i Lalan-sangene, og det sørgmodige hos Jabès, liksom smittet av på deg i måten du omtaler verkene på. Det er ikke så rart om det skjer mens man gjendikter et verk, men så, da jeg leste meg litt opp på deg, forsto jeg at det nok var din stemme tross alt. Da jeg spurte deg om du ville gi dette intervjuet til Vinduets nyhetsbrev, sa du at gjendiktning ligger i margen din. Kan du si noe om ditt forhold til oversettelse? Du har jo holdt på i ganske mange tiår etter hvert.

Wera Sæther: Først: Om vi bare hadde sittet i samme rom! Jeg skriver svarforsøkene mine i et stille skogsområde nord for Lillesand, jeg ville heller snakket dem. Og det ville blitt noe annet, for det som kommer ut av fingrene via hjernen, er noe annet enn det som kommer ut av munnen, via den andres ansikt, denne gangen ville det vært ditt, og selvsagt min hjerne. Jeg prøver meg. Det blir klossete. Spørsmålet, som jeg selv er opphav til (!), er større enn meg. At jeg forholder meg, og dét antagelig uvanlig sterkt, til oversettelse, og til gjendikting – som er et eget arbeid, enda mer presist og totalt enn oversettelse – er jeg blitt meg mer og mer bevisst. Jeg svarer nå idet jeg eksperimenterer; jeg har ikke svaret. Jeg lar meg være i spørsmålet, og da dukker et annet spørsmål opp, nemlig: Hvordan begynte dette? Kaster inn to minner: Min mor sa: Lær tysk. Da var jeg fjorten. Det var et mildt påbud. Jeg adlød, og frydet meg i grammatiske strukturer og bøyninger. Den rene fryd i grammatikken. Den er med meg nå også. Jeg kom til tysk slik, og leste, med strev, Kafka på tysk. Jeg kunne det ikke, men gjorde det. Så ble jeg slått av klangen i fransk. Det var lykke i lyd. Camus kom. Jeg sa til meg selv: Les bøkene på fransk. Heller ikke det kunne jeg, men brukte sekstitallets ordbøker. Først må du lese, og lese mer, og lese enda mer. Jeg har lært noen fremmedspråk, med entusiasme, og ingen har bedt meg om det. Unntaket er tysk. Det ble jeg bedt om å lære.

Oversettelse er ikke «bare» språklig, og slett ikke bare syntaktisk og klanglig. Jeg skrev til deg, i en togkupé, at jeg har det i margen. Det er sant, og det er en eksistensiell modus. Jeg må jo hele tiden oversette meg selv for meg selv. Har jeg med en annen persons bevissthet å gjøre, må jeg – når jeg er våken nok – oversette ordene som kommer, muntlig eller skriftlig, og skjønne hvor ordene kommer fra, hva de utsier, hva de har med å gjøre, og hva de har med meg å gjøre.

Jeg skal ikke skrive et bokkapittel om spørsmålet ditt nå. Altså: om hva jeg har med oversettelse å gjøre. Jeg vet at det er eksistensielt. Et eksempel: Jeg vokste opp ved en stor sementfabrikk, i en kommune uten gymnas, og dro i tre år til gymnaset i en rik nabokommune, der gymnas var en selvfølge for mine jevnaldrende. Jeg kom til en annen måte å navigere eksistensen på. For meg var gymnaset en usannsynlig anledning til å lære, til å lese, ja, erkjenne, men for medelevene tilhørte gymnaset det selvfølgelige som det ikke var nødvendig å være henrykt over. En sosiologisk og eksistensiell forskjell. Også politisk. Ingen sa til meg: tenke slik, eller slik. Jeg lette og fant redskaper. Noen slapp jeg tak i, andre er fremdeles i bruk. Jeg kom til de fremmede og kom med noe de ikke visste hva var. I bagasjen min lå et kollektivt liv under en stor fabrikk, samt min fars død i naborommet, og bøkene. De jevnaldrende behøvde ikke å tenke på penger, og heller ikke på død. Jeg ville ha verden og ga meg ikke. Jeg måtte oversette meg. Dette var før oversettelsesarbeid i boklig forstand. I margen: det som står på spill. Det er førspråklig eller mer-enn-språklig og må gjøres til språk (også). Det harde arbeidet med erfaring og form. Det harde arbeidet med å gjenkjenne en annen, i ditt eget morsmål eller i et annet morsmål. Mine mest rystende, helt personlige, og ofte eksistensielt-politiske, erfaringer har vært knyttet til hendelser og personer med andre morsmål enn mitt. Altså: Jeg har oversatt meg selv for andre, jeg har oversatt andre for meg selv, som i klinisk arbeid under og etter ferdig studium (som psykolog), jeg har i nesten fem år levd med barn som ikke kunne eller ikke ville snakke, og måtte/ville oversette kropper til noe som kunne bli setninger ... og så har jeg oversatt fra fremmede språk, men med ett unntak: poesi. Jeg har gjendiktet. Det både er og er ikke det samme som å oversette. Jeg skyter inn at jeg tror oversettelse er et ekstremt viktig politisk arbeid, og vi har ingen kunnskap om hvordan dette utføres på NATO-toppmøter, i FN og så videre.

Ja, i margen min, for erkjennelse er et anliggende i margen min. Det å spørre hva som er hva, er en pågående prosess i margen min. En ikke-språklig tillit ligger også i margen min. Den gjør det mulig å tåle «spørsmålets prosess». Med i dette er også en viten om at jeg ikke bare er norsk eller bevissthetsmessig ikke er norsk. Jeg er ikke blitt formatert på norsk maner! Det fins noe annet og mer enn dette (norske) i rytmen, sensibiliteten og bevisstheten min. Jeg har gjendiktet, for jeg har ønsket å komme inn i andre poetiske univers og hente disse inn i morsmålets univers. Det er til tider en prøvelse. Det er et opprør mot komfortsone-bevissthet. Det gjøres i nysgjerrighet. Og det er ydmykende. Da jeg gjendiktet Spørsmålenes bok I og II (Yukels Bok) av Edmond Jabès, tenkte jeg at dette dør jeg av. Så utålelig var det. For en lykke at det kunne fullføres. Noen må ønske seg det. Vi må holde oss våkne ved å gjøre det nesten-umulige.

PB: Du har oversatt mye og fra ulike verdensdeler, i tillegg til selvfølgelig å skrive selv. I etterordet til Hva sier jeg er fremmed skriver du om første gang du hørte folkepoesien til Fakir Lalan Sain, en februardag i 1998 på en øy i Brahmaputra i Bangladesh. Du skriver at: «Å høre dette var som å våkne. Et lyn hadde slått ned mens kvinnene sang, og dette lynet fortsatte å flerre hjernen min. To år senere begynte jeg å lære meg bengali. Litt etter litt ble det et anliggende for meg – ja, et kjærlighetsarbeid – å hente dette elvelandets sanger frem og holde dem i omløp. Jeg prøvde å skjønne ordene. For å skjønne, ja, for å bli i spørsmål etter spørsmål lenge nok, måtte jeg oversette.» Det er en utrolig vakker beskrivelse av et møte med sangene. Hva slags poesi er poesien i Hva sier jeg er fremmed?

WS: Det er dårskap å ville gjendikte sanger av Fakir Lalan Sain til norsk. Det lar seg ikke gjøre. Og: Hvem vil lese dette? Nå vet jeg at noen har villet lese disse sangene, med vidåpent blikk til og med. Det undrer meg. Hva slags poesi? Sanglig poesi og, i sine hjemtrakter, akkompagnert med et enstrenget instrument. Slik var det «i begynnelsen». Nå blandes alle instrumenter og respekten for Fakir Lalan Sains egen strenge praksis, som en sadhu, en praktiker på en indre forsakelsesvei, blir glemt. Slik er det i det urbane Bangladesh. Fakir Lalan Sain (heretter Lalan) sang, og folk strømmet til. Noen noterte ned ordene. Lalan laget melodiene også. Dette er hundre og femti år siden, +/–. Lalan hadde en mester (pir eller guru). Kanskje sa mesteren til Lalan: Lag sanger! Og Lalan laget sanger. Lalan ble manges mester. Han er det fremdeles. Metaforene har med landskap og fattigfolks hverdag å gjøre. De henter på rytmisk, raust og rart vis inn kunnskap fra hinduisk, muslimsk og kanskje også buddhistisk lære – for så å kaste «alt dette listetøvet ut på de syv markedsplasser». Altså velte de skriftlærdes bord, eller bibliotek. Det er en vill bekjennelsespoesi, med paradokser som endevender vante tenkemåter. (Ikke bare de norske!) Det er i sin opprinnelige sammenheng en opprørsk poesi. Hele tiden muntlig, hele tiden med paradokset som nav. Forskere har kalt språket i denne poesien «sandhye bhasa», som betyr skumringsspråk. Mørkt-lyst språk. Jeg har gjort mitt beste for å lage norsk rytme. Jeg aner ikke om gjendiktningene mine kunne være sangbare. Jeg vet at arbeidet mitt ikke er fullkomment. Enten måtte det komme ut på norsk i ufullkommen tilstand eller ikke komme ut på norsk. Lo Forlag ville utgi dette rare og ikke-norske. Jeg takker.

PB: For den som vil vite mer om ditt virke, så har du også en herlig nettside man kan oppsøke. Her skriver du om tiden du studerte til å bli psykoanalytiker, om veien til skrivingen og om en rekke skjellsettende reiser. Det fremgår tidlig at du har viet store deler av livet til politisk engasjement, blant annet for Algerie mens du studerte i Frankrike. Du skriver: «Antikrigsbevisstheten var akutt. Nærheten til den franske kolonimaktens vold i Algerie var stor. Jeg leste Dostojevskij, Kafka, Camus og den unge Marx.» Om aktivismen mer generelt skriver du: «Jeg var aktivist, men som oftest i ord. Poesi. Gjendiktninger, fra engelsk, men mest fra fransk. Utslettelses-temaet var inngripende. Oversettelsen av Spørsmålenes bok, av Edmond Jabès, var viktig.» I 1993, altså året for Osloavtalen, var du med på å organisere et forfattertreff mellom israelske, palestinske og norske forfattere i regi av Den Norske Forfatterforening. Jeg innser nå at dette er et kjempestort spørsmål, men du har gitt deg selv benevnelsen «grasrottenker», og jeg lurer på hva som ligger i det?

WS: Hm. Har jeg kalt meg «grasrottenker». «Grassroots organiser» har jeg kalt meg. Det er sant. Det er jeg. En kan ikke organisere uten å tenke, og en kan ikke organisere alene. Slik er det også for meg. Jeg er på en krevende, varig og lykkelig måte forbundet med et folkemusikkprosjekt i Bangladesh og et folkekunstprosjekt i det østlige India. Denne forbindelsen er materiale til et annet intervju. Jeg tenker «med bakken». Det er sant. Det stammer fra barndommen. Dette skjerpes i den kunstneriske og organisatoriske forbindelsen med fattige folk, især barn og unger, som, ja, som lager vital musikalsk og visuell kunst, det siste med plantepigmenter, i den bengalske regionen. Jeg må reise dit regelmessig. Jeg må være med på å sørge for økonomisk tilsig til disse prosjektene. (Vi behøver!) Jeg veileder og trøster, som best jeg kan. Dette er motstandsarbeid i veldig korrupte samfunn – på et akutt truet landområde. Matmangel for lengst. Mangel på drikkevann i mange områder. Hete som nærmer seg 50 ºC i noen måneder. Neste år vil jeg gjerne være der når det er som hetest og når det første monsunregnet kommer. Jeg vil skrive derfra. Vi som bor i Norge, vet ennå ikke hva en akutt geopolitisk og økologisk unntakstilstand dreier seg om. Jeg er med i Extinction Rebellion. Kanskje kan jeg komme tilbake til Norge med ny erfart innsikt.

Og her må jeg la intervjusvarene munne ut. Jeg kunne skrevet mye om det jødiske i Europa og i Midtøsten, om det palestinske og om den skakende erfaringen fra Rwanda.

Det er godt å bli spurt.

PB: Rause, inspirerende og eksemplarisk gode svar. Tusen takk!

*

Og jo! Før jeg slipper dere helt: Mandag 25. november kl. 19 ønsker Vinduet alle Osloborgere (og alle tilreisende selvsagt) velkommen til Gyldendalhuset. Da er det nemlig duket for Vinduets faste halvårlige arrangement. Denne gangen er temaet «poesi og Palestina». Tematikkene kan tenkes som i et venndiagram; det blir noe overlapp mellom dem, men også ikke. Det blir foredrag og diktopplesning og skravling og samhold. Velkommen skal dere være.

Med det ønsker jeg dere gode uker!

Hilsen
Priya Bains